Fredag 22.juli

“Jaja, Elisabeth, nå går båten!” pleide alltid min farfar å si. Det var akkurat det den gjorde. Klokka 06.00 startet motoren, og Pia Elisabeth fløy ut av senga. Det er ikke det kjekkeste hun vet å bli vekket på den måten, for der blir alltid mer bevegelse, og får hun ikke mat med en gang, er faren for å bli sjøsyk ganske stor.
   Det var ingen grunn til engstelse, for roligere sjø enn vi har hatt i dag, går nesten ikke an. Det har vært disig og varmt hele dagen. Vi har til og med hatt noen store vanndråper fra skyene, men de tørket med en gang. Vi ruslet langs land og kikket på alle grottene langs østkysten av Sardinia.
   Fikk tatt en aldri så liten treningsøkt på dekk mens det ennå var sval temperatur. Ikke de kjempestore opplevelsene i dag heller, men det er godt at tempoet ikke alltid er like høyt.
   La til i Puntaldia, litt sør for Olbia kl.15.30. Da hadde vinden økt til over 20 knop, og innløpet var trangt som bare det. Terje ringte til marinaen, og de sendte enn mann med lettbåt ut til oss for å lose oss trygt inn. Det gikk veldig fint for seg. Jeg gjentar for meg selv noe jeg hørte en gang vi la til: "It's all about the crew!" Like fristende å gni det inn hver gang!
   Ved å ligge her, ble det ikke så langt å kjøre til flyplassen i morgen. Nå i ettermiddag har folk gått forbi båten vår, akkurat som da vi lå i Baska Voda. Ei eldre dame sa til meg på italiensk at hun syntes vi hadde en fin båt. Jeg takket henne på italiensk og satte tommelen i været.
   Rett før vi skulle legge oss, gikk vi en liten tur bortover bryggene. Det viste seg å være en fornem liten marina, med eksklusive butikker, gallerier og restauranter. Her var alle “pappaguttene” og spilte biljard og hørte på orkesteret som spilte gamle hit-er fra da vi var unge. Vi kjøpte oss hver vår is, og returnerte til båten.