Så var første seilas over, og der ble på en måte et hull i bloggen! Første etappe med venner gikk så fort, men minnene er der, heldigvis. Vennene fikk være med oss på utsiden, på det store havet, da vi ennå måtte kle oss for å holde varmen. Da var det vennskapet som varmet oss. Fint å tenke på i ettertid!

Andre etappe sammen med døtrene våre, var også en fin opplevelse. Lillian og Håvard fikk være med fra Cascais til Malaga. De fikk være med i solskinn og vind, spesielt gjennom Gibraltarstredet. Der blåste det slik at fokken datt ned. Håvard ville opp i masta med en gang for å henge den opp igjen, men det fikk han ikke lov til av kapteinen. Vi brukte genoaen i stedet, og kom oss omsider til Gibraltar hvor vi ble to-tre dager i La Línea. I Gibraltar fikk jeg kjøpt meg en gitalele, sånn at vi kunne musisere litt ombord.

Ingrid, Stig André og Rebekka, Kaisa og Sonja kom ombord i Malaga. De fikk besetningsklærne på, og klare roller ombord. Rebekka skulle passe på at alle skuffer og skap var sikret før seilas, og Kaisa skulle være kjøkkenmedhjelper. Men akk, de bar dessverre på en tung arv ute i bølgene. De ble sittende/liggende med hver sin bøtte, og bleke om nebbet. Stor var derfor gleden hver gang vi kunne legge til kai. I Aguilas fikk vi prøve ankeret for første gang. Det var ikke plass til oss ved kai, så vi lå på svai den natta. Ganske behagelig følelse å bli vugget i søvn uten forstyrrende lyder fra fendere. Siden vi lå ganske langt ute og gav ly for de andre båtene, fikk vi endel bevegelse i båten utover natta. Før vi dro derfra, gikk vi i land og bunkret litt mat. En pensjonert spanjol vi kom i snakk med på kaien, kunne ikke skryte nok av Norge og den norske regjeringen. Han hadde vært i Norge mange ganger, som maskiningeniør på båter, og han snakket godt engelsk. Jeg prøvde meg på spansk, men han gikk straks over til engelsk. Han ville svært gjerne hjelpe oss med å kaste fortøyningene, og vinket da vi la fra land.

Neste stopp ble Cartagena. Den byen har vi tidligere bare kjørt forbi, og stor ble overraskelsen da vi så hvor fin den var. Fullt på høyde med Barcelona, Madrid og Sevilla! Vi måtte ha en hel dag der.

Torrevieja er ikke et sted vi stopper for skjønnhetens skyld. Men i nærheten av den byen har vi noen slektninger som tilfeldigvis hadde sin ferie akkurat da, og som mer enn gjerne tok imot besøk fra en stor gjeng. Dette har jeg nevnt tidligere i bloggen.

Siste stopp for familien Torkelsen var som nevnt, Altea. Ved avreise derfra tok følelsene litt overhånd. Plutselig skulle vi være bare to ombord, og ansvaret for seilasen bli (nesten) likt fordelt. Men vær og vind sto oss bi, og med en fart på over 8 knop, seilte vi forbi både Ibiza og Mallorca. Dagseilasene var vi sammen om, og nattseilasene gikk vi på skift. Tre timer på og tre timer av. De mørke nattevaktene måtte vi fordele likt, slik at den som gikk på kl 21:00-00:00 og 03:00-06:00, fikk vakt fra 00:00-03:00 neste natt. Vi hadde aldeles vindstille mellom Mallorca og Sardinia. Da var det sengetøyvask med påfølgende uortodoks seilføring. Lufta var så fuktig at sengetøyet måtte henge hele dagen, og selv da var det ikke helt tørt. Vi så ikke en eneste båt på denne overfarten, og skjønte jo etterhvert at i alle fall seilfartøy sikkert prøvde å unngå dette vindstille området. Vi gikk på motor! Og så alle de fluene! Æsj!

Det var ved solnedgang det skjedde! Plutselig fikk vi napp på stanga vi hadde kjøpt i Torremolinos. Jeg hadde da kamera oppe for å fotografere den vakre solnedgangen, men måtte konsentrere meg om det som foregikk bak båten. Etter endel basketak, klarte Terje å dra opp en tunfisk som var så stor at vi ikke hadde sjangs til å veie den på kjøkkenvekta! Jeg holdt meg på god avstand (!) Dette fikk han greie sjøl! Nøyde meg med å fotografere. Fisken ble slaktet i badekaret, og det skvatt blod opp i de nye putene! Fy for et graps! Den måtte veies i småstykker, og han kom fram til at den veide mellom 12 og 13 kg. Etterpå ville han selvfølgelig fiske mer, men da sa jeg stopp! Jamen han kunne jo bare slippe fisken uti igjen! Nei, sa jeg. Jeg er prinsippielt imot slik "catch and release", og dessuten ville det sinke ferden vår mot målet.

Den andre morgenen fikk vi se Sardinia for første gang. Vi seilte mellom Sardinia og Korsika, og hadde kjempelyst til å gå i land begge steder, men vi var smertelig klar over at skulle vi nå målet, var det bare å fortsette. Vi så oss om etter et sted det var fort gjort å bunkre nødvendig drivstoff, vann og mat, og kom til en liten pittoresk landsby på Sardinia, Palau, hvor vi fikk alt vi trengte, inkludert et etterlengtet bad på ei lita strand ved siden av brygga vi lå på. Heldigvis skulle de ha siesta rett etter at vi hadde fylt tankene, så vi fikk ligge ved pumpene helt til vi hadde fått gjort alle nødvendige ærend.

Båten vår ble liten i disse farvannene. Det var den ene lystyachten flottere enn den andre, og de var svære! Det var sånn: Se på den!!! Jamen se på den, da!!! Er det noe, da? Snu deg og se på den, du!!! Felles for disse var stort sett at de måtte ha mannskap. Vi kunne seile med kun to! Skjærgården var vakker, og eiendommene langs kysten flotte. Men vi måtte ut på dypt vann igjen, denne gang med kurs mot Sicilia.

17.juli, om morgenen, fikk vi se de konisk formede vulkanske øyene som ligger nord for Sicilia. Vi bestemte oss for å gå midt mellom disse, slik at vi kunne se en av de vulkansk aktive øyene på nært hold. Vi var egentlig veldig lei for at vi ikke kunne bruke mer tid her, men vi fikk sett både Vulkano og Stromboli som lå og peste i sommervarmen. Vi får ta de for oss når vi engang skal seile ut av Middelhavet på vei mot nye eventyr.

Mørket falt på, og vi nærmet oss passasjen mellom Sicilia og Italia. Det er i grunnen ganske spesielt å skulle gå mot opplyste steder en aldri har vært før, med alle refleksene i vannet og alle sjømerkene, samt at vi må følge med på alle instrumentene, AIS og radar. Jammen godt å være to da! Vi var på vakt begge gjennom denne passasjen, for vi ville nødig gå glipp av noe. Jeg gikk på vakt alene da vi hadde passert Sicilia og gikk “under støvelen”. Trafikken rundt Italia er i grunnen ganske tett. Det var mye å følge med på. Kystvakten fikk vi bare inn på radar. I tillegg hadde de noen flygende gjenstander med rødt lys, antakelig varmekamera. Jeg er glad for at det var Terje som var på vakt da de kom helt opp på siden av oss og satte lyskasterne på. Tror jeg hadde blitt litt engstelig hvis bare jeg hadde sittet der.

Turen oppover Adriaterhavet gikk ganske greit, med unntak av ei av Terje sine vakter da vi ble utsatt for Bora-vind. Jeg hadde gått og lagt meg, og merket at bevegelsen i båten var blitt heftigere. Kjente på meg at noe foregikk, men siden jeg ikke ble ropt på, lå jeg trygt i senga og sovnet nokså fort. Etterpå fikk jeg høre at han hadde hatt litt av et arbeid mens jeg sov. Lukene i båten hadde vært halvåpne, og det var kommet vann inn i salongen. Han hadde hatt sin fulle hyre med å skalke luker og bruke håndklær for å tørke opp.

Siste morgenen, lørdag 20.juli, ankom vi skjærgården utenfor Split. Vi gledet oss over at vi hadde nådd målet, og at vi snart kunne legge til ved båtplassen “vår” i Baska Voda (som betyr Rent Vann). Vi dro forbi vakkert landskap i morgensola, og etter hvert som vi nærmet oss, begynte sommerturistene å stå opp og innfinne seg på strendene. Vi var spente da vi endelig kunne entre innløpet, og speidet etter Ingrid og Ole Bernt som hadde lovet å være der. Og det var de! Heldigvis for oss! De sørget for at vi fikk parkert båten, og vi gledet oss til endelig å få gå i land etter åtte døgn i sjøen. Så oppsto et uventet problem. Vi hadde ikke meldt at vi var kommet inn til landet på det riktige stedet. Tingen var at registrering måtte gjøres enten i Split eller på øya Vis. Hadde vi vært klar over det, hadde vi spart mange timer. Nå hadde vi lagt til, båten var fortøyd, og vi var framme! Ingen av oss orket mer sånn på sparket. Vi gikk i land og fikk oss en god middag i godt selskap. Deretter måtte vi legge ut på tur igjen, denne gangen med øya Vis som mål. Turen ut dit tok 6 timer, og vi var framme sent på kvelden. Det var mørkt, og alle lysene fra byen og havna speilte seg i vannflaten. Det var umulig å se hvor vi skulle hen for å finne de rette kontorene. Vi ble enige om at vi ikke ville seile tilbake om natta, derfor fant vi oss en oppankringsplass og la oss til å sove. Da morgenen opprant, gikk vi inn til land, fortøyde båten og Terje gikk til politi, toll og havnevesen for registrering. Det viste seg at vi hadde gjort en forbrytelse ved å vente til morgenen med å melde vår ankomst. Det hjalp ingenting med argumentasjon! Det ble ei saftig bot som vi ikke kunne betale der og da, for vi hadde ingenting i deres valuta. Vi fikk en postgiro som måtte betales før vi forlot landet!

Huff! Litt slukøret forlot vi det fine stedet, og satte kursen mot Baska Voda igjen. Utpå dagen kunne vi legge til ved piren, akkurat i tide før Bora-vinden satte inn. Så var det å kjøpe flybilletter hjem til Norge. Resten av dagen koste vi oss sammen med Ingrid og Ole Bernt. Det ble en dag ekstra i Kroatia, men vi var egentlig ikke så lei oss for det. Han som tar seg av båten vår, kjørte oss til flyplassen mandag 22.juli. Vi tenkte at boten fikk vi betale i postkontoret på flyplassen. Men der var det ikke noe postkontor! Så gikk vi til innsjekking. Vi hadde vært tidlige, så vi kom oss raskt fram. Det var bare det at de ikke kunne finne navnene våre i passasjerlista. Så ble det oppdaget! Vi hadde bestilt hjemreise på feil dato! Å nei!!! Nå var gode råd dyre! Vi måtte skynde oss å forandre billetten før flyet gikk, noe vi til slutt klarte (det kostet oss selvfølgelig både det ene og det andre, men vi lyktes)

Det var historien om vår første seilas i Aurora Polaris. Vi håper det kan bli flere. Foreløpig har vi billetter til uke 41. Da skal skjærgården utenfor tas i nærmere betraktning.