Har nå ligget to netter i Rodney Bay, St. Lucia. De har samlet oss ytterst, på pir E. Her ligger alle båtene som er påmeldt ARC-world. 7.januar seiler vi videre mot Columbia. Vi skal være framme innen 13.januar.
På styrbord side, med en båt imellom, ligger “Far”. Til babord har vi to finske seilbåter, den ene med TV-team ombord. De holder på å lage reiseprogram a la Silje og Sigurd. De har hatt det travelt hele formiddagen med filming av diverse scener. Terje hadde en prat med en freelancer-fotograf ombord. Han ville dele erfaringer med ham om droneføring og sånn. Dronen har flydd ivrig rundt oss nesten hele dagen. Kokken ombord har også vært her borte ved båten vår. Han er kjent TV-kokk i Finland, og tidligere restaurant-eier. Nå har han kjøpt seg vingård i Italia. Han spurte hvor i Norge vi kommer fra, og sa at han hadde vært kokk på Hidle ved Stavanger en gang.
Seilbåten de bor i er litt større enn vår, 57 fot. I den bor det 13 mennesker, masse profesjonelt foto/filmutstyr, og helt sikkert en god del mat.
I dag her vi vært borte på chandleriet og handlet inn endel utstyr til båten. Jeg har bakt brød og vasket klær. Nå må jeg nok snart gå i gang med noe rengjøring i båten. Har kjøpt noe jeg kan rense skinn og vinyl med. Forkjølelsen er i ferd med å gi seg. Hoster ikke så veldig mye lenger. Håper jeg er frisk til nyttår.
fredag 30. desember 2016
tirsdag 27. desember 2016
26.desember, og dagen for avskjed!
Sonja er nå fem år, og vi synes hun er blitt stor! Til høsten begynner hun i første klasse. Det måtte feires med besøk i dyreparken. Dyreparken er lagt i en bydel av St.Pierre, midt i ruinene fra vulkanutbruddet. Den var vakker, men tilbød liten plass til dyrene. Vi forstår hvorfor vertinnen vår ikke var begeistret for denne typen dyrehage. Hun mente dyra ikke hadde det godt der. Noen mennesker gjør som kjent alt for å tjene penger (går over lik).
Etter å ha inntatt en enkel lunsj, dro besteforeldrene tilbake til huset for å forberede avskjedsmiddagen. Barn og barnebarn ville ha seg et bad på stranda i nærheten. Skal ikke gå i detaljer om middagen og hva vi spiste, men alt ble fortært! ;)
Så kom den tunge avskjeden! Nesten litt tårevåt avskjed med vertinnen! Først kjørte vi Pål og Lisa til flyplassen. De skulle fly via Paris. Deretter pakket vi våre saker, og det var ikke lite! Fikk nesten ikke plass til alle våre innkjøp i den lille leiebilen vår. Så litt tårer igjen da vi tok avskjed med resten av flokken.
Det dere nå skal få høre, er morsommere for oss enn for dere. Vi fikk en liten “déjà vu”, eller hva det nå heter! Med bager og poser rundt bilen i marinaen, og “hvor er nå båtnøkkelen?” Min bedre halvdel fikk vite at det var han som hadde pakket den, så nå fikk han værsågod finne den fram! Han lette og svettet, og så seg til slutt nødt til å ringe eldstedatteren for å få henne til å lete i huset. De skulle sove der til morgenen, og så skulle vertinnen følge dem til flyplassen. Mens han snakket, begynte jeg oppgitt å lete etter nøkkelen i min egen ryggsekk. O skrekk og gru, der var den! Jeg har sagt det før, og sier det gjerne igjen: “Dette (båt)livet er ikke for gamle folk!” Har ikke vi opplevd noe lignende før? Det er til og med ikke så lenge siden! Ganske nøyaktig da vi skulle i land fra samme marina. Da hadde vi også en stor nøkkeldiskusjon. Vi byttet nøkler! Terje fikk bilnøkkelen, jeg båtnøkkelen! Da vi skulle kjøre derfra, var bilnøkkelen forsvunnet! Intens leting og svetting! Til slutt dukket den opp, og vi har ennå ikke blitt enige om hvem som var synderen. Med til historien er også at jeg klarte å miste magneten/adgangsbrikka til marinaen idet jeg skulle kaste bosset! Det førte til at han ikke gir seg når det gjelder skylda for første nøkkelbytte! Han fant nemlig magneten nedenfor bosskonteineren!
Vi husker/glemmer omtrent annenhver gang! Han påstod da jeg sa at jeg håpet at der var trillebårer i marinaen, at det var det! Jeg sa at det hadde jeg bestemt ikke sett! Da vi skulle få med oss lasset til båten, var der ingen trillebårer! Det er fordi de sikkert låser dem inn når marinakontoret har stengt, var konklusjonen! Så kom en ansatt ved marinaen og fastslo at vi nok måtte belage oss på å bære! Jeg kan fortelle dere at nettopp det måtte vi! Da var det bare å gjøre akkurat det! (Her var det mange utropstegn!)
Etter å ha inntatt en enkel lunsj, dro besteforeldrene tilbake til huset for å forberede avskjedsmiddagen. Barn og barnebarn ville ha seg et bad på stranda i nærheten. Skal ikke gå i detaljer om middagen og hva vi spiste, men alt ble fortært! ;)
Så kom den tunge avskjeden! Nesten litt tårevåt avskjed med vertinnen! Først kjørte vi Pål og Lisa til flyplassen. De skulle fly via Paris. Deretter pakket vi våre saker, og det var ikke lite! Fikk nesten ikke plass til alle våre innkjøp i den lille leiebilen vår. Så litt tårer igjen da vi tok avskjed med resten av flokken.
Det dere nå skal få høre, er morsommere for oss enn for dere. Vi fikk en liten “déjà vu”, eller hva det nå heter! Med bager og poser rundt bilen i marinaen, og “hvor er nå båtnøkkelen?” Min bedre halvdel fikk vite at det var han som hadde pakket den, så nå fikk han værsågod finne den fram! Han lette og svettet, og så seg til slutt nødt til å ringe eldstedatteren for å få henne til å lete i huset. De skulle sove der til morgenen, og så skulle vertinnen følge dem til flyplassen. Mens han snakket, begynte jeg oppgitt å lete etter nøkkelen i min egen ryggsekk. O skrekk og gru, der var den! Jeg har sagt det før, og sier det gjerne igjen: “Dette (båt)livet er ikke for gamle folk!” Har ikke vi opplevd noe lignende før? Det er til og med ikke så lenge siden! Ganske nøyaktig da vi skulle i land fra samme marina. Da hadde vi også en stor nøkkeldiskusjon. Vi byttet nøkler! Terje fikk bilnøkkelen, jeg båtnøkkelen! Da vi skulle kjøre derfra, var bilnøkkelen forsvunnet! Intens leting og svetting! Til slutt dukket den opp, og vi har ennå ikke blitt enige om hvem som var synderen. Med til historien er også at jeg klarte å miste magneten/adgangsbrikka til marinaen idet jeg skulle kaste bosset! Det førte til at han ikke gir seg når det gjelder skylda for første nøkkelbytte! Han fant nemlig magneten nedenfor bosskonteineren!
Vi husker/glemmer omtrent annenhver gang! Han påstod da jeg sa at jeg håpet at der var trillebårer i marinaen, at det var det! Jeg sa at det hadde jeg bestemt ikke sett! Da vi skulle få med oss lasset til båten, var der ingen trillebårer! Det er fordi de sikkert låser dem inn når marinakontoret har stengt, var konklusjonen! Så kom en ansatt ved marinaen og fastslo at vi nok måtte belage oss på å bære! Jeg kan fortelle dere at nettopp det måtte vi! Da var det bare å gjøre akkurat det! (Her var det mange utropstegn!)
Julen 2016 Martinique 19.-25.desember
Vi fikk et stort, helt ok hus å bo i. Det beste var vertinnen, ei sprek og flott dame på 54 år. Hun er eieren av huset, og vet ikke det beste hun kan gjøre for oss: “..because I like you!” sier hun. Der er sengeplasser med moskitonett til 16 stk, 4 store bad, badebasseng, wi-fi, tv og massevis av spill og bøker (på fransk). Vi har spisestue både inne og ute, samt et ganske velutstyrt kjøkken. Vi får til å bruke det viktigste, som oppvaskmaskin, vaskemaskin og tørketrommel og to kjøleskap med frysere i. Litt verre med brødbakemaskinen, mikrobølgeovnen og riskokeren. Alle bruksanvisninger er på fransk, og vi kunne nok fått hjelp av henne, men foretrekker å koke ris og bake brød på gamlemåten.
Vertinnen er på besøk nesten hver dag. Hun ordner og fikser opp i det meste via arbeidsfolk. I tillegg kjører hun oss rundt til hva det skal være. Vi har leid tre biler, så Pål og Lisa må hoppe på hos de det passer best - alt etter hva de skal. Noe gjør vi felles, slik som båttur og andre opplevelser, som f.eks. Bananmuseet. Julaften feiret vi ute i patioen med et lite juletre på bordet, og helstekt kalkun med grønnsaker og salat. Skikkelig julestemning, med nydusjete og julepyntede familiemedlemmer, og riskrem med rørte bringebær til dessert, og selvfølgelig med mandel. Sonja fikk den, og så spiste hun den like godt opp!
Etter pakkeutdelingen, hadde vi frisørsalong i stua. Da skulle alle “jentehodene” krølles med mormors nyinnkjøpte krølltang. Det var leggetid før midnatt, men mormor sov ikke mer enn høyst tre timer. Hun hadde fått forkjølelse i julegave, og i tillegg visste hun at hun skulle gå på Montagne Pelee (øyas vulkan som hadde siste utbrudd i 1902). Det var vertinnen som hadde tilbudt seg å ta oss dit. Vi fylte opp bilen hennes ved 8-tida om morgenen. Det var de to eldste barna mine, svigerdatteren og jeg som tok utfordringen. Vertinnen hadde regnet med at turen ville ta 3-4 timer med gange. Vi gjorde den unna på 2 timer og 10 min. Det var nokså rett opp, 1200m, og vi hadde regn, vind og tåke - riktig utrivelig kaldt i begynnelsen, men det kom seg da vi satte oss i bevegelse. Vi måtte drikke mye vann, sa vertinnen, og vi fikk ikke gå akkurat som vi selv ville. Hun var en god guide, og jeg kom meg ned uten vonde knær. Etterpå besøkte vi byen som ble begravd i grus og aske i 1902. Det var en mann som hadde overlevd, og han satt i fengsel! Vi fikk også se ruinene av teateret. Temperaturforskjellen fra vulkanen til byen nedenfor var enorm.
Da vi kom hjem, var vertinnen og guiden vår SÅ sulten. Vi hadde med både vann, frukt og matpakke, men likevel…. Vi tilbød henne mat. Hun hadde ikke handlet før jul, for hun hadde vært så opptatt av oss. Det beste av alt, var at da vi rundet hushjørnet, ble vi møtt av den nydelige duften av nybakte kanelsnurrer. Terje hadde tilbrakt dagen i huset, opptatt av baking og dronen som Stig hadde tatt med til oss. Hun fikk boller og frukt, og var kjempehappy.
Litt senere kom resten av gjengen fra stranda. Så laget vi til grillparty i hagen. Resten av kvelden hadde vi hviskeleken og kortspill. I morgen er Sonja 5 år, så da blir det ny feiring.
Vertinnen er vi blitt litt nærmere kjent med. Hun er ei hardtarbeidende dame, med rikelig med penger, selv om hun ikke viser det. Hun kjører i en enkel, lånt liten bil. Hun er opptatt av å spise sunt og trene regelmessig...for å holde seg ung og slank, innrømmer hun. I tillegg til å være autorisert guide for Martinique, er hun også lærer innen sport og fysisk fordring. Hun har en motebutikk i La Galeria, og i den forbindelse reiser hun i alle fall en gang i måneden til Paris, og til Stockholm. Hun er skilt, og eksmannen hennes bor på eiendommen ved siden av dette huset. De har to døtre i tyveårene.
Vertinnen er opprinnelig indisk, født på Mauritius som nummer ti i en barneflokk på elleve. Foreldrene hennes hadde nok en betydelig formue, for hun eier hus og leiligheter flere steder i verden.
Hun har klare meninger om folk og dyr, og opptatt av å redde verden, derfor driver hun et fond for å hjelpe fattige her på Martinique. Ei herlig dame er hun i alle fall! Hun ordner opp både for seg selv og oss, og passer på at vi ikke blir lurt av leiebilfirmaene og andre uærlige folk.
Vertinnen er på besøk nesten hver dag. Hun ordner og fikser opp i det meste via arbeidsfolk. I tillegg kjører hun oss rundt til hva det skal være. Vi har leid tre biler, så Pål og Lisa må hoppe på hos de det passer best - alt etter hva de skal. Noe gjør vi felles, slik som båttur og andre opplevelser, som f.eks. Bananmuseet. Julaften feiret vi ute i patioen med et lite juletre på bordet, og helstekt kalkun med grønnsaker og salat. Skikkelig julestemning, med nydusjete og julepyntede familiemedlemmer, og riskrem med rørte bringebær til dessert, og selvfølgelig med mandel. Sonja fikk den, og så spiste hun den like godt opp!
Etter pakkeutdelingen, hadde vi frisørsalong i stua. Da skulle alle “jentehodene” krølles med mormors nyinnkjøpte krølltang. Det var leggetid før midnatt, men mormor sov ikke mer enn høyst tre timer. Hun hadde fått forkjølelse i julegave, og i tillegg visste hun at hun skulle gå på Montagne Pelee (øyas vulkan som hadde siste utbrudd i 1902). Det var vertinnen som hadde tilbudt seg å ta oss dit. Vi fylte opp bilen hennes ved 8-tida om morgenen. Det var de to eldste barna mine, svigerdatteren og jeg som tok utfordringen. Vertinnen hadde regnet med at turen ville ta 3-4 timer med gange. Vi gjorde den unna på 2 timer og 10 min. Det var nokså rett opp, 1200m, og vi hadde regn, vind og tåke - riktig utrivelig kaldt i begynnelsen, men det kom seg da vi satte oss i bevegelse. Vi måtte drikke mye vann, sa vertinnen, og vi fikk ikke gå akkurat som vi selv ville. Hun var en god guide, og jeg kom meg ned uten vonde knær. Etterpå besøkte vi byen som ble begravd i grus og aske i 1902. Det var en mann som hadde overlevd, og han satt i fengsel! Vi fikk også se ruinene av teateret. Temperaturforskjellen fra vulkanen til byen nedenfor var enorm.
Da vi kom hjem, var vertinnen og guiden vår SÅ sulten. Vi hadde med både vann, frukt og matpakke, men likevel…. Vi tilbød henne mat. Hun hadde ikke handlet før jul, for hun hadde vært så opptatt av oss. Det beste av alt, var at da vi rundet hushjørnet, ble vi møtt av den nydelige duften av nybakte kanelsnurrer. Terje hadde tilbrakt dagen i huset, opptatt av baking og dronen som Stig hadde tatt med til oss. Hun fikk boller og frukt, og var kjempehappy.
Litt senere kom resten av gjengen fra stranda. Så laget vi til grillparty i hagen. Resten av kvelden hadde vi hviskeleken og kortspill. I morgen er Sonja 5 år, så da blir det ny feiring.
Vertinnen er vi blitt litt nærmere kjent med. Hun er ei hardtarbeidende dame, med rikelig med penger, selv om hun ikke viser det. Hun kjører i en enkel, lånt liten bil. Hun er opptatt av å spise sunt og trene regelmessig...for å holde seg ung og slank, innrømmer hun. I tillegg til å være autorisert guide for Martinique, er hun også lærer innen sport og fysisk fordring. Hun har en motebutikk i La Galeria, og i den forbindelse reiser hun i alle fall en gang i måneden til Paris, og til Stockholm. Hun er skilt, og eksmannen hennes bor på eiendommen ved siden av dette huset. De har to døtre i tyveårene.
Vertinnen er opprinnelig indisk, født på Mauritius som nummer ti i en barneflokk på elleve. Foreldrene hennes hadde nok en betydelig formue, for hun eier hus og leiligheter flere steder i verden.
Hun har klare meninger om folk og dyr, og opptatt av å redde verden, derfor driver hun et fond for å hjelpe fattige her på Martinique. Ei herlig dame er hun i alle fall! Hun ordner opp både for seg selv og oss, og passer på at vi ikke blir lurt av leiebilfirmaene og andre uærlige folk.
mandag 19. desember 2016
Martinique, 19.desember 2016
Ser av
datoen at det nærmer seg jul, men her er det lite som tyder på akkurat det. Vi
ligger nå i en helt ny marina, med mangroveskog på den ene siden. Vi hadde en
heftig seilas over fra Saint Lucia og hit. Flere seilbåter fra ARC lå i
kjølvannet vårt, bl.a en norsk. Idet vi la til, hørte vi hyl og hvin fra tre
lyshårete barn. Det var barnebarna som gjenkjente besteforeldrene sine. De
hadde fulgt oss på marine traffic og funnet ut hvor og når. Etter hvert, kom
også det fjerde barnebarnet. Hennes hyl var ikke akkurat gjensynsglede! Hun ser
mormor og morfar altfor sjelden, dessverre. Vi laget til kveldsmat i båten, og
etterpå dro de til huset vi skal feire jul i. Vi hadde en del ting vi måtte
ordne først, derfor drar vi ikke dit før i kveld.
fredag 16. desember 2016
Bilder fra Alanterhavskryssingen
Opptog i Las Palmas før avgang
Aurora Polaris sitt mannskap for ARC 2016,
Svein, Tone, Pia og Terje
Tone og Pia nyter en av de første dagene fremme på baugen
En av mange fantastiske solnedganger
Her er en av 8 fisker vi fikk under overfarten. Det var fire forskjellige typer fisk.
Fisken tilberedt av Tone i ovnen på en seng av grønnsaker, et fantastisk måltid.
Vi hadde middag og dessert nesten hver dag under hele overfarten.
Vi avtalte fotoseanse med flere båter som vi var blitt kjent med i Las Palmas midt i Atlanteren. Dette bilde ble tatt av Beltana II 6. desember, Pias bursdag, under medvind på ca 15 knop. Vi seilte med to forseil på spredebommer foran og tok hovedseilet mer eller mindre ut for å stabilisere båten for sideslingring.
Det var ikke bare vi som følte turen over Atlanteren ble lang.
To fugler som egentlig ikke hører med på havet fulgte båten og en av dem satte
seg for å få litt hvile, lenge nok til at vi fikk tatt noen bilder.
Her er et bilde som er tatt fra S/Y Far.
Da vi var i nærheten av dem hadde vi ca 20-25 knops vind
og bølger som var ca 4 meter
Alle bildene fra S/Y Far ble tatt 9 desember
onsdag 14. desember 2016
23. og 24. døgn 11-12.. desember 2016 Atlanterhavskrysssing
Må skynde meg å skrive, for nå er det mange som tror vi stadig flyter der
ute i bølgene. Vi kom oss til land i går, tidlig om morgenen. Kapteinen og
kaptinnen overtok det siste strekket inn mot land – i måneskinn, og med
squaller på flere kanter. Det blåste godt i det vi satte kursen mot innsiden
av Saint Lucia. Da var det ordentlig seiling, på skrå med fokken, og 9-10
knops hastighet – herlig! Krysset mållinjen 5.30 om morgenen lokal tid –
21,5 dager tok det! Gjett om vi var klar for landfall! I det vi tøffet
innover mot marinaen, grydde det av dag, og ytterst på pir C, plass 28, stod
Cecilie Hammersland fra Randaberg og tok imot oss. Vi fikk fruktkurv og
fruktpunsj, og diplom for gjennomført Atlanterhavskryssing.
Etterpå var det et mylder av kjente som kom på besøk. Utenom det var det en
del papirarbeid for immigrasjon. Kapteinen kastet oss rett på en guidet tur
med buss allerede kl.09.00 om morgenen. Da kvelden kom, var vi stuptrøtte
hele gjengen.
Dagen i dag gikk med til rengjøring av båten, både innvendig og utvendig. Da
vi var ferdige, gikk Tone og jeg på strøket for å se hva salgsbodene kunne
tilby. Vi prutet uten penger, og gikk tilbake og handlet.
Det skulle være en samling i kveld i anledning Saint Lucias nasjonale
helligdag. (Rart at den er sammenfallende med Santa Luciafeiringen i nord.
Det er jo ikke det samme!) Vi kledde oss til den, men i det vi skulle gå,
høljet regnet ned, så vi bestemte oss for samme italienske restaurant på
brygga som den vi var på i går.
Her slutter altså seilasen. Nå trenger vi noen private dager for oss selv.
Kanskje det blir noen bilder? Det ser dere i så fall
ute i bølgene. Vi kom oss til land i går, tidlig om morgenen. Kapteinen og
kaptinnen overtok det siste strekket inn mot land – i måneskinn, og med
squaller på flere kanter. Det blåste godt i det vi satte kursen mot innsiden
av Saint Lucia. Da var det ordentlig seiling, på skrå med fokken, og 9-10
knops hastighet – herlig! Krysset mållinjen 5.30 om morgenen lokal tid –
21,5 dager tok det! Gjett om vi var klar for landfall! I det vi tøffet
innover mot marinaen, grydde det av dag, og ytterst på pir C, plass 28, stod
Cecilie Hammersland fra Randaberg og tok imot oss. Vi fikk fruktkurv og
fruktpunsj, og diplom for gjennomført Atlanterhavskryssing.
Etterpå var det et mylder av kjente som kom på besøk. Utenom det var det en
del papirarbeid for immigrasjon. Kapteinen kastet oss rett på en guidet tur
med buss allerede kl.09.00 om morgenen. Da kvelden kom, var vi stuptrøtte
hele gjengen.
Dagen i dag gikk med til rengjøring av båten, både innvendig og utvendig. Da
vi var ferdige, gikk Tone og jeg på strøket for å se hva salgsbodene kunne
tilby. Vi prutet uten penger, og gikk tilbake og handlet.
Det skulle være en samling i kveld i anledning Saint Lucias nasjonale
helligdag. (Rart at den er sammenfallende med Santa Luciafeiringen i nord.
Det er jo ikke det samme!) Vi kledde oss til den, men i det vi skulle gå,
høljet regnet ned, så vi bestemte oss for samme italienske restaurant på
brygga som den vi var på i går.
Her slutter altså seilasen. Nå trenger vi noen private dager for oss selv.
Kanskje det blir noen bilder? Det ser dere i så fall
mandag 12. desember 2016
22. døgn 11.. desember 2016 Atlanterhavskrysssing
Nå er det ikke lenge til landfall! Vi så glansen i øynene til styrmannen i
dag. For øvrig har vi hatt en tilstand som kan minne om Skudefjorden i
sørvestlig kuling/storm. Bølgene kommer fra alle kanter, og det er umulig å
sette sjøbein. Vi skulle hatt entrecote til middag i dag, men i stedet ble
det MrLee. Kaptinnen var sikker på at vi var lurt i ei felle. Det kunne jo
ikke være så ille rett før Saint Lucia. Her har vi hatt rimelig grei
kryssing over Atlanteren, og idet vi skal avslutte seilasen, kan vi knapt
stå på beina! Nærmeste beskrivelse jeg kan komme på, er «heksegryte».
Det skal bli en sann fryd å komme seg i land. Ennå har vi en nattseilas
igjen, men i morgen en gang skjer det: Vi har krysset Atlanterhavet!
dag. For øvrig har vi hatt en tilstand som kan minne om Skudefjorden i
sørvestlig kuling/storm. Bølgene kommer fra alle kanter, og det er umulig å
sette sjøbein. Vi skulle hatt entrecote til middag i dag, men i stedet ble
det MrLee. Kaptinnen var sikker på at vi var lurt i ei felle. Det kunne jo
ikke være så ille rett før Saint Lucia. Her har vi hatt rimelig grei
kryssing over Atlanteren, og idet vi skal avslutte seilasen, kan vi knapt
stå på beina! Nærmeste beskrivelse jeg kan komme på, er «heksegryte».
Det skal bli en sann fryd å komme seg i land. Ennå har vi en nattseilas
igjen, men i morgen en gang skjer det: Vi har krysset Atlanterhavet!
søndag 11. desember 2016
21. døgn 10.. desember 2016 Atlanterhavskrysssing
Dere har kanskje lest utfra bloggen at der nå er noen som har litt lyst å
komme seg i land snart. Det betyr ikke at vi har hatt det fælt, og heller
ikke at vi vantrives i hverandres selskap. Det er heller et utrykk for at
det kunne være kjekt med litt forandring, og at det hadde vært greit med et
roligere golv. Som tidligere nevnt, synes vi at havet er rotete, og kanskje
helst om natta. Ca 50% av oss sover dårligere når havet oppfører seg slik.
Kaptinnen hører til de prosentene. I morges fikk hun et sammenbrudd. Det
førte til høylytte spekulasjoner om mulige årsaker. Heldigvis varte det ikke
så lenge før hun var på banen igjen. Da hadde hun oppnådd det hun ville;
fått litt ekstra oppmerksomhet og omsorg fra kapteinen.
Nå nærmer vi oss Saint Lucia. Regner med at vi skal være der innen mandag.
Imens får vi føle de fryktede squallene som herjer nattestid. Det ligger en
rett på styrbord side akkurat nå, og den lager noen voldsomme vindkuler,
slik at vi blir lagt over til babord side. Den er for langt borte til å gi
oss regn.
Vi har hatt en rolig og fin lørdag, med risgrøt til lunsj, og pizza og chips
til kvelds. Tone laget bringebæriskrem, og den spiste vi til slutt. Det er
helst sånn «helt fra bunnen – mat» vi har hatt her om bord. Svært lite
halvfabrikata.
Når vi nå nærmer oss målet, kan vi se andre båter rundt oss på skjermen,
både på AIS og på radar. Kun en av disse klarer vi å se med det blotte øye,
og den har vi sett nesten hele dagen. Den kan vel muligens innhente oss i
løpet av natta, for vi går med svært lite seil på grunn av den sterke
vinden. Det ble meg tildelt å ha første del av nattevakta. Det betyr at jeg
skal være våken i to timer, og deretter sove til frokost. Det var en fin
fordeling, men squallene gir meg ikke fred.
komme seg i land snart. Det betyr ikke at vi har hatt det fælt, og heller
ikke at vi vantrives i hverandres selskap. Det er heller et utrykk for at
det kunne være kjekt med litt forandring, og at det hadde vært greit med et
roligere golv. Som tidligere nevnt, synes vi at havet er rotete, og kanskje
helst om natta. Ca 50% av oss sover dårligere når havet oppfører seg slik.
Kaptinnen hører til de prosentene. I morges fikk hun et sammenbrudd. Det
førte til høylytte spekulasjoner om mulige årsaker. Heldigvis varte det ikke
så lenge før hun var på banen igjen. Da hadde hun oppnådd det hun ville;
fått litt ekstra oppmerksomhet og omsorg fra kapteinen.
Nå nærmer vi oss Saint Lucia. Regner med at vi skal være der innen mandag.
Imens får vi føle de fryktede squallene som herjer nattestid. Det ligger en
rett på styrbord side akkurat nå, og den lager noen voldsomme vindkuler,
slik at vi blir lagt over til babord side. Den er for langt borte til å gi
oss regn.
Vi har hatt en rolig og fin lørdag, med risgrøt til lunsj, og pizza og chips
til kvelds. Tone laget bringebæriskrem, og den spiste vi til slutt. Det er
helst sånn «helt fra bunnen – mat» vi har hatt her om bord. Svært lite
halvfabrikata.
Når vi nå nærmer oss målet, kan vi se andre båter rundt oss på skjermen,
både på AIS og på radar. Kun en av disse klarer vi å se med det blotte øye,
og den har vi sett nesten hele dagen. Den kan vel muligens innhente oss i
løpet av natta, for vi går med svært lite seil på grunn av den sterke
vinden. Det ble meg tildelt å ha første del av nattevakta. Det betyr at jeg
skal være våken i to timer, og deretter sove til frokost. Det var en fin
fordeling, men squallene gir meg ikke fred.
lørdag 10. desember 2016
20. døgn 9. desember 2016 Atlanterhavskrysssing
Åhh, vi er kommet til 20.døgn på vår Atlanterhavskryssing og er fremdeles på
bøljan blå!
Frokosten var nesten før soloppgang. Må kanskje begynne å vurdere å skru
litt på klokka? Det er kappseilas på høyt nivå. Foranledningen er en ny
fotoshoot, denne gangen med «Far». Lorraine dirigerte det hele, og planla
flukten etterpå. Det tente kapteinen straks på. Nå har han forlenget et tau
for å holde storseilet ute. I tillegg har han ertet henne på seg ved å
snakke med henne i vhf-en. Han tilbød henne noen
handkerchiefs/handkerchieves (usikker på stavemåte) vi hadde in storage,
hvor hun straks repliserte med at de kunne ha en surprise for us. Vi vet de
har flere seil de kan ta opp. Og ganske riktig, nå går de fortere enn oss!
Synd vi ikke kan tilby bilder…. Dere får nøye dere med «Lillelien», dere som
er gamle nok til å vite hvem han var.
Vi måtte gi opp konkurransen! Vi har observert «Far» over lengre tid, og
visste hvem vi hadde med å gjøre. Nå putler vi videre i vår egen fart. Det
er ganske god vind, men også høye og rotete bølger. Nå ved solnedgang er
seilet betydelig redusert. Vi har både sideslingring, opp og ned, samt litt
«runddans». Det blir ei herlig natt! Håper jeg er så trøtt fra den forrige
natta at jeg sover likevel.
Middagslagingen stod Tone og jeg for. Vi hadde bestemt oss for å ha
thai-inspirert mat. Hadde marinert kyllingfileter, og Tone woket grønnsaker
mens jeg satte over grov ris. Da alt var ferdig og skulle bæres på bordet,
kom det ei kjempebølge. Vi hadde satt fast komfyren slik at det skulle være
lettere å få ut den varme maten. Plutselig føyk ovnsdøra opp, og ut kom
kyllingfiletene med ekspressfart. Hva vi gjorde? Tidde bom stille og sopte
opp alt sammen og satte det inn i komfyren igjen. Maten ble servert og
fortært. Etterpå sa vi at vi ikke ville fortelle hva som hadde skjedd, men
at vi måtte ned og vaske golvet, og at det kunne være litt glatt ;-)
bøljan blå!
Frokosten var nesten før soloppgang. Må kanskje begynne å vurdere å skru
litt på klokka? Det er kappseilas på høyt nivå. Foranledningen er en ny
fotoshoot, denne gangen med «Far». Lorraine dirigerte det hele, og planla
flukten etterpå. Det tente kapteinen straks på. Nå har han forlenget et tau
for å holde storseilet ute. I tillegg har han ertet henne på seg ved å
snakke med henne i vhf-en. Han tilbød henne noen
handkerchiefs/handkerchieves (usikker på stavemåte) vi hadde in storage,
hvor hun straks repliserte med at de kunne ha en surprise for us. Vi vet de
har flere seil de kan ta opp. Og ganske riktig, nå går de fortere enn oss!
Synd vi ikke kan tilby bilder…. Dere får nøye dere med «Lillelien», dere som
er gamle nok til å vite hvem han var.
Vi måtte gi opp konkurransen! Vi har observert «Far» over lengre tid, og
visste hvem vi hadde med å gjøre. Nå putler vi videre i vår egen fart. Det
er ganske god vind, men også høye og rotete bølger. Nå ved solnedgang er
seilet betydelig redusert. Vi har både sideslingring, opp og ned, samt litt
«runddans». Det blir ei herlig natt! Håper jeg er så trøtt fra den forrige
natta at jeg sover likevel.
Middagslagingen stod Tone og jeg for. Vi hadde bestemt oss for å ha
thai-inspirert mat. Hadde marinert kyllingfileter, og Tone woket grønnsaker
mens jeg satte over grov ris. Da alt var ferdig og skulle bæres på bordet,
kom det ei kjempebølge. Vi hadde satt fast komfyren slik at det skulle være
lettere å få ut den varme maten. Plutselig føyk ovnsdøra opp, og ut kom
kyllingfiletene med ekspressfart. Hva vi gjorde? Tidde bom stille og sopte
opp alt sammen og satte det inn i komfyren igjen. Maten ble servert og
fortært. Etterpå sa vi at vi ikke ville fortelle hva som hadde skjedd, men
at vi måtte ned og vaske golvet, og at det kunne være litt glatt ;-)
fredag 9. desember 2016
19. døgn 8 . desember 2016 Atlanterhavskrysssing
Tredje dagen på rad med sol fra morgen til kveld! Trodde ikke der skulle bli
noe å fortelle i dag, men plutselig oppdaget vi et seil bak oss igjen. Vi så
ingenting på AIS-en, men var ikke i tvil om at noen var i ferd med å
innhente oss. Vi lå og sløvet på dekk, da en kvinnestemme anropte Aurora
Polaris. Det var Lorraine! Hun og mannen og hans bror seiler «Far». De lurte
på om alt var all right hos oss, og hvor mange timer vi hadde motorseilt.
Kapteinen svarte på sitt sedvanlige tåkelagte vis. Deretter fikk vi testet
vhf-en deres på forskjellige måter. De hadde «a minor problem». Kapteinen
lurte på seilføringen deres, og fikk vite at de seilte med 4 seil, og
funderte på om de skulle legge på et femte. Da ble de invitert til å komme
opp på siden av oss på dagtid, slik at vi kunne fotografere dem.
Så fant Tone og jeg på at vi skulle dusje hverandre på dekk. Det var deilig,
for nå har vi det varmt! Deretter har vi kikket akterut og sett at «Far»
begynner å bli «Far Behind». Jeg leste 10 kn SOG på oss. Antakelig kommer de
ikke opp på siden av oss før i morgen. Vi får se….
Nå, etter mørkets frambrudd, ligger squallene i kø rundt oss. Vi har
redusert seglene og ligger bare og venter. Vi vet aldri hva de kan
inneholde. Sannsynligvis er det bare regn, men det er umulig å vite om og
hvor mye vind de har med seg. Nå er det kapteinen og kaptinnen som har vakt,
og det skal de ha i ytterligere 4 og en halv time. Det er spennende nå når
vi nærmer oss Karibien.
noe å fortelle i dag, men plutselig oppdaget vi et seil bak oss igjen. Vi så
ingenting på AIS-en, men var ikke i tvil om at noen var i ferd med å
innhente oss. Vi lå og sløvet på dekk, da en kvinnestemme anropte Aurora
Polaris. Det var Lorraine! Hun og mannen og hans bror seiler «Far». De lurte
på om alt var all right hos oss, og hvor mange timer vi hadde motorseilt.
Kapteinen svarte på sitt sedvanlige tåkelagte vis. Deretter fikk vi testet
vhf-en deres på forskjellige måter. De hadde «a minor problem». Kapteinen
lurte på seilføringen deres, og fikk vite at de seilte med 4 seil, og
funderte på om de skulle legge på et femte. Da ble de invitert til å komme
opp på siden av oss på dagtid, slik at vi kunne fotografere dem.
Så fant Tone og jeg på at vi skulle dusje hverandre på dekk. Det var deilig,
for nå har vi det varmt! Deretter har vi kikket akterut og sett at «Far»
begynner å bli «Far Behind». Jeg leste 10 kn SOG på oss. Antakelig kommer de
ikke opp på siden av oss før i morgen. Vi får se….
Nå, etter mørkets frambrudd, ligger squallene i kø rundt oss. Vi har
redusert seglene og ligger bare og venter. Vi vet aldri hva de kan
inneholde. Sannsynligvis er det bare regn, men det er umulig å vite om og
hvor mye vind de har med seg. Nå er det kapteinen og kaptinnen som har vakt,
og det skal de ha i ytterligere 4 og en halv time. Det er spennende nå når
vi nærmer oss Karibien.
onsdag 7. desember 2016
18. døgn 7 . desember 2016 Atlanterhavskrysssing
Beltana2 ligger igjen en - et par nautiske mil bak oss. De tok kraftig innpå
oss i natt mens vi lå og sov. Jeg vekket kapteinen og sa at nå måtte han
komme opp og se på mens de går forbi. Da var han ikke sen med å stå opp!
Noen få justeringer, og vips var vi oppe i 8 knop. Ligger og vipper mellom 7
og 8. Nå var de på vhf-en igjen og lurte på riggingen vår. De sa de var litt
«jealous of our rigging». J Så fikk kaptinnen bursdagshilsener igjen, og da
kapteinen etterlyste bursdagssangen, sa de at de ikke var nær nok :D
Fra 13.30-13.50 varte fotoseansen mellom oss og Beltana2. De brølte Happy
birthday, vinket og fotograferte. Tone og jeg var gallionsfigurer for
anledningen! Vi slapp dem nesten helt opp i skutesida vår, vel vitende om at
de nå kom til å benytte anledningen og stikke fra oss, noe de også gjorde.
Av og til har vi raskere fart over grunn, andre ganger er det dem. Det føles
tilfredsstillende at det er vår egen skyld at de går fra oss. «You made my
day!» (Burde vært sagt i går, men kan like gjerne sies i dag! Vi har ikke
mer moro enn den vi lager selv!)
Ellers har dagen gått med til lesing, strikking og for kapteinens del baking
og diverse fiksing. Han snakker hele tiden om at han snart burde gå nedi
båten og fikse saltvannspumpa, og at han gruer seg til det, kan jeg se fordi
han fikser alt annet imens.
Innimellom har jeg lange stunder hvor jeg sitter med føttene over rekka og
bare speider etter liv. Av og til kiler bølgene meg under fotsålene, og jeg
må innse at her er ikke så mye som en delfin en gang, for ikke å snakke om
hval, eller hai for den saks skyld. Jeg ser bare oss og Beltana2 innimellom
flyvefiskene. Vi pløyer grønne enger midt ute på Atlanteren, og det får meg
til å anta at her kan jo være betydelige oksygenfabrikker. Joda, det er helt
riktig! Store flak med flytende, grønn tare i vannflaten.
Hjertelig takk til alle dere som gratulerte meg med dagen den 6.desember!
oss i natt mens vi lå og sov. Jeg vekket kapteinen og sa at nå måtte han
komme opp og se på mens de går forbi. Da var han ikke sen med å stå opp!
Noen få justeringer, og vips var vi oppe i 8 knop. Ligger og vipper mellom 7
og 8. Nå var de på vhf-en igjen og lurte på riggingen vår. De sa de var litt
«jealous of our rigging». J Så fikk kaptinnen bursdagshilsener igjen, og da
kapteinen etterlyste bursdagssangen, sa de at de ikke var nær nok :D
Fra 13.30-13.50 varte fotoseansen mellom oss og Beltana2. De brølte Happy
birthday, vinket og fotograferte. Tone og jeg var gallionsfigurer for
anledningen! Vi slapp dem nesten helt opp i skutesida vår, vel vitende om at
de nå kom til å benytte anledningen og stikke fra oss, noe de også gjorde.
Av og til har vi raskere fart over grunn, andre ganger er det dem. Det føles
tilfredsstillende at det er vår egen skyld at de går fra oss. «You made my
day!» (Burde vært sagt i går, men kan like gjerne sies i dag! Vi har ikke
mer moro enn den vi lager selv!)
Ellers har dagen gått med til lesing, strikking og for kapteinens del baking
og diverse fiksing. Han snakker hele tiden om at han snart burde gå nedi
båten og fikse saltvannspumpa, og at han gruer seg til det, kan jeg se fordi
han fikser alt annet imens.
Innimellom har jeg lange stunder hvor jeg sitter med føttene over rekka og
bare speider etter liv. Av og til kiler bølgene meg under fotsålene, og jeg
må innse at her er ikke så mye som en delfin en gang, for ikke å snakke om
hval, eller hai for den saks skyld. Jeg ser bare oss og Beltana2 innimellom
flyvefiskene. Vi pløyer grønne enger midt ute på Atlanteren, og det får meg
til å anta at her kan jo være betydelige oksygenfabrikker. Joda, det er helt
riktig! Store flak med flytende, grønn tare i vannflaten.
Hjertelig takk til alle dere som gratulerte meg med dagen den 6.desember!
tirsdag 6. desember 2016
17. døgn 6 . desember 2016 Atlanterhavskrysssing
Hvilken dag! Solskinn fra morgen til kveld! Ferskt brød og kokte egg til
frokost, fruktsalat og hjemmelaget cottage-cheese til lunsj, lammelår til
middag og pistasjkake med ostekrem til dessert.
Nå (kl.14 UTC) ser det ut til å spøke for hele den planlagte kveldskosen!
All fred og fordragelighet er i ferd med å falle i grus i skrivende stund,
for om to timer vil Beltana2 fosse forbi oss, og vi kan ingenting gjøre! For
å si det slik, har vi godtet oss i lange tider fordi vi har ligget langt
foran dem. Skipperen, John, hadde kun ett mål: å slå Aurora Polaris. Det ser
ut til at det skjer i kveld! Akk o ve! I tillegg vet vi at «Far», med
Lorraine som kaptinne også ligger rett bak. Jeg tror jeg må vifte med kaka
og få dem til å komme om bord! Nå er alle gode råd dyre!
Nå har vi hatt kontakt med Beltana2 over vhf flere ganger. Skipperen gledet
seg over at han snart kom til å dundre forbi oss, men da han fikk vite at
kaptinnen om bord hadde bursdag i dag, lovet han å komme helt borttil oss
for å synge bursdagssang før han seilte videre til mål. Plutselig så vi,
mens kapteinen laget ferdig lammelåret til oss, at spinnakeren til Beltana
var nede. Kapteinen kastet seg rett på vhf-en og spurte hvorfor de hadde
tatt den ned. Jo, de hadde fått en rift som trengte en quick-fix. Ganske
riktig så vi at de fikk den opp igjen kort tid senere. Rett etterpå var det
ned med den igjen. Kapteinen var på vhf-en med en gang: -hva er det nå?
Seems like it is your lucky day! De trengte mer tid for å fikse spinnakeren.
Oppdatert:
Nå har vi fått et lite forsprang! Siste kontakt på vhf-en advarte kapteinen
om at de kanskje burde reve seglet for natten, da han hadde hørt at der
skulle bli mange squalls i natt. Foranledningen var at de hadde tatt innpå
oss ganske lenge, og var nå bare om lag 2nm borte. De hadde sikkert
håndstyrt og gått litt i sikksakk. Nå har vi observert at de har snudd
nordover. Det er nok ikke uten grunn, men vi puster litt lettet ut – ennå.
Akkurat i det jeg skriver dette, får vi en melding fra Beltana om at de har
problemer med seilet sitt. Kapteinen forsøker å rope dem opp, men har ikke
lykkes ennå.
frokost, fruktsalat og hjemmelaget cottage-cheese til lunsj, lammelår til
middag og pistasjkake med ostekrem til dessert.
Nå (kl.14 UTC) ser det ut til å spøke for hele den planlagte kveldskosen!
All fred og fordragelighet er i ferd med å falle i grus i skrivende stund,
for om to timer vil Beltana2 fosse forbi oss, og vi kan ingenting gjøre! For
å si det slik, har vi godtet oss i lange tider fordi vi har ligget langt
foran dem. Skipperen, John, hadde kun ett mål: å slå Aurora Polaris. Det ser
ut til at det skjer i kveld! Akk o ve! I tillegg vet vi at «Far», med
Lorraine som kaptinne også ligger rett bak. Jeg tror jeg må vifte med kaka
og få dem til å komme om bord! Nå er alle gode råd dyre!
Nå har vi hatt kontakt med Beltana2 over vhf flere ganger. Skipperen gledet
seg over at han snart kom til å dundre forbi oss, men da han fikk vite at
kaptinnen om bord hadde bursdag i dag, lovet han å komme helt borttil oss
for å synge bursdagssang før han seilte videre til mål. Plutselig så vi,
mens kapteinen laget ferdig lammelåret til oss, at spinnakeren til Beltana
var nede. Kapteinen kastet seg rett på vhf-en og spurte hvorfor de hadde
tatt den ned. Jo, de hadde fått en rift som trengte en quick-fix. Ganske
riktig så vi at de fikk den opp igjen kort tid senere. Rett etterpå var det
ned med den igjen. Kapteinen var på vhf-en med en gang: -hva er det nå?
Seems like it is your lucky day! De trengte mer tid for å fikse spinnakeren.
Oppdatert:
Nå har vi fått et lite forsprang! Siste kontakt på vhf-en advarte kapteinen
om at de kanskje burde reve seglet for natten, da han hadde hørt at der
skulle bli mange squalls i natt. Foranledningen var at de hadde tatt innpå
oss ganske lenge, og var nå bare om lag 2nm borte. De hadde sikkert
håndstyrt og gått litt i sikksakk. Nå har vi observert at de har snudd
nordover. Det er nok ikke uten grunn, men vi puster litt lettet ut – ennå.
Akkurat i det jeg skriver dette, får vi en melding fra Beltana om at de har
problemer med seilet sitt. Kapteinen forsøker å rope dem opp, men har ikke
lykkes ennå.
mandag 5. desember 2016
16. døgn 5 . desember 2016 Atlanterhavskrysssing
Vi fortsetter ufortrødent videre. Har tidvis rotete sjø, men ganske bra
hastighet. Livet om bord går sin vante gang. Vi har frokost kl.9.00 (UTC),
og så blir det mørkt igjen 12 timer senere. Kapteinen fisker ikke lenger.
Han skylder på kaptinnen. Hun vil ikke ha mer fisk, sier han. I dag startet
vi nesten en «mann over bord» aksjon, for kapteinen var ikke å se noen
steder. Tone var helt fortvilet der hun sprang rundt og lette. Til slutt
fant hun ham – på «feil» side av båten. Der lå han og sov. Han reagerte ikke
på noen ting, før kaptinnen sa «mat». Hun kunne for så vidt også sagt
«fisk», for reaksjonen ville vært den samme.
Nå er det varmt! Vi sitter i mørket ute i cockpiten i sommerkjoler og
shorts/t-skjorte og svetter. Lurer på hvordan det blir om natta! Dynene skal
i alle fall vekk! Det har de for så vidt vært en stund, men nå må vi pakke
dem vekk.
hastighet. Livet om bord går sin vante gang. Vi har frokost kl.9.00 (UTC),
og så blir det mørkt igjen 12 timer senere. Kapteinen fisker ikke lenger.
Han skylder på kaptinnen. Hun vil ikke ha mer fisk, sier han. I dag startet
vi nesten en «mann over bord» aksjon, for kapteinen var ikke å se noen
steder. Tone var helt fortvilet der hun sprang rundt og lette. Til slutt
fant hun ham – på «feil» side av båten. Der lå han og sov. Han reagerte ikke
på noen ting, før kaptinnen sa «mat». Hun kunne for så vidt også sagt
«fisk», for reaksjonen ville vært den samme.
Nå er det varmt! Vi sitter i mørket ute i cockpiten i sommerkjoler og
shorts/t-skjorte og svetter. Lurer på hvordan det blir om natta! Dynene skal
i alle fall vekk! Det har de for så vidt vært en stund, men nå må vi pakke
dem vekk.
søndag 4. desember 2016
15. døgn 4 . desember 2016 Atlanterhavskrysssing
Litt tilløp til dramatikk rundt frokosten i dag. Kapteinen oppdaget at
spilene i storseilet var på vei ut. Da måtte han og en av fokkeslaskene ut,
mens kokken krøp inn i skapet under trappa for å finne verktøy.
Vindretningen hadde snudd, og furlermotorene til fokken og genoaen hadde
sluttet å virke. Dere som har kikket på slepesporet vårt, kan se hvor vi har
hatt litt trøbbel.
Kaptinnen frydet seg over farten vi fikk. Vi gikk jevnt over 7 knop, ja til
og med 8 og 9, men da krenget vi plutselig voldsomt. Vinden var oppe i 32
knop. Vi måtte ta inn spredebommene og seile med fokken og litt av
storseilet. Vi endret kursen litt mot nord for å få riktig vinkel. Havet var
fryktelig rotete. Bølgene kom nå inn fra siden. Etter hvert roet det seg
litt, og på ettermiddagen – mot kvelden, gikk kapteinen og to fokkeslasker i
gang med rigging av butterfly for nattseilasen. Styrmannen overvåket det
hele, og ble på sin post helt til han måtte kapitulere for sjøsyken.
Et svar til s/y Grace: Vi bruker spredebom, fokk og genoa som butterfly. De
er montert ca 50 cm fra hverandre, og gir dermed et forholdsvis stort
seilareal. Som støtte bruker vi storseil som er strukket mot vinden. På den
måten stabiliserer vi bevegelsene i båten.
Vi hadde et yndig besøk i båten vår i dag! En vakker, hvit vadefugl slo seg
ned og hvilte seg litt. Etterpå kretset han rundt båten vår en stund før han
prøvde å lande noen ganger. Han var med oss noen timer, men så forsvant han
igjen.
Søndagsmiddagen bestod av marinert dorada, på en seng av løk, kål gulerøtter
og poteter. Desserten blir vi aldri lei av: stekte bananer og en kule
vaniljeis. Tone har nok en gang bevist hvem datteren slekter på!
spilene i storseilet var på vei ut. Da måtte han og en av fokkeslaskene ut,
mens kokken krøp inn i skapet under trappa for å finne verktøy.
Vindretningen hadde snudd, og furlermotorene til fokken og genoaen hadde
sluttet å virke. Dere som har kikket på slepesporet vårt, kan se hvor vi har
hatt litt trøbbel.
Kaptinnen frydet seg over farten vi fikk. Vi gikk jevnt over 7 knop, ja til
og med 8 og 9, men da krenget vi plutselig voldsomt. Vinden var oppe i 32
knop. Vi måtte ta inn spredebommene og seile med fokken og litt av
storseilet. Vi endret kursen litt mot nord for å få riktig vinkel. Havet var
fryktelig rotete. Bølgene kom nå inn fra siden. Etter hvert roet det seg
litt, og på ettermiddagen – mot kvelden, gikk kapteinen og to fokkeslasker i
gang med rigging av butterfly for nattseilasen. Styrmannen overvåket det
hele, og ble på sin post helt til han måtte kapitulere for sjøsyken.
Et svar til s/y Grace: Vi bruker spredebom, fokk og genoa som butterfly. De
er montert ca 50 cm fra hverandre, og gir dermed et forholdsvis stort
seilareal. Som støtte bruker vi storseil som er strukket mot vinden. På den
måten stabiliserer vi bevegelsene i båten.
Vi hadde et yndig besøk i båten vår i dag! En vakker, hvit vadefugl slo seg
ned og hvilte seg litt. Etterpå kretset han rundt båten vår en stund før han
prøvde å lande noen ganger. Han var med oss noen timer, men så forsvant han
igjen.
Søndagsmiddagen bestod av marinert dorada, på en seng av løk, kål gulerøtter
og poteter. Desserten blir vi aldri lei av: stekte bananer og en kule
vaniljeis. Tone har nok en gang bevist hvem datteren slekter på!
lørdag 3. desember 2016
14. døgn 3 . desember 2016 Atlanterhavskrysssing
Det var merkelig å våkne i dag, ennå ute på havet. Hadde hatt en livlig drøm
om at Tone og jeg hadde vært på et slags marked der noe var gratis, mens man
måtte betale for andre ting. Tone prøvde å overtale meg til å ta med noen
flotte laken, siden de var gratis, mens jeg var mer opptatt i
smykkeavdelingen der vi måtte betale. Jeg fant meg også en flott, grønn
kommode med noe gull og glitter på, som ikke var til salgs. Jeg måtte
fortelle ved frokostbordet, og vi lo litt sammen. Er veldig glad for at vi
har lag her, midt ute på Atlanterhavet. Nå begynner jeg å mase om hvordan vi
kan komme oss fortere til land. Svein fant til alt overmål ut at kapteinen
hadde hatt drivankeret (ei bøtte i tau) ute mens vi gikk. Han kan ha bremset
farten vår ganske betydelig. I tillegg sier han at Lorraine (ei amerikansk
dame jeg ble kjent med i Las Palmas) kommer etter oss i full fart med
spinnakeren sin. Etter det har han ikke fått fred. Da vil jeg både stramme
underliket på fokken og slippe litt mer ut på genoaen. Jeg har ikke fått
gehør for det ennå.
Ellers har vi hatt lørdag i dag, med grov risgrøt og til kvelds, pølser i
hjemmebakt pølsebrød (kapteinens). Til avslutning hadde vi pringles, brus,
kaffe og melkesjokolade med dajm. En skikkelig lørdag! Da kom jeg til å
tenke på at min kjære svoger fyller år i dag! Gratulerer med dagen, Mats!
Håper du leser dette. Det er eneste måte å ta kontakt på! Klem fra
svigerinna og svoger'n.
om at Tone og jeg hadde vært på et slags marked der noe var gratis, mens man
måtte betale for andre ting. Tone prøvde å overtale meg til å ta med noen
flotte laken, siden de var gratis, mens jeg var mer opptatt i
smykkeavdelingen der vi måtte betale. Jeg fant meg også en flott, grønn
kommode med noe gull og glitter på, som ikke var til salgs. Jeg måtte
fortelle ved frokostbordet, og vi lo litt sammen. Er veldig glad for at vi
har lag her, midt ute på Atlanterhavet. Nå begynner jeg å mase om hvordan vi
kan komme oss fortere til land. Svein fant til alt overmål ut at kapteinen
hadde hatt drivankeret (ei bøtte i tau) ute mens vi gikk. Han kan ha bremset
farten vår ganske betydelig. I tillegg sier han at Lorraine (ei amerikansk
dame jeg ble kjent med i Las Palmas) kommer etter oss i full fart med
spinnakeren sin. Etter det har han ikke fått fred. Da vil jeg både stramme
underliket på fokken og slippe litt mer ut på genoaen. Jeg har ikke fått
gehør for det ennå.
Ellers har vi hatt lørdag i dag, med grov risgrøt og til kvelds, pølser i
hjemmebakt pølsebrød (kapteinens). Til avslutning hadde vi pringles, brus,
kaffe og melkesjokolade med dajm. En skikkelig lørdag! Da kom jeg til å
tenke på at min kjære svoger fyller år i dag! Gratulerer med dagen, Mats!
Håper du leser dette. Det er eneste måte å ta kontakt på! Klem fra
svigerinna og svoger'n.
fredag 2. desember 2016
13.. døgn 2 . desember 2016 Atlanterhavskrysssing
En dramatisk dag for kapteinen og kaptinnen! En virkelig prøvelse på hvordan
det er å bli forbiseilt og akterutseilt! De kom på vakt ved 4 tiden i
morges. Vakthavende konstaterte lakonisk at vi var i ferd med å bli
innhentet av Ximera! Hvor fort vi seilte? Rundt 4 knop. Kaptinnen begynte
med en gang. Vi må jo gjøre noe! Dette går jo ikke an! Tja, vi kan jo skifte
på seilene! Siden vinden nå kommer fra nordøst, er det naturlig at genoaen
skiftes over på babord side. Først var det på med redningsvester og
sikkerhetsline. Så lys på dekk. Tau måtte løses og festes, og så var det
kaptinnens tur til å trykke på knapper. NEI, ikke DEN KNAPPEN! Hvilken da?
Det er jo hovedseilet! Du skal ha ut jibben! Ikke lett å se hvilken knapp
som er riktig i mørket. Crewet nedenunder måtte finne seg i frustrerte rop
en time etter at de hadde lagt seg, og omsider ble det stille. Da var det
ikke mer å gjøre. Vi vant en knop, men det førte til at vi ble ytterligere
innhentet mens justeringene pågikk. Slukøret satt vi der og så på AIS-en at
Ximera la seg ut på vår styrbord side. De gikk med 2 knop mer enn oss, og
kapteinen mente at enten måtte de ha bunkret på Kapp Verde (dvs. de gikk på
motor), eller så gikk de med spinnaker. Vinden la seg så på 120 grader, og
da konkluderte vi med at de nok hadde spinnaker, siden de samtidig endret
kursen. En spinnaker går best når den har vinden bakfra! Da begynte
kaptinnen å foreslå at vi burde kvitte oss med litt ballast for å få opp
farten. Vi kunne jo begynne å drikke litt av vannet og brusen på vårt store
lager! Det syntes ikke kapteinen noe godt om. Nei, det er nødlageret!
Rett før frokost, sånn ved 8.30 tiden (UTC), fikk kapteinen en stor rusk på
kroken. En dorada! Han var kjempestolt, og holdt fisken opp, slik at vi fikk
fotografere. Tror det er den 8.fisken. Den ble behørig filetert, delt opp i
2 middager, vakuumpakket og frosset. Senere tok han seg av yoghurten, fikk
silt den og satt den i kjøleskapet. Resten av dagen har han hvilt på sine
laurbær. Tror han har t-skjorta på slep etter båten ennå (kl.19).
Svein oppdaget enda et segl i horisonten bak oss nå i ettermiddag. Han
trodde det hadde en rød farge. Å, nei! Vi har havnet sammen med alle de som
seiler med spinnaker! Kaptinnen tilbød seg prompte å være propell, og
kapteinen ville mer enn gjerne gi henne svømmeføttene sine, men da hun fikk
tenkt seg om trakk hun tilbudet. Man vet jo aldri hva som driver og svømmer
der ute…. Kaptinnen ønsker seg nå en spinnaker til jul! J
det er å bli forbiseilt og akterutseilt! De kom på vakt ved 4 tiden i
morges. Vakthavende konstaterte lakonisk at vi var i ferd med å bli
innhentet av Ximera! Hvor fort vi seilte? Rundt 4 knop. Kaptinnen begynte
med en gang. Vi må jo gjøre noe! Dette går jo ikke an! Tja, vi kan jo skifte
på seilene! Siden vinden nå kommer fra nordøst, er det naturlig at genoaen
skiftes over på babord side. Først var det på med redningsvester og
sikkerhetsline. Så lys på dekk. Tau måtte løses og festes, og så var det
kaptinnens tur til å trykke på knapper. NEI, ikke DEN KNAPPEN! Hvilken da?
Det er jo hovedseilet! Du skal ha ut jibben! Ikke lett å se hvilken knapp
som er riktig i mørket. Crewet nedenunder måtte finne seg i frustrerte rop
en time etter at de hadde lagt seg, og omsider ble det stille. Da var det
ikke mer å gjøre. Vi vant en knop, men det førte til at vi ble ytterligere
innhentet mens justeringene pågikk. Slukøret satt vi der og så på AIS-en at
Ximera la seg ut på vår styrbord side. De gikk med 2 knop mer enn oss, og
kapteinen mente at enten måtte de ha bunkret på Kapp Verde (dvs. de gikk på
motor), eller så gikk de med spinnaker. Vinden la seg så på 120 grader, og
da konkluderte vi med at de nok hadde spinnaker, siden de samtidig endret
kursen. En spinnaker går best når den har vinden bakfra! Da begynte
kaptinnen å foreslå at vi burde kvitte oss med litt ballast for å få opp
farten. Vi kunne jo begynne å drikke litt av vannet og brusen på vårt store
lager! Det syntes ikke kapteinen noe godt om. Nei, det er nødlageret!
Rett før frokost, sånn ved 8.30 tiden (UTC), fikk kapteinen en stor rusk på
kroken. En dorada! Han var kjempestolt, og holdt fisken opp, slik at vi fikk
fotografere. Tror det er den 8.fisken. Den ble behørig filetert, delt opp i
2 middager, vakuumpakket og frosset. Senere tok han seg av yoghurten, fikk
silt den og satt den i kjøleskapet. Resten av dagen har han hvilt på sine
laurbær. Tror han har t-skjorta på slep etter båten ennå (kl.19).
Svein oppdaget enda et segl i horisonten bak oss nå i ettermiddag. Han
trodde det hadde en rød farge. Å, nei! Vi har havnet sammen med alle de som
seiler med spinnaker! Kaptinnen tilbød seg prompte å være propell, og
kapteinen ville mer enn gjerne gi henne svømmeføttene sine, men da hun fikk
tenkt seg om trakk hun tilbudet. Man vet jo aldri hva som driver og svømmer
der ute…. Kaptinnen ønsker seg nå en spinnaker til jul! J
torsdag 1. desember 2016
12.. døgn 1 . desember 2016 Atlanterhavskrysssing
For en del år siden, jeg husker ikke egentlig når, men det var før vi tok
fritidsskippersertifikatet, spurte jeg Tone: Hvis jeg en gang må krysse
Atlanteren i egen båt, vil du bli med da? Hun trengte ikke engang
betenkningstid! Ja, var svaret. Da det ble alvor, for et par år siden, og
jeg kom tilbake med samme spørsmål, var svaret: Skal bare spørre Svein
først! Rett etterpå bekreftet hun at hun sto ved sitt ja! Så nå er vi her,
midt ute på Atlanteren, omgitt av flyvefisk og squalls.
I dag gikk vi gjennom en igjen. Det var ikke så mye regn i den, og vi fikk
vind i etterkant med en styrke på 16-19 knop. Resten av dagen har vi gått
med 4-5 knop – rett mot målet, og enda ikke halvvegs. I dag har vi hatt
overskyet vær hele dagen, kanskje med et lite solgløtt. Vi blir forsiktig
gylne i fargen, ingen bråsteking, og det er vel helst den langsomme
varianten vi vil ha.
Ellers er det den alminnelige hverdagssyslingen vi holder på med. Ingen fisk
har bitt på enda, så kapteinen måtte lage en pastasaus med kylling og bacon
i. Det smakte veldig godt. Etterpå lå vi strødd rundt på båten med hver si
bok og leste/slumret, helt til Tone forkynte at nå var det dessert, stekte
bananer med is og kaffe! Da er det ingen som lar vente på seg!
I natt venter vi vindstyrke opp i 20 knop, skal vi tro den norske fuglen som
stadig kvitrer til oss. Det ser vi virkelig fram til. Foreløpig har vi bare
følt at vi har ruslet framover.
- Og hør her: Facebook virker ikke på havet! Dette dere nå leser, kan vi
legge på bloggen vår direkte - uten å se det selv. Fuglen i Norge kvitrer
videre hva dere kommenterer, så det går via - via....
fritidsskippersertifikatet, spurte jeg Tone: Hvis jeg en gang må krysse
Atlanteren i egen båt, vil du bli med da? Hun trengte ikke engang
betenkningstid! Ja, var svaret. Da det ble alvor, for et par år siden, og
jeg kom tilbake med samme spørsmål, var svaret: Skal bare spørre Svein
først! Rett etterpå bekreftet hun at hun sto ved sitt ja! Så nå er vi her,
midt ute på Atlanteren, omgitt av flyvefisk og squalls.
I dag gikk vi gjennom en igjen. Det var ikke så mye regn i den, og vi fikk
vind i etterkant med en styrke på 16-19 knop. Resten av dagen har vi gått
med 4-5 knop – rett mot målet, og enda ikke halvvegs. I dag har vi hatt
overskyet vær hele dagen, kanskje med et lite solgløtt. Vi blir forsiktig
gylne i fargen, ingen bråsteking, og det er vel helst den langsomme
varianten vi vil ha.
Ellers er det den alminnelige hverdagssyslingen vi holder på med. Ingen fisk
har bitt på enda, så kapteinen måtte lage en pastasaus med kylling og bacon
i. Det smakte veldig godt. Etterpå lå vi strødd rundt på båten med hver si
bok og leste/slumret, helt til Tone forkynte at nå var det dessert, stekte
bananer med is og kaffe! Da er det ingen som lar vente på seg!
I natt venter vi vindstyrke opp i 20 knop, skal vi tro den norske fuglen som
stadig kvitrer til oss. Det ser vi virkelig fram til. Foreløpig har vi bare
følt at vi har ruslet framover.
- Og hør her: Facebook virker ikke på havet! Dette dere nå leser, kan vi
legge på bloggen vår direkte - uten å se det selv. Fuglen i Norge kvitrer
videre hva dere kommenterer, så det går via - via....
Abonner på:
Innlegg (Atom)