Jeg trodde jeg skulle skrive blogg på overfarten fra Erromango til Port Vila. Det var jo en sjøreise estimert til 14 timer, og spørsmålet var om vi skulle gå kl.4-5 om morgenen, eller mellom 17 og 18 ettermiddag/kveld. De fleste valgte det siste, dermed gikk jeg også med på det. Det innebar nattseilas, med ankomst om morgenen. Det er noe av det mest ubehagelige jeg har vært med på! Heldigvis ble jeg ikke sjøsyk, men vi hadde vind fra øst, sørøst, opp i 35 knop, og høye bølger. Døra som TV-en henger på, fløy av og havnet i senga vår. Overalt i båten var løse ting på videvanke, og det så ut som ei slagmark! Da var det godt å legge til kai i Port Vila, hovedstaden til Vanuatu!
For en kontrast! Første stedet vi kom til, Tanna med vulkanen, der de bodde svært enkelt, og her i hovedstaden, med bystandard på lik linje med andre steder vi har vært. Her var fine hoteller og restauranter, butikker med merkevarer, marked som var åpent 24/7 ( - litt trist dette, da, for de har ikke råd til transport hjem, derfor sover de her med unntak av søndag – da drar de hjem).
Erromango, øya vi var på før vi kom hit, hadde de om mulig enda trangere kår enn Tanna. Vi visste ikke at der skulle være gaveutveksling her, derfor hadde vi gitt alt vi hadde til Tanna. Vi måtte saumfare båten for å finne mat, hermetikk og tørrmat de kunne ha bruk for. I tillegg hadde jeg en liten pose med hårstrikker. Den gav jeg til ei lita jente, og da sprang moren straks inn for å finne en gjengave til meg. Jeg fikk ei grapefrukt!
Vi meldte oss på en tur på øya, og heldigvis tok vi ikke den lengste. Vår tur ble å gå i noen grotter. Først gikk vi med lettbåtene til ei strand. Rett bak et piknikområde der, klatret vi opp i noen huler. Inni hulene lå skjelettene til forfedrene deres. Disse var fra førkristen tid, for nå ble likene begravd slik vi gjør med våre døde. Etter at vi hadde vært i den første grotten, klatret noen ytterligere opp til en annen grotte. Der lå hodeskallene fint på rekke og rad, og vi fikk fotografere dem også. De som hadde valgt den lengste turen, måtte returnere før de kom fram til bestemmelsesstedet, et svært stort tre som er en turistattraksjon for øya. De kom også altfor seint til lunsjen!
De fortalte oss om den første misjonæren som hadde kommet til øya. Han hadde forfedrene deres tatt livet av. I Vanuatu har det vært kannibaler helt opp til andre verdenskrig – de sier faktisk helt fram til 1969. Nå er «alle» kristne, og det sies at Vanuatu er verdens lykkeligste land. Det er ikke så vanskelig å forstå, for alle smiler og vinker, og det føles trygt og godt å være her.
Vi fikk en omvisning i landsbyen, og de fortalte oss om levekårene sine, om orkanene som herjer og ødelegger avlinger og hus, og om hvor lite hjelp de får til å bygge opp igjen. Maria, som jeg pratet med, fortalte at de fikk supply en gang i året. Da kom det en båt med vareleveringer til dem. Hun snufset og var forkjølet, for det var så kaldt om nettene nå om vinteren. Allikevel var de lykkelige! Vi fikk lov å fotografere og filme så mye vi ville. Maria viste fram familiens gris. Han var kjæledeggen, og han skulle ikke spises!
Til lunsj hadde vi tatt med krydderkake, kanelboller (kapteinens bakst) og kaffe. Vi trodde vi skulle ha piknik på stranda, men så viste det seg at landsbyen hadde tilberedt mat til oss og seg selv, og så ble det fest i forsamlingshuset! Et stort langbord var dekket, og chiefen ba ei bønn, og så skulle gjestene spise. Landsbybeboerne satt og så på oss, og jeg lurte på om ikke de også skulle få mat. Nei, de skulle spise etterpå når vi var ferdige! Så mens vi spiste, underholdt ei gruppe barn oss med sang, mens de ble akkompagnert av en med gitar. Vi måtte faktisk forlate lokalet før befolkningen begynte på maten! Alt ble spist opp!
Vi ble henvist til yachtklubben. Det var et koselig klubbhus, med flagg i taket, slik det pleier å være i disse. Utsikten til bukta var upåklagelig, og vi foreslo til han som hadde bygd huset, at han også burde lage en dinghydock, slik at det ble lettere for seilerne å komme seg inn. Det er ikke alltid like enkelt å «lande» på stranda, særlig dersom der er mange koraller, bølger – og tidevannsforskjell – selvfølgelig!
Før vi seilte videre mot Port Vila, tok vi oss en snorkletur i bukta. Terje måtte prøve det nye, røde filteret for å se hvordan fargene fra fisk og koraller ble. Når vi filmer uten filter, kan fargene lett bli blågrå og kjedelige, og slett ikke slik vi opplever dem når vi snorkler.
I går, mandag, var vi på tur øya rundt i busser. Første stopp var en landsby laget for turisme. Den skulle vise oss den førkristne kulturen, hvordan de fanget fisk, hvordan de gav babyer kokosmelk ved å lage kokosnøtta omtrent som et kvinnebryst, «krigsdans» eller egentlig den dansen de danset før de skulle velge ut en ny, modig kriger ved å la ham gå barbeint over brennheite steiner, og da skulle han naturligvis ikke ha noe mén av det etterpå. Til slutt var det fotoseanse. Vi fikk fotografere oss sammen med krigerne, og da ble det mange skrekkelige scenarioer J
Neste stopp var «Blue Lagoon». Slike laguner er der alle steder i verden, selv om de er forskjellige. Vi fikk oss et herlig bad, og ungene hang i «lianer» og slapp seg uti fra dem. Før vi dro videre, hadde vi en fruktpause.
Sjåføren stoppet opp undervegs, slik at vi fikk fotografere elver, steinformasjoner, og til slutt varme kilder. Her hadde det vært et kursted, men det var blitt ødelagt av en orkan. Kildene var der fremdeles, og vi damene gikk uti og fikk beina innsmurt med gjørme. Etterpå vasket de oss, og vi fikk sitte med beina i det varme vannet.
Lunsjen ble inntatt i en koselig restaurant på stranda. Det var buffet med biffkjøtt, skjell med fisk i saus, og forskjellige salater og grønnsaker til. Desserten var fruktsalat.
Siste stoppested skulle være for snorkling, men det var bare en som hadde med seg snorkleutstyr, så vi andre hadde kaffe og kjeks – og klatret opp i et trehus på stranda.
Før vi kom til Port Vila igjen, kjørte sjåføren gjennom den største landsbyen på øya. Den så ut som alle andre landsbyer i Vanuatu. De har ikke mye, men de får i alle fall forsyninger og hjelp her som det er så sentralt.
