 |
| Skyelark of London |
Lørdag morgen, 20.april 2019 ble vårt farvel med Karibien.
Nå visste vi at det kom til å bli i alle fall tre ganske røffe dager på havet.
Helen hadde laget 12 middager og puttet i frysen, og jeg ble anbefalt å vente
med mine middagsforberedelser til vinden la seg igjen.
Første dag ble som forventet. Vi seilte mot vær og vind, og
gikk så nært opp mot den som vi kunne. Skyelark klarer å gå noe spissere opp
mot vinden enn vi gjør, dermed dro de litt ifra oss. Vi var nok litt uvel de
første dagene. Vi basket oss gjennom bølgene, og kjørte gjennom dem slik at
hele båten var dekket av sjøvann. Det begynte å lekke inn gjennom det ene
vinduet på styrbord side, og lekkasjen førte til at det ble vått inne i
lagerrommet (køysengene). Der hadde Helen og Martin ryddet ut av den nederste
køysenga slik at Helen kunne ligge noe mer komfortabelt. Martin foretrekker
fortsatt forpiggen, og han har bufret veggene med madrass, slik at han ligger
stødigere. De har også testet ut sofaen, og funnet at den er veldig god i
dårlig vær.
For meg var andre dag verst – helt til jeg kom på at jeg
kunne drikke ingefærvann. Da gav det seg. Mandag, 2.påskedag, startet på skrå
som de første dagene, men utover dagen la vinden seg, og vi måtte starte
motoren. Det betydde dager med normalt liv igjen – flatt golv! Kapteinen har
vært opptatt med å finne lekkasjen, og har renset opp og tettet med Sikaflex.
Kaptinnen har laget bakalao, brød og kake. Kaka var for å feire kaptinnens
mammas, Gurie Holmgards 85-årsdag. Vi forsøkte å få kontakt med henne på
satelittelefon, og vi hørte henne snakke, og forstod at hun ikke kunne høre
oss.
Vi hadde flatt golv helt til natt til torsdag. Onsdags kveld
var fantastisk, med lysshow (lynglimt) rundt hele horisonten, og vi forstod det
var værforandring på gang. I dag skriver vi altså torsdag, 25.april, og vi har
god vind fra babord side. Også i dag går vi ca 30 grader opp mot vinden, men
havet er roligere, slik at vi ikke har så mye sjøsprøyt. Vi går nordvestover,
og holder stadig værkontakt med meteorolog og andre «forståsegpåere». Det er
ganske annerledes å seile østover enn det er å seile vest.
26. april,
og fortsatt rolige værforhold. Vi har medstrøm og litt vind
fra babord side. Tidvis har vi kunnet seile, og faktisk kunnet holde nesten
samme fart som vindhastigheten – takket være medstrømmen.
Kapteinen har bakt
brød, og han og mannskapet har tatt ned en brukket spile i hovedseilet. Martin
ble heist opp i masta – under fart, og klarte til slutt å lirke ut den siste
biten av spilen. Dermed fikk kapteinen reparert den, og vi kan ha den tilbake
igjen når den trengs mest.
Samme dag, på min nattevakt, ble jeg vitne til noe jeg sent
kommer til å glemme. Kl. 22.43/44, ble himmelen opplyst av et lysende objekt
som kom farende mot oss, over båten og inn i ei sky bak oss, hvor det så døde
hen og forsvant. Det hele skjedde så fort at jeg fikk nesten ikke summet meg
før det var over. Det så nesten ut som et stjerneskudd – rakett – missil – jeg
aner ikke! Helt lydløst kom det, og jeg syntes jeg så et lite ekstra lys ved
siden av det, og det hadde en lang hale etter seg. Morgenen etter, fortalte han
som hadde hatt nattevakt på Skyelark at han hadde sett nøyaktig det samme som
meg, så jeg har vitne på at det ikke var noen fantasi! Jeg måtte riktig zoome
inn på kartplotteren for å se hvor vi var, og ganske riktig – vi nærmet oss
Bermuda. Da begynte jo spekulasjonene… Når det er sagt, er vi ennå ikke kommet
til Bermuda, og nå er det dagen derpå!
27. april
våknet vi til motordur. I dag har det vært så stille at den
har vært i gang hele dagen. Det har gitt mulighet til soling på dekk,
reparasjon av dekksluker, taufletting og andre fredelige sysler. Vi bestemte
oss for å ha biff på grillen, siden det var lørdag og fint vær. Startet tidlig,
med tining av kjøttet, koking i Suvi, og deretter på grillen. Da vi skulle
spise, syntes vi kjøttet hadde en noe underlig farge. Det var liksom så rødt.
Det skulle jo hatt en ordentlig stekeoverflate, noe det egentlig ikke hadde. Vi
satte tennene i kjøttet – og hvilken overraskelse! Det var aldeles ramsalt! Vi
måtte legge kjøttet tilbake, og koke det i flere vann, og så ble det grønnsaker
med soppstuing i stedet, for vi har middag rett før leggetid for Martin og
Helen. Slik kan det gå når vi handler mat i fransktalende land og ikke forstår
hva som står på emballasjen!
Som dere forstår, kan vi ha forskjellige ting å drive på
med. Alt kommer jo an på været, selvfølgelig. I går, for eksempel, la kaptinnen
merke til noe som fløt i sjøen. Martin grep tak i rattet og snudde båten, slik
at vi kom helt bort til gjenstanden. Vi snurret rundt den flere runder, før det
lyktes Helen å fiske den om bord. Det var en liten oppblåst plastelefant, og
hadde ingen verdi for oss, men vi tok den med, siden vi nå engang hadde gått
borttil. Kapteinen syntes ikke det var vår oppgave å renske Atlanterhavet, så
nå må kaptinnen passe seg så vi ikke påtar oss renovasjonsoppgaver vi egentlig
ikke har tid til. Vi skal jo hjem! Likevel holdt vi nesten på å fiske med oss
en ballong det stod 30 – et eller annet på i dag. Vi opplevde også under quizen
vår i går, vi har en daglig quiz med Skyelark kl 18.30, at to store skip hadde
kollisjonskurs med oss to seilbåter samtidig. Den ene gikk foran oss, og den
andre gikk mellom oss. Kapteinen tok kontakt med Nordic Baltic og takket for at
de tok hensyn til oss, og fikk til gjensvar: «God bless you», på litt
gebrokkent engelsk. I morgen, søndag 28. april, planlegger vi en svømmetur i
Atlanterhavet sammen med Skyelark. Da må kaptinnen ha seg en runde rundt båten
for å forsikre seg om at der ikke er noen portugisiske krigsskip i nærheten før
hun går uti. Vi har sett flere i det siste, og har ingen planer om å stifte
bekjentskap med noen av dem! (Portugisiske krigsskip er svimaneter, en ekstra «sint»
sort.)
28. april
opprant. Samme fine, stille vær, og motoren i gang! Det er
herlig å seile sammen med Skyelark. Vi seilte sammen med dem på World ARC 2017,
men vi reiste hjem fra Australia, og Skyelark fortsatte løpet ut. De har vært
både i Europa og Karibien, og skulle altså til Acorene nå for å legge båten på
Terceira fram mot august. Deretter skal de til Madeira og Kanari-øyene. Em og
Dan er et fantastisk par. Hun er like god å seile som han, og hun har
praksisskole for andre som vil ta seilersertifikat. I tillegg har de båten sin
som charter-båt. Akkurat nå er det fire mennesker om bord, en fra Irland, et
par fra England, og en fra USA – i tillegg til Em og Dan.
Vi avtalte med dem at vi skulle stoppe klokka 15 for å ta et
felles bad. I tillegg skulle de levere oss en pakke engelsk te, for det holdt
på å bli krise om bord da Helen oppdaget at vi hadde glemt å handle te! Martin
fungerer veldig dårlig uten (har vi hørt), derfor ble strakstiltak satt i gang,
med unnaluring av teposer slik at han skulle ha nok til vi kom til Acorene. Vi
andre måtte nøye oss med sånn te som engelskmenn ikke drikker, og de var det
nok av!
Kaptinnen satte i gang jakten på Skyelark, mens kaptein og
crew lå på dekk for å tette en lekkasje i en ventil. Discovery har gjort en
altfor dårlig jobb i forhold til det, for vi har hatt lekkasje i den lugaren
siden AP var ny. Vi kom oss bort til Skyelark og stoppet motoren. Hovedseilene
var fortsatt oppe, for der var nesten ikke et vindpust. Først hoppet Richard
fra Skyelark uti, med leveransene i en vanntett bag. Deretter fulgte den ene
etter den andre. Vi måtte naturligvis passe på at der alltid var en av oss om
bord i tilfelle båtene stakk av.
 |
| Skyelark |
 |
| Richard kommer med forsyningene |
 |
| Plasket fra amerikaneren |
 |
| så stille, så stille |
 |
| Godt med sikkerhetsutstyr, kaptein - særlig på havet |
Kaptinnen hadde tatt fram sin «stingersuit» fra Australia
for sikkerhetsskyld. Hun hadde nemlig iakttatt badeforholdene hele dagen med
tanke på dette. Da hun så at de andre ikke brydde seg, lot hun også være med
sikkerhetsutstyret, og badet i badedrakt da det ble hennes tur – midt i en
armada av portugisiske krigsskip! Kapteinen og Martin fotograferte
krigsskipene, både fra båten og mens de svømte rundt dem. Kaptinnen holdt seg
på avstand, men kan med stolthet erklære at hun nå har svømt med: skilpadder,
delfiner, hai og portugisiske krigsskip – og er fortsatt i live!
 |
| Dette portugisiske krigsskipet dro rett forbi sikkerhetslina vår, den gule nederst til venstre i bildet |
 |
| Leveransene fullført! |
 |
| The happy owners of PG-tea and proper English bacon |
 |
| Ingenting å skrike for! 26,5 grader i havet.... |
Badeseansen ble avsluttet med at Martin svømte over til Skyelark
med Helens nydelige, nybakte formkake som takk for teen og pakken med engelsk
bacon som de hadde lagt med.
Etter middag hadde vi den sedvanlige quizen, med spørsmål om
alt fra presidenter til tunneler og rekorder og jeg vet ikke hva. Vi får oss
mye god latter undervegs, for Martin er en ener når det gjelder slik
underholdning!
Vi satt stille og bare nøt solnedgangen og alle de flotte
fargene, før Helen og Martin brøt opp og gikk for å legge seg. Kaptinnen blogger
akkompagnert av snorking fra kapteinen. Han får ta de siste timene før
vaktskifte!
29. april 2019
Enda en stille dag til sjøs, men litt mer krusninger på
havflaten. Stort sett har vi gått på motor. Dagen vår begynte med å ringe vår
eldste datter, Ingrid Torkelsen i anledning hennes bursdag. Det var godt å høre
stemmen hennes, men vi fikk en del lydavbrudd i samtalen. Satelittelefonen vår
er den vi er minst begeistret for. Den virker «annenhver gang», og vi har mange
avbrudd i samtalene. Begriper ikke at de ikke klarer å levere bedre varer i vår
IT- verden!
Senere på dagen var vi på hvaljakt! Kaptinnen ved rattet,
kapteinen og Helen på utkikk på dekk, og Martin klar bakpå hekken, bevæpnet til
tennene med snorkleutstyr og fotoapparat. Det lyktes ham å se hvalen, men
bildene under vann ble noe uklare. Da var kapteinen heldigere med sine skudd. Vi
ble enige om at vi måtte fortsette kursen vår, og at vi kunne være heldige
senere også.
Det varte ikke lenge før Helen grep rattet og for av gårde
etter en ny hval. Denne gangen fikk Martin filmet hele scenen fra dekket.
Hvalen var svær, og den lå ganske nær båten vår og sendte stråler/fontener av
vann og luft opp i lufta. Til slutt løftet den halen over vannflaten og
forsvant i dypet, og vi satt igjen, aldeles i ekstase over alt det vi hadde
fått se.
 |
| Her ligger hvalen og spruter vann og luft |
 |
| ..så forsvant den i dypet. |
Middagen i dag var fisk som kapteinen dro opp utenfor
Ascension Island. Den ble servert sammen med potet, søtpotet og gresskar, samt
en salat av kål og sukkererter. Quizen vår var umiddelbart etterpå, med
spørsmål fra Skyelark til nordmennene om de kunne navngi 5 ulike torskefisker
på engelsk! Det var jammen ikke lett. Vi klarte å få til noen, og de to siste
på norsk ble likevel godkjent!
30. april 2019
Våknet opp til noe mer skyer, og kjøligere luft enn
tidligere. Nå har vi allerede skjøvet på to timer over Atlanteren, og enda har
vi to timer til å rette på når vi kommer til Acorene. Vi kler på oss mer og mer
tøy, men kunne likevel nyte en times tid i sola på dekk i dag også.
Dagen i dag har vært rolig, og Martin har puslet inni dusjen
og plukket vekk gammel fugemasse på golvet. Terje fylte så på med ny, hvit
masse, så nå ser det bra ut. Hver eneste dag blir det gjort ting på jobbelista,
slik at vi kan ha mer tid på land når vi kommer fram.
1. mai
Vi skriver onsdag, og det er fiskedag. Ikke selvfisket fisk,
men tørket, lokal fisk fra Antigua, tilberedt som Bacalao – med indiske
papadums til, i stedet for flatbrød. Ennå er der alt for mye flytende tare til
at vi kan fiske selv. Vi har mistet noen kroker allerede, og vil ikke spandere
flere.
Utover ettermiddagen økte vinden på, og vi seilte godt, med
vinden i ryggen. Vi leser stadig værmeldinger og laster ned gribfiler. Kjøpte
tyske Sebastians værtjenester, og han sender oppdateringer via e-post. De viser
et lavtrykk som er på vei mot Azorene, og det har vindstyrker opp mot 40-50
knop. Det vil vi helst ikke ha, derfor leder Sebastian oss utenom – så godt han
kan.
2. mai
Været er veldig turbulent, og der er mye å ta hensyn til. Vi
skifter seil stadig vekk, og har mistet Skylark av syne. De seiler raskere enn
oss på lettere vinder, men Aurora Polaris viser muskler med en gang vinden øker
på. Da viser hun hva hun er god for.
På nattevakten vår, valgte vi å seile med motor på. Vinden
varierer alt fra 8-32 knop, derfor gjør vi som vi gjør, og ingen spør etter
hvor mange motortimer vi har. For oss er det viktigste nå å komme oss lengst
mulig fram, selv om vi vet at vi har tid til å seile rundt på havet til stormen
har lagt seg.
I dag spiste vi biff stroganoff med ris og kokte grønnsaker
til. I morgen, dersom været tillater det, skal jeg ovnsbake utvannet torsk, og
servere den med poteter og surret løk til. Vi prøver å bruke de ferdilagde
middagene på de dagene som har mest ruskevær.
3. mai
Motorseilte store deler av dagen og natta, og tok igjen
Skyelark.
4. mai
Natta var helt «crazy». Vanskelig å sove, for støttedukene
var litt forkjært montert og holdt bare kapteinen på plass, mens kaptinnen fløy
rundt i senga av alle bevegelsene i båten. Da vi stod opp, hadde Helen og
Martin kjempet med 39.9 knop i kastene, og ganske mange ting hadde ommøblert
seg. Dagen fortsatte med høy vind, og vi kunne slå av motoren. Værmannen vår
anbefalte oss å holde 7 knop i gjennomsnitt for å komme fortest mulig fram til
Horta før uværet braket løs for alvor. Denne dagen ble vi forbigått av et
lasteskip fullastet med containere. Terje tok kontakt med dem for å høre hvor
mange konteinere de hadde om bord. Han forklarte at vi hadde en daglig quiz med
Skyelark, og trengte spørsmål til den. De fikk tilbud om å delta i quizen
dersom de var innenfor hørevidde, noe de naturligvis ikke var. De gikk forbi
med 20 knop, og vi har ligget rundt 8-10 i dag.
Nå begynner det å bli kaldt om bord. Strikkegensere,
langbukser og vindtette vester, samt sokker er kommet på. Dynene er tilbake
inni dynetrekkene, og ullteppene er kommet fram igjen. Aurora Polaris’ kaptein
ser ut som en mullah i halvmørket, med hvit kalott og hvitt skjegg. Kaptinnen
måtte riktig finne noe å gjøre på, så hun både kunne komme seg vekk fra
speedometeret og uenighetene om farten. Det er vanskelig å avgjøre hva vi skal
gjøre, for i mørket er det ikke lett å se uværsskyene, og de kommer ikke alltid
opp på radaren, med mindre de inneholder regn. Noen ganger har vi lusne 3,8 –
4,5 – 6,3 i lange tider, og når kapteinen blir gjort oppmerksom på hvor seint
vi går, fyker plutselig knopene opp i 7 og over, og han lurer på hvor alle de
lave tallene kommer fra. Nå mens jeg har sittet med pc-en, har jeg hatt
vanskelig for å holde meg på plass. Bølgene kaster oss rundt omkring selv om vi
bare har 20-25 knops vind og et lommetørkle av et seil oppe. Det har blåst så
pass lenge nå, at bølgene begynner å bli ganske høye. Bilder eller film av
dette klarer ikke å beskrive hvordan det føles. Vi som er om bord i Aurora
Polaris er i alle fall tørre, for vi har teltvegger vi ruller ned rundt oss,
mens Skyelark virkelig får føle været, vinden og regnet. Akkurat nå, kl 22.13,
startet kapteinen motoren igjen. Tror han har fått nok av alle bevegelsene i
båten, og ser nødvendigheten av å holde jevn fart!
Etter at lasteskipet hadde passert, ble vi forbigått av et
«sjørøverskip». Det lignet i alle fall på det, men det var nok et klassisk
bygget, nytt skip som hadde deltatt på racet i Antigua og nå var på vei til
Horta, som oss. De vil nok også komme fram før stormen braker løs, og de
forsvant nokså raskt ifra oss.
5. mai
Denne dagen måtte vi ta noen avgjørelser! Vi innså at
værmeldingene ikke gav oss gode odds, og at vi ville få vind mellom 28 – 38
knop, med både 40 og 50 i kastene. Det som talte til vår fordel, var at vi
ville ha medvind. Vi kalkulerte og fant ut at dersom vi gikk med en fart på 7
knop og over i gjennomsnitt, ville vi klare å komme inn til Horta før den
hardeste vinden slo til. Seilene ble tatt inn, motoren slått på og satt i
revers for å få full uttelling på gori-propellen, slik at den kom i
«overdrive». Så sette vi seilene ut igjen, og motorseilte full fart mot målet
vårt. Skyelark var ute av rekkevidde. Til slutt kunne vi ikke engang se dem på
radaren, ei heller snakke med dem på VHF. Nå var det SSB-radioen som måtte
brukes. Vi rådslo med dem, og fant ut at vi ville prøve å komme oss fortest
mulig, og direkte mot målet vårt.
Før nattevakten, ble ny værmelding lastet ned. Den viste noe
lettere vær, og at vi ville ha bedre forhold enn vi hadde regnet med. Vi slo
ikke ned på farten av den grunn, men fortsatte i samme tempo. I skrivende stund
viser skjermen at vi har omtrent 97 nm igjen å gå. Det betyr at vi kommer inn i
morgen.
6.mai
Fortsatt mye vind, og mellom Pico og Faial var det sterk
strøm. Vi ankom i vindstyrker mellom 30-40 knop. Hadde to forsøk på å legge til
i marinaen for innsjekk, og lyktes på den tredje. Etterpå måtte vi flytte oss
til en betongkai. Det var svært stressende, i alle fall for kaptinnen. I nesten
storms styrke, måtte vi komme oss inn en trang åpning, snu båten og la vinden
ta oss inn til betongkaien. Det gikk bedre enn vi fryktet. Selv om vi hadde
alle fenderne på babord side, fikk vi et dunk «helt inn til beinet». Det betyr
at vi må få tak i mørk blå «gelcoat» for å reparere skaden. Det lot seg ikke
gjøre her på Asorene, så vi må nok vente til «fastlandet».
 |
| Horta |
 |
| Nærbilde av Horta |
7.mai
Første dag leide vi bil, og kaptein og kaptinne, tradisjonen
tro, dro på oppdagelsestur rundt øya. Bebyggelsen er ryddig og pen, og de har
lov å male husene i hvitt, grønt, rødt og oransje – muligens også blått. De
fleste er likevel hvite, og kirkene har i tillegg svarte lister og pynt i en
eller annen mørk farge. Kapteinen hadde en pizzaplass i sikte, og det innebar
halvvegs tur rundt øya. Vegetasjonen her er slik vi husker fra 2003 på Sao
Miguel. Det vokser hvit kala akkurat som vi har liljekonvall hjemme. I tillegg
er det en del bregner, noe som indikerer en viss luftfuktighet. Hele øya er grønn
og fin, og vegkantene er velstelte og beplantet. Folk dyrker stort sett det de
trenger, og får forsyninger av resten fra Portugal.
 |
| Take-away pizzabu |
 |
| Kala |
 |
| Vakre, ville blomster |
8.mai
Regntung dag. Vi valgte å være rundt sentrum, Horta. Om
kvelden tok vi med oss Helen og Martin til en restaurant på landsbygda, ikke
langt fra der vi kjøpte pizza dagen før. Kapteinen hadde på forhånd gått noen
runder med seg selv før vi bestilte bord. Grunnen til det var at det ikke ville
bli servert hverken kjøtt eller fisk, men bare vegetarisk mat.
Det viste seg å bli litt av en opplevelse. Alle av oss fikk
en god klem av eieren. Deretter serverte han oss to forretter med nypesaft og
vann å drikke til. Hovedretten var kun grønnsaker med deilig saus på, og
desserten var stekt banan med kastanjepuré. Der var ingen animalske produkter i
maten, og han kunne ikke servere kaffe til desserten. Derimot fikk vi velge en
urtete til slutt. Tre av oss hadde mintte, og han var ute i hagen sin og
plukket bladene. Den fjerde tesorten var en slags blomst. Vi hadde forresten
også blomster i maten vår – og ingen ble syke i etterkant!
9.mai
Tok første ferje til Pico, og nådde den med et nødskrik.
Ferjene her er ikke som vi er vant til. Terminalen ser ut som en flyterminal,
med unntak av gjennomlysingen. Vi skulle vært der minst en halv time før
avgang, og billettene måtte kjøpes på land. Ingen fikk sitte i kjøretøyet, bortsett
fra sjåføren, da.
 |
| Pico med vingård i forgrunnen |
 |
| Vingård med Faial i bakgrunnen |
Selve overfarten tok ca 30 minutter, og vi red på den sterke
strømmen mellom øyene. Denne øya er kjent for sin høye vulkan. Den er det
høyeste punktet i øygruppen bestående av ni øyer. Jordsmonnet er svært
fruktbart, og de har mange vingårder her. Jordene er rutet opp med små
labyrinter av vulkanstein, og så har de to-tre planter i hver innhegning.
 |
| Pico med uværshatt |
 |
| Naturlige badebasseng |
 |
| Vinmuseum |
 |
| Vilt og vakkert i lavabuene |
 |
| Gate i gamlebyen |
 |
| Kaptinnen fikk seg en liten venn |
Ellers har de hvalstasjon med museum, massevis av plass og
gras til kveget, osteproduksjon og de har pottemakerverksted. Ellers kunne vi
ha besøkt lavatunnelene og mye, mye mer. Vi innså at der var ikke nok tid til å
se det vi ville se, så vi måtte gjøre et lite utvalg.
Lunsjen tok vi i en ny restaurant, Magma, på nordsiden. Der
hadde vi blekksprutgryte og biff med søtpotet, slik at vi fikk lagret opp litt
proteiner igjen etter gårsdagen.
Osten vi ville smake og kjøpe – på sørsiden av øya, var ikke
mulig å få tak i. Vi fikk tatt noen bilder av ysteriet, og kjøpte selve osten i
Madalena hvor ferja gikk fra.
 |
| Amerikanske ender - ifølge kapteinen |
 |
| Her kommer skyene innover dammen |
10.mai
Tidlig morgen måtte vi ut av kaien for å gjøre plass til Skyelark.
Nå er vi bundet fast til dem, for de skal reise hjem til England for noen
måneder. Vi drar kanskje søndag morgen.
Vi holdt oss ved båten resten av dagen, for nå har vi ikke
bil lenger. Kaptinnen hadde en liten bytur for å se seg om til fots. Da klarte
hun å oppspore noen gode kaker som de er så kjent for i Portugal. De ble godt
mottatt!
11.mai
Denne dagen reiser Dan og Em tilbake til England. Det blåser
like sterkt som den dagen vi ankom, og værmannen vår i Tyskland anbefaler at vi
drar videre i morgen. Det betyr en og en halv uke til havs igjen. Vi er enda
ikke sikre på hvor neste landingssted er, alt avhenger av været.
Helen har allerede begynt å lage ferdigretter til oss, og
det dufter deilig i hele båten. Kaptinnen jobber på spreng for å klare å poste
noen blogger, så vi får se hvordan det går. Vi har ikke akkurat vært bortskjemt
med internett her, men vi kan i alle fall bruke våre europeiske telefonkort. Vi
som er norske, har i tillegg norske priser på alle tjenester.
