Tirsdag 22.april

Våknet en halv time før kirkeklokkene i Baska Voda minnet oss om at nå var det på tide å stå opp til ny dag. Hadde frokosten ute i cockpiten. Det var helt tydelig en værforandring. Vi startet i strålende sol, og avsluttet i strålende sol og varme.
Tok avskjed med Aurora Polaris og Berislav, som ser etter at hun har det bra mens vi er borte. Vi vet hun er i gode hender.
Nå i kveld har vi vært en tur i Frankfurt på Gemaltes Haus og Adolf Wagner. Begge har tyske, tradisjonelle retter på menyen.  I morgen, onsdag, er vi tilbake til hverdagen igjen.

1.og 2.påskedag

Reiste fra Vis etter frokost, og hadde god bør. Kappseilte en stund med en erfaren konkurranseseiler, men måtte til slutt innse at vi trenger noe mer erfaring. Brukte ca 8 timer fra Vis til Vrboska på Hvar. Noen av oss syntes det var varmt,  mens de fleste var nokså nordisk kledd.  Vi har egentlig ikke hatt det så varmt. Lokalbefolkningen kler seg godt, så vi viser igjen når vi kommer i kortbuksene.

     


I dag, 2.påskedag, skal vi overvære en prosesjon fra kirken til restauranten på marinaen. I tillegg får vi være med på lunsjen til de viktige mennene fra påskeparaden. Menyen er helstekt lam på spyd. Vi gleder oss til det! Legger ut noen bilder senere.

Nå i etterkant kan vi fortelle at der ikke var noen prosesjon den dagen, men at mannen som var utvalgt til å bære korset i langfredags-prosesjonen, laget et stort gjestebud for sine venner og slektninger på ACI marinaens restaurant for å feire at nettopp han fikk det ærefulle oppdraget. Aud Elin og Pia var de eneste damene som fikk være tilstede. Bortsett fra deilig, tradisjonell kroatisk middag, fikk vi også  høre mye flott korsang.

Mette og fornøyde, kastet vi loss igjen, nå med kurs for Baska Voda. Det blåste heftigere jo mer vi nærmet oss neset på Brac. Tror vi så opp til 24 knop i vindkastene fra sørøstlig retning. Da vi dreide rundt neset, dreide også vinden 180 grader. Da var den betydelig redusert i styrke, så vi slo på motoren og gikk det siste strekket med bare litt støtte fra fokken.

Berislav, han som ser etter båten vår, tok imot oss og hjalp til med fortøyningene. Han er også den som ringer og varsler oss hvis der er boravind i vente.

Fredag og lørdag

Forlot Lastovo etter deilig frokost med kurs for Vis. Pia og Aud Elin strikket tøfler og nøt været og seilasen i et par timer. Så spurte Finn Aud Elin: «Klarer du å strikke i dette været?» «Å joooda! Det går kjempefint!! Nå har jeg strikket en hel tøffel, og er begynt på en ny!» Men etter hvert snudde situasjonen seg. Plutselig ble strikkeposen til spypose! Slik gikk dagen. Bølgene og vinden ble stadig tøffere. «Co-piloten ble også etter hvert blekere. Tilslutt havnet hun i køya, og der ble hun inntil landkjenning av Vis. Vi krangler fortsatt om bølgehøyden, noen mener bølgene var mer enn 1 meter (kverulanten), mens andre mener de var minst 3! For å plassere det mer nøyaktig, så var de mellom 1 og 10 meter høye! ;-) Det aller viktigste var at vi kom velberget i havn, og at vi gikk på restaurant for å spise etterpå. 3 av oss klarte til og med å fullføre restaurantbesøket! Det ble en tidlig kveld, kan man si!

Lørdag morgen var vi tidlige til frokost. Den ble inntatt i strålende sol ute på dekk, og der ble vi værende til lunsj. Litt shopping og soling, båtvask og klesvask. Lunsjen besto av deilig, norsk, kremet fiskesuppe laget og servert av kapteinen. Så var det soooling på dekk, - helt til to kjekkaser tutet fra hver sin knallrøde scooter. Da var det for eksosrypene bare å hive seg bakpå! Vi sopte over hele Vis, og fikk med oss det meste.

 

 

 

 

 

 

 

 

Turen ble avsluttet med et fantastisk måltid på økologisk restaurant drevet av en liten familie. De hadde grillet lam med potetskiver og squash på menyen. Forretten besto av sardiner, tunfisk og ost. Vi nådde akkurat tilbake i tide med scooterne.

I morgen skal vi forhåpentligvis hilse på Jelsapresten! ;-)

Onsdag og torsdag

Vi ble i Vela Luka på onsdag! Leide bil og kjørte litt rundt på Korcula. Endte opp i Korcula by.

 

Denne byen skal være Marco Polos fødeby. Et virkelig sjarmerende sted å gå og drive rund i de smale gatene. Man kan ikke kjøre med vanlig bil her, for der er trapper og broer over veiene. Meget vakkert sted! Kan anbefales.

Tilbake i Vela Luka, kjørte vi opp til stedets «Vistehola». Denne grotta vet de ennå ikke hvor langt nedover den går. Britiske arkeologer holder på med utgravninger, men de hadde tydeligvis påskeferie akkurat nå, for de hadde sperret av området med hengelås.

Om kvelden laget vi tapas, og koste oss i båten. Etterpå var det Mexican train.

I dag (torsdag) shoppet vi kjoler og elekronisk utstyr mens vi ventet på at boraen skulle gi seg slik at vi kunne fortsette seilasen. Da var vi i gang med strikking av bosniske tøfler av garn vi fikk så vidt tak i  byen. Tydeligvis ingen tunge strikketradisjoner i dette området.

Som siste båt, la vi ut med kurs mot øya Lastovo. Her ligger vi nå som eneste båt nedenfor hotellet innerst i vika. Idyllisk plass å overnatte. Vi har det såååå fredelig og kjekt. Vika fremstår som en lagune med krystallklart vann, omgitt av frodig vegetasjon som går helt ned i sjøkanten. I morgen forventer vi enda en flott dag når vi setter kursen for øya Vis: Vi storkoser oss!!!

Mandag og tirsdag

Mandag startet vi i et fantastisk vær! Noen av oss syntes det var 25 grader :-) Vi solte oss på dekket. noen av oss fikk riktig mye sol!!! Ankom Palmazan marina, rett utenfor Hvar, i kveldinga. Da vi skulle gå en tur for å utforske øya, ble vi hijacket av noen belgiere som ville ha oss med å dele kostnader på en båttaxi til Hvar by.

Denne anledningen lot vi ikke gå fra oss! Det viste seg at vårt nye bekjentskap hadde førstehåndskjennskap til området, og på deres anbefaling slo vi følge med dem opp til citadellet som ligger på et høydedrag over byen.

Der fikk vi en fantastisk utsikt over byen og øyene som var i området.

Etterpå gjorde vi oss kjent i byen, og var inne hos en forhandler av lokale spesialiteter. Han sa seg villig til å lage en tallerken med  med ulike småretter bestående av ost, villsvinpølse, hjortepølse, bjørnepølse og spekeskinke. Vi fikk også brød, fiken og oliven. (- og lokal drikke!)

Desserten var hjemmelaget kuleis, spist med et akkompagnement av solnedgangen!

Returnerte til øya, gikk tur til restauranten og hadde litt kaffe og pannekake med sitron, sukker og kanel før vi gikk og la oss! (Terje var snill og delte med oss!)

Om natta våknet vi av at det blåste sterk, såkalt "boravind" og det lynte og tordnet. Dette holdt noen våkne en stund, til det roet seg litt i morgentimene.

Kl.11.00 gikk turen videre, til tross for at vi ikke var anbefalt å seile til Vis. Vi gikk heller i motsatt retning, mot Vela Luka på øya Korcula. Fine seileforhold på hele turen. På det meste hadde vi 9 knops fart på båten. Ingen sjøsyke!

I kveld har vi vært i byen og spist ansjos og fiskepatè + pizza. Restauranten formidlet kontakt med noen som vi fikk leie bil hos til neste dag. Da skal vi kjøre rundt på øya og besøke Korcula by. Muligens er det best, siden de har sagt at det kommer til å blåse sterk boravind.

Starten på påskeferien 2014

Vi (Aud Elin og Finn Kjerpeseth, Terje og meg) startet påskeferien på Sola flyplass i god tid før flyet skulle lette torsdag 10. april. I klippefast tro på at alt var i orden, kom vi glade og fornøyde til Frankfurt for å legge oss inn på Sheraton hotel. Der ble vi høflig avvist, for vi hadde reservasjon på Hilton. Ok, greit nok det. Vi slet oss videre med blytung bagasje. Fruene sank utmattet ned i en salong, mens mennene ordnet formalitetene. Det var bare det at vi hadde allerede "overnattet", eller skal vi si "overdaget"? Vi skulle ha sovet der fra kl.07.00-18.00, altså før vår ankomst! Røper ingenting om hvem den skyldige er! Vi fikk tilslutt rom på Raddisson Park Inn like ved flyplassen. Det var en helt grei erstatning for oss!  God tid fikk vi også på flyplassen dagen etter. Da spiste vi frokost før vi fløy til Split. Ankom i nydelig solskinn
.

Da vi kom til Baska Voda, møtte det oss en velpleid Aurora Polaris. Hun strålte like fint som da hun var ny på båtutstillingen på Jersey. Vi fikk pakket ut og installert oss. Dagen etter kjørte vi opp til Basta, en liten landsby i fjellskråningen innenfor Baska Voda. Flott utsikt, god mat på en landsens restaurant med bare en lokal rett. På ettermiddagen kastet vi loss og forlot havna. Været var perfekt. Dekket var innbydende (for soling), og kursen var satt mot Pucisca på Brac. Vi seilte helt inn i havna og fortøyde båten rett ved kirka.
I morges våknet vi av kirkeklokkene. Vi hadde bestemt oss for å gå i kirka, men at gudstjenesten begynte så tidlig som 08.30, var vi ikke helt forberedt på. Vi praktisk talt forlot frokostbordet for å få være med på messen. Terje var så "lur" at han fant seg en sitteplass langt framme, mens vi andre valgte å stå nede ved døren. Etter en halv time, orket ikke vi "stående" mer, og forlot kirka og tok frokosten i stedet. En time senere ble Terje sluppet fri, så da kokte vi litt mer kaffe og holdt ham med selskap.  Litt senere gikk vi tur i landsbyen og så oss om, kjøpte hvert sitt marmorkjevle og noe småtteri. Aud Elin og Finn fikk tak i napoleonskake og sjokoladekake, og så måtte vi ha kaffe igjen!
Nå er vi på vei igjen! Hvor hen, vet jeg ikke ennå! :-) Etter at vi kastet loss har det lekket ut at vi er på vei til å seile helt nordvest på Brac. Ankom Milna kl.18.00. Hadde så et fantastisk godt fiskemåltid her. Været har vært litt vekslende på ettermiddagen, men for det meste pent.

Finn med dagens fangs, tatt mellom Hvar og Brac

Så var første seilas over, og der ble på en måte et hull i bloggen! Første etappe med venner gikk så fort, men minnene er der, heldigvis. Vennene fikk være med oss på utsiden, på det store havet, da vi ennå måtte kle oss for å holde varmen. Da var det vennskapet som varmet oss. Fint å tenke på i ettertid!

Andre etappe sammen med døtrene våre, var også en fin opplevelse. Lillian og Håvard fikk være med fra Cascais til Malaga. De fikk være med i solskinn og vind, spesielt gjennom Gibraltarstredet. Der blåste det slik at fokken datt ned. Håvard ville opp i masta med en gang for å henge den opp igjen, men det fikk han ikke lov til av kapteinen. Vi brukte genoaen i stedet, og kom oss omsider til Gibraltar hvor vi ble to-tre dager i La Línea. I Gibraltar fikk jeg kjøpt meg en gitalele, sånn at vi kunne musisere litt ombord.

Ingrid, Stig André og Rebekka, Kaisa og Sonja kom ombord i Malaga. De fikk besetningsklærne på, og klare roller ombord. Rebekka skulle passe på at alle skuffer og skap var sikret før seilas, og Kaisa skulle være kjøkkenmedhjelper. Men akk, de bar dessverre på en tung arv ute i bølgene. De ble sittende/liggende med hver sin bøtte, og bleke om nebbet. Stor var derfor gleden hver gang vi kunne legge til kai. I Aguilas fikk vi prøve ankeret for første gang. Det var ikke plass til oss ved kai, så vi lå på svai den natta. Ganske behagelig følelse å bli vugget i søvn uten forstyrrende lyder fra fendere. Siden vi lå ganske langt ute og gav ly for de andre båtene, fikk vi endel bevegelse i båten utover natta. Før vi dro derfra, gikk vi i land og bunkret litt mat. En pensjonert spanjol vi kom i snakk med på kaien, kunne ikke skryte nok av Norge og den norske regjeringen. Han hadde vært i Norge mange ganger, som maskiningeniør på båter, og han snakket godt engelsk. Jeg prøvde meg på spansk, men han gikk straks over til engelsk. Han ville svært gjerne hjelpe oss med å kaste fortøyningene, og vinket da vi la fra land.

Neste stopp ble Cartagena. Den byen har vi tidligere bare kjørt forbi, og stor ble overraskelsen da vi så hvor fin den var. Fullt på høyde med Barcelona, Madrid og Sevilla! Vi måtte ha en hel dag der.

Torrevieja er ikke et sted vi stopper for skjønnhetens skyld. Men i nærheten av den byen har vi noen slektninger som tilfeldigvis hadde sin ferie akkurat da, og som mer enn gjerne tok imot besøk fra en stor gjeng. Dette har jeg nevnt tidligere i bloggen.

Siste stopp for familien Torkelsen var som nevnt, Altea. Ved avreise derfra tok følelsene litt overhånd. Plutselig skulle vi være bare to ombord, og ansvaret for seilasen bli (nesten) likt fordelt. Men vær og vind sto oss bi, og med en fart på over 8 knop, seilte vi forbi både Ibiza og Mallorca. Dagseilasene var vi sammen om, og nattseilasene gikk vi på skift. Tre timer på og tre timer av. De mørke nattevaktene måtte vi fordele likt, slik at den som gikk på kl 21:00-00:00 og 03:00-06:00, fikk vakt fra 00:00-03:00 neste natt. Vi hadde aldeles vindstille mellom Mallorca og Sardinia. Da var det sengetøyvask med påfølgende uortodoks seilføring. Lufta var så fuktig at sengetøyet måtte henge hele dagen, og selv da var det ikke helt tørt. Vi så ikke en eneste båt på denne overfarten, og skjønte jo etterhvert at i alle fall seilfartøy sikkert prøvde å unngå dette vindstille området. Vi gikk på motor! Og så alle de fluene! Æsj!

Det var ved solnedgang det skjedde! Plutselig fikk vi napp på stanga vi hadde kjøpt i Torremolinos. Jeg hadde da kamera oppe for å fotografere den vakre solnedgangen, men måtte konsentrere meg om det som foregikk bak båten. Etter endel basketak, klarte Terje å dra opp en tunfisk som var så stor at vi ikke hadde sjangs til å veie den på kjøkkenvekta! Jeg holdt meg på god avstand (!) Dette fikk han greie sjøl! Nøyde meg med å fotografere. Fisken ble slaktet i badekaret, og det skvatt blod opp i de nye putene! Fy for et graps! Den måtte veies i småstykker, og han kom fram til at den veide mellom 12 og 13 kg. Etterpå ville han selvfølgelig fiske mer, men da sa jeg stopp! Jamen han kunne jo bare slippe fisken uti igjen! Nei, sa jeg. Jeg er prinsippielt imot slik "catch and release", og dessuten ville det sinke ferden vår mot målet.

Den andre morgenen fikk vi se Sardinia for første gang. Vi seilte mellom Sardinia og Korsika, og hadde kjempelyst til å gå i land begge steder, men vi var smertelig klar over at skulle vi nå målet, var det bare å fortsette. Vi så oss om etter et sted det var fort gjort å bunkre nødvendig drivstoff, vann og mat, og kom til en liten pittoresk landsby på Sardinia, Palau, hvor vi fikk alt vi trengte, inkludert et etterlengtet bad på ei lita strand ved siden av brygga vi lå på. Heldigvis skulle de ha siesta rett etter at vi hadde fylt tankene, så vi fikk ligge ved pumpene helt til vi hadde fått gjort alle nødvendige ærend.

Båten vår ble liten i disse farvannene. Det var den ene lystyachten flottere enn den andre, og de var svære! Det var sånn: Se på den!!! Jamen se på den, da!!! Er det noe, da? Snu deg og se på den, du!!! Felles for disse var stort sett at de måtte ha mannskap. Vi kunne seile med kun to! Skjærgården var vakker, og eiendommene langs kysten flotte. Men vi måtte ut på dypt vann igjen, denne gang med kurs mot Sicilia.

17.juli, om morgenen, fikk vi se de konisk formede vulkanske øyene som ligger nord for Sicilia. Vi bestemte oss for å gå midt mellom disse, slik at vi kunne se en av de vulkansk aktive øyene på nært hold. Vi var egentlig veldig lei for at vi ikke kunne bruke mer tid her, men vi fikk sett både Vulkano og Stromboli som lå og peste i sommervarmen. Vi får ta de for oss når vi engang skal seile ut av Middelhavet på vei mot nye eventyr.

Mørket falt på, og vi nærmet oss passasjen mellom Sicilia og Italia. Det er i grunnen ganske spesielt å skulle gå mot opplyste steder en aldri har vært før, med alle refleksene i vannet og alle sjømerkene, samt at vi må følge med på alle instrumentene, AIS og radar. Jammen godt å være to da! Vi var på vakt begge gjennom denne passasjen, for vi ville nødig gå glipp av noe. Jeg gikk på vakt alene da vi hadde passert Sicilia og gikk “under støvelen”. Trafikken rundt Italia er i grunnen ganske tett. Det var mye å følge med på. Kystvakten fikk vi bare inn på radar. I tillegg hadde de noen flygende gjenstander med rødt lys, antakelig varmekamera. Jeg er glad for at det var Terje som var på vakt da de kom helt opp på siden av oss og satte lyskasterne på. Tror jeg hadde blitt litt engstelig hvis bare jeg hadde sittet der.

Turen oppover Adriaterhavet gikk ganske greit, med unntak av ei av Terje sine vakter da vi ble utsatt for Bora-vind. Jeg hadde gått og lagt meg, og merket at bevegelsen i båten var blitt heftigere. Kjente på meg at noe foregikk, men siden jeg ikke ble ropt på, lå jeg trygt i senga og sovnet nokså fort. Etterpå fikk jeg høre at han hadde hatt litt av et arbeid mens jeg sov. Lukene i båten hadde vært halvåpne, og det var kommet vann inn i salongen. Han hadde hatt sin fulle hyre med å skalke luker og bruke håndklær for å tørke opp.

Siste morgenen, lørdag 20.juli, ankom vi skjærgården utenfor Split. Vi gledet oss over at vi hadde nådd målet, og at vi snart kunne legge til ved båtplassen “vår” i Baska Voda (som betyr Rent Vann). Vi dro forbi vakkert landskap i morgensola, og etter hvert som vi nærmet oss, begynte sommerturistene å stå opp og innfinne seg på strendene. Vi var spente da vi endelig kunne entre innløpet, og speidet etter Ingrid og Ole Bernt som hadde lovet å være der. Og det var de! Heldigvis for oss! De sørget for at vi fikk parkert båten, og vi gledet oss til endelig å få gå i land etter åtte døgn i sjøen. Så oppsto et uventet problem. Vi hadde ikke meldt at vi var kommet inn til landet på det riktige stedet. Tingen var at registrering måtte gjøres enten i Split eller på øya Vis. Hadde vi vært klar over det, hadde vi spart mange timer. Nå hadde vi lagt til, båten var fortøyd, og vi var framme! Ingen av oss orket mer sånn på sparket. Vi gikk i land og fikk oss en god middag i godt selskap. Deretter måtte vi legge ut på tur igjen, denne gangen med øya Vis som mål. Turen ut dit tok 6 timer, og vi var framme sent på kvelden. Det var mørkt, og alle lysene fra byen og havna speilte seg i vannflaten. Det var umulig å se hvor vi skulle hen for å finne de rette kontorene. Vi ble enige om at vi ikke ville seile tilbake om natta, derfor fant vi oss en oppankringsplass og la oss til å sove. Da morgenen opprant, gikk vi inn til land, fortøyde båten og Terje gikk til politi, toll og havnevesen for registrering. Det viste seg at vi hadde gjort en forbrytelse ved å vente til morgenen med å melde vår ankomst. Det hjalp ingenting med argumentasjon! Det ble ei saftig bot som vi ikke kunne betale der og da, for vi hadde ingenting i deres valuta. Vi fikk en postgiro som måtte betales før vi forlot landet!

Huff! Litt slukøret forlot vi det fine stedet, og satte kursen mot Baska Voda igjen. Utpå dagen kunne vi legge til ved piren, akkurat i tide før Bora-vinden satte inn. Så var det å kjøpe flybilletter hjem til Norge. Resten av dagen koste vi oss sammen med Ingrid og Ole Bernt. Det ble en dag ekstra i Kroatia, men vi var egentlig ikke så lei oss for det. Han som tar seg av båten vår, kjørte oss til flyplassen mandag 22.juli. Vi tenkte at boten fikk vi betale i postkontoret på flyplassen. Men der var det ikke noe postkontor! Så gikk vi til innsjekking. Vi hadde vært tidlige, så vi kom oss raskt fram. Det var bare det at de ikke kunne finne navnene våre i passasjerlista. Så ble det oppdaget! Vi hadde bestilt hjemreise på feil dato! Å nei!!! Nå var gode råd dyre! Vi måtte skynde oss å forandre billetten før flyet gikk, noe vi til slutt klarte (det kostet oss selvfølgelig både det ene og det andre, men vi lyktes)

Det var historien om vår første seilas i Aurora Polaris. Vi håper det kan bli flere. Foreløpig har vi billetter til uke 41. Da skal skjærgården utenfor tas i nærmere betraktning.