31.januar 17, World ARC 2017-2018

For de av dere som ikke fikk sett det live at vi gikk gjennom den første slusen i Panama, så kan dere se det i denne videoen her:
I dag fikk vi Edward, halvt russisk, halvt fra Panama. Han er mye yngre, hyggelig (det var han i går også), kunnskapsrik og bereist. Jeg sa jeg ønsket meg en med tannregulering, og det fikk jeg J Han er også pilot på tug-båtene, og vi har mye å snakke om. Han fikk seg havregrøt til frokost, sammen med oss, og han likte tydelig det han fikk!

   Dere vil kunne se oss gå gjennom slusene i kveld, fra omtrent 18-20. Denne gangen håper vi at vi har riktig informasjon! Jeg kan legge inn opplysningene Edward gav: www.pancanal.com Velg engelsk, gå ned til bunnen av web-siden, velg live eller multimedia, velg Miraflores.

Dette er siden dere kan gå inn på: vi vil i løpet av de nærmeste timene komme dit slik at dere kan se oss! :) 

https://www.pancanal.com/eng/photo/camera-java.html?cam=Miraflores

30. januar 17 World ARC 2017-2018

   Vi ligger nå oppankret utenfor panamakanalen med en transitt-rådgiver om bord. Hans navn er Victor, og han er en likandes kar! Nå er det store diskusjoner over VHF-en om hvordan vi skal bindes sammen, og når. Tiden er visstnok endret, så vi kommer senere gjennom enn planlagt. Han er temmelig oppgitt nå, så vi får bare vente og se. Nå har han prøvd gitalelen min, og sier han skal ta gitarkurs når han blir pensjonist. Han sier han er 61år, men han ser yngre ut enn oss.

   Så er vi kommet gjennom, og vi ligger oppankret i Gatun Lake. Vi har fått forbud mot å ta kveldsbad/morgenbad, for her er krokodiller! Vi skal ligge her til i morgen tidlig kl.06.00. Da fortsetter ferden nedover, gjennom de siste slusene mot Stillehavet. Det var der kameraene var! Det fikk vi vite av Victor. Dere har altså fått HELT FEIL BESKJED! Dere kan ikke se oss før i morgen ettermiddag! Nå har jeg heller ikke nett, slik at det får bli med denne beskjeden!

   I sluse nr.2, fant våre medseilere gjennom kanalen fram munnspill, og trøye, og så danset de på dekk. Da styrtet kapteinen ned og fant sitt eget munnspill for å akkompagnere. Kaptinnen kunne ikke være verre, så hun fant gitalelen og slo an akkordene til Guantanamera. Da kastet Victor seg med og sang av full hals – og så diktet han undervegs. Det ble riktig muntert i slusen!

   Tror Victor syntes det var ok å være med oss i båten, for han fikk de andre til å ta et bilde med telefonen hans sammen med oss. Etterpå gav vi ham ei lue med Aurora Polaris på. I morgen tidlig får vi en ny rådgiver.

Adresse til live-kamera for Panamakanalen

http://www.pancanal.com/eng/photo/camera-java.html

I dag, for dere, i natt kl. 23, ca, begynner vi å gå gjennom slusene i panamakanalen. Har dere lyst og anledning, kan dere bruke lenken over til å gå innpå for å se oss. Vi blir bundet sammen med en bred katamaran.

27. januar 2017 World Arc 2017-2018

Dagen skulle brukes til måling av båten, og det skulle gjøres av en person som arbeider her. Kapteinen måtte bli ved båten, og kaptinnen måtte dra sammen med crewet, de som landet med flyet på San Blas, Finn og Aud Elin Kjerpeseth, og Bengt til Colon, for å se oss om. Vi skulle ta bussen til byen kl.11. Ingen buss kom, og vi gikk inn i marinaen for å bestille taxi. Mens vi ventet på taxien, kom sjefen ved marinaen. Vi fortalte ham at vi skulle downtown Colon. Da sa han at «Der vil dere ikke dra! Dit vil ingen dra! You’re gonna be a target right away!» Han anbefalte oss å dra til et kjøpesenter. Vi gikk inn i marinakontoret igjen, og der sa de at taxien ville ta en time å komme ut til oss, så vi burde spise lunsj mens vi ventet.

   På vei inn til kjøpesenteret fikk vi vite litt om veien som vi kjørte på. Marinaen vi ligger i, og anleggene rundt har vært amerikanske helt fram til 1999. Da overtok Panama, med Noriega ved roret. Alle de amerikanske husene i forlegningen var plukket i stykker og ramponert. Veien inn til Colon var lagt gjennom jungelen, og han mente det var farlig å ferdes der, for der var både tiger og panter og apekatter. Øynene våre ble større og større, og da vi måtte forbi flere vaktposter der det var bevæpnede vakter, fikk fantasien fotfeste. Vi tok ferje over panamakanalen, og gikk på kjøpesenteret i litt over tre timer. Klokka fem visste vi at veien over panamakanalen var åpen igjen, derfor valgte vi å dra tilbake da. Da fikk vi kjøre gjennom slusene, med store båter som ventet på at slusene skulle fylles. Det var jo ganske spennende.

   Vel tilbake fant vi kapteinen som hadde ventet forgjeves på oppmåling av båten. Han hadde brukt dagen til å dykke under båten for å rengjøre den, for han kunne jo ikke forlate den. Nå håper vi bare at oppmåleren kommer i morgen, slik at vi får være sammen på «slusemuseet». Da vi hadde fått summet oss, deltok vi på mexikansk aften sammen med resten av ARC-deltakerne. Nå har vi også truffet svenske Eva og Peter Askulv, som nesten mistet masten sin på veien hit. Vi håper de blir i stand til å fortsette sammen med oss.

26. januar 2017 World Arc 2017-2018

Vi hadde hørt at det var mye knott ved panama-kanalen, så vi tok ingen sjanser denne natta. Alle påstod de hadde sovet godt med kjøleanlegget på, så da var det bare fryd og gammen. Etter frokost og innsjekking i Panama, fikk vi lokal guiding til en restaurant som serverte veldig god mat. Vi valgte å sitte i samme lettbåt, siden kapteinen insisterte. Han som førte an, la for dagen en aldri så liten kraftdemonstrasjon, bare for å poengtere hvor dumme vi var som absolutt skulle være i samme båt. Han måtte stoppe og vente flere ganger, og til slutt gav han opp og sa at han skulle kjøre bak oss. Han ledet oss gjennom en tunnel av mangroveskog. Der, sa han, skulle det være mange apekatter, og de kunne bite, særlig hvis vi ikke hadde mat til dem. Det hadde vi selvfølgelig ikke, så jeg håpet i mitt stille sinn at vi ikke så noen – noe vi heller ikke gjorde. Vi så noen fine fugler! Vi bestilte, på hans anbefaling, biff med franske poteter og en pepper, eller blåostsaus. Det var godt, særlig for mannfolka! Det var jo ingen andre grønnsaker enn poteter, så da var det gode greier!

   Vi valgte å dra derfra for å samles med de andre i Colon, Shelter Bay marina. Her skal vi være til vi drar gjennom Panama-kanalen den 30.01.17. Da må vi handle i sivilisasjonen før vi drar ut i Stillehavet. (Vi kan også handle i Panama City etterpå.)

25. januar 2017 World Arc 2017-2018

Vi nøt synet av atollen idet vi forlot den. Ingen av oss badet, enda det var 29.grader i sjøen. Bak oss lå en squall, og vi nøt følgene av den. Vi hadde 13-17 knops vind, først på tvers, så litt aktenfor tvers, med bølger på tvers, og til slutt seilte vi downwind. Det nye crewet hadde hatt på plaster, så de var rimelig «høye». Etter hvert var det noen som ble sjøsyke, en uten plaster, og en med!

   Vi fikk se delfiner, og noen så flyvefisk. Ankom Lindon Bay 16.30. Litt annerledes, både landskap og vegetasjon. Vi hadde en tur i baren og fikk oss cola og is. Isen var nydelig, og helt annerledes i form enn de vi er vant med. Den var i ei lita bøtte med en pinne stukket på skrå nedi. Meningen var at vi skulle ta den ut av bøtta og holde den i pinnen og spise. Etterpå kom det en hund og slikket kaptinnens hender rene. Da måtte hun skynde seg tilbake i båten for å vaske seg. Nå har mannskapet spilt Mexican Train, mens kaptinnen har blogget!

23. og 24. januar 2017 World Arc 2017-2018

Dagen for stempling av passene våre! Vi ankom Isla Porvenir, ankret opp og kapteinen dro inn med passene våre for å få stempel i dem. Kaptinnen og matrosen var ankervakt, og tok imot alle de uthulte trestammene med folk oppi. Hver «trestamme» inneholdt 2-3 personer, hver med sin lille bøtte/dunk med håndarbeid oppi. Det var det ene nydelige patchwork-et etter det andre. I tillegg hadde de armbånd laget av indianerperler. For å si det slik, var vi nok mer avvisende enn mottakelige.

   Endelig returnerte kapteinen, og da bestemte vi oss for å spise middag/lunsj på den lokale flyplassrestauranten. Der traff vi flere av ARC-deltakerne. Vi ble sittende sammen med Stefano, italieneren blant arrangørene av ARC. Der fikk vi vite at i morgen skulle en av deltakerne fly fra Porvenir på grunn av sykdom blant sine nærmeste pårørende. Kapteinen tenkte raskt, og var straks på Stefano for å få ham til å ordne det slik at påtroppende mannskap på Aurora Polaris måtte få være med det flyet fra Panama, slik at det ikke fløy tomt den ene veien. Det ble litt fram og tilbake! De måtte ringe litt hit og dit og overtale og forklare, og til slutt ordnet det seg. Terje sendte straks melding til de som var på vei over Atlanteren, at nå hadde han ordnet med transport til San Blas.

   Natten etter sov vi i nærheten av Porvenir, ved siden av to palmeøyer som hadde to skipsvrak i nærheten. Det ene skipet stod det «San Blas ferries.com» på, og vi lurte på hvilken tragedie som hadde ført den dit. Det står ennå ubesvart.

   Morgenen etter tok vi en tur med lettbåten bort til vraket. Bengt hadde en fot uti for å lodde dybden, slik at ikke vi også skulle strande på revet. Terje vippet opp motoren, slik at den bare vispet litt nedi vannet, og slik klarte vi å komme oss over. Vi så at der var en annen uheldig seiler som hadde lidd samme skjebne som ferja.

   Vi bestemte oss for å gå i land på den ene av øyene. Der var ei ørlita bygd, som åpenbart livnærte seg av turisme. De hadde et par utleiehytter og noen turister. Til dem solgte de håndarbeid, samt det de trengte for å feriere der. Der var hauger av kokosnøtter, og vi gikk ut fra at de ble brukt i kostholdet. Utleiehyttene hadde solpanel, og var bygd av tynne bambusrør, tett i tett, og palmeblader til tak.

   Ved middagstid begav vi oss mot flyplassen igjen. Vel framme, kjøpte vi 5 hummere av de lokale fiskerne. De ble kokt med en gang! Deretter dro kapteinen og matrosen av gårde for å kjøpe frukt og grønnsaker. Kaptinnen ble ankervakt, og skulle følge med når flyet skulle lande. Ved 14.30 tida kom det! Et bitte lite fly, med flyver, fokkeslask og fenderslusk oppi! Omsider kom lettbåten med kapteinen og matrosen. De ble forskrekket da de hørte at flyet hadde landet for lenge siden! Da var det bare å sette av gårde inn mot flyplassbrygga! Der kom de smilende, med masse bagasje, og lettbåten måtte gå ganske forsiktig tilbake til Aurora Polaris med lasten sin.

   Vi valgte å spise på flyplassrestauranten igjen, og etterpå dro vi til ei lita øy for å kjøpe sim-kort med mobildata på. Der ble vi godt mottatt av guiden på øya. Han dro oss i land, og fulgte oss gjennom gatene til kolonialen, som også solgte sim-kort. Her kunne jeg fortalt mye! Vi får heller legge på litt bilder.

   Det var igjen en time til det ble mørkt, og vi kunne ikke gå så langt, fordi i San Blas stemmer ikke alltid kartet med terrenget, så derfor ble det nærmeste atoll. Heldigvis fikk vi deilig vind, så det var ikke nødvendig med aircontitioning.

22. januar 2017 - World ARC 2017-2018

Denne dagen begynte kl.03.00 (for Bengt sitt vedkommende). Han klødde noe så
innimarius! Da han slo på lyset, så han noe som hoppet på madrassen. Så
oppdaget han svarte prikker på veggen, og da han så opp i takluka og
myggnettet, forstod han hva et var. Da kom han seg ut i cockpiten, og trodde
han var i sikkerhet. Men neida! De var overalt! Han begynte å lure på hvor
«Radar-en» var. Til slutt våget han å rope på kapteinen. Da hadde det gått
en time, og kapteinen og kaptinnen hadde begynt å føle invasjonen de også.
Kapteinen fant insektssprayen, skalket alle luker og forgiftet hele båten,
mens kaptinnen, inntullet i dynetrekket, satt og jamret seg over at hun
nesten ikke fikk puste. Hun forstod til slutt at dette var noe hun måtte
finne seg i dersom hun ville sove fredelig de siste timene av natta.

Vi sov fredelig til morgens, og fant ut at vi hadde en del
opprydningsarbeid å ta fatt på. Det var død knott overalt! Først måtte den
fjernes, dernest kunne vi lage frokost. Vi forsøkte å dekke bordet ute, men
måtte gi det opp. Knotten regjerte hele uteområdet! Frokosten ble inne, med
skalkede luker, og aggregatet og aircontitionen i gang. Etter hvert kunne vi
gå ut, og kaptinnen var i alle fall overmoden for forflytning.

Vi tok opp ankeret og forlot plassen. Kaptinnen og fokkeslasken/matrosen
stod framme i baugen for å varsle hvor det var grunt vann! Det var nære på
noen ganger, men litt oppstramming fra kapteinen førte til at vi klarte å
unngå grunnstøting. Men han har ikke hele æren, for de som stod i baugen
fikk varslet flere ganger at farvannet var altfor grunt. Hovedårsaken til
det, var at vi fikk svært interessante områder å seile i. Det var som et
eventyr! Små, runde øyer, med palmer i midten, og små hytter under, og
solsenger på stranden. Ei av øyene var så lita, at det var bare en sandbanke
med ei enslig palme på, akkurat som i tegneseriene og sjørøverfilmene. Vi
glodde så øynene holdt på å ramle ut av hodet! Det var da vi oppdaget at vi
holdt på å gå på grunn! Heldigvis fikk baugmannskapet skreket til kapteinen
at nå var vi snart på land! Da hadde vi 20cm under kjølen! Men det gikk!

Vi snirklet oss framover mellom øyene, og til slutt fikk vi ankret opp
mot ei øy/strand. Rett etterpå kom en lokal fisker i en uthult trestamme og
ville selge oss fisk og hummer. Denne gangen kjøpte vi tre fisker og betalte
5 dollar.

Varme som vi var, måtte vi ha oss en dukkert, og kaptinnen hadde ikke før
kommet seg uti, så fikk hun invitasjon til å komme over i Tullamore, en av
kompisbåtene våre. Eierne var uti og snorklet, og hadde akkurat nådd bort
til båten vår. Jeg takket selvfølgelig ja til det, og halvannen time senere
var vi på plass i båten deres. De var skotter, og vi hadde mye å prate om.

20. januar 2017 - World ARC 2017-2018

Vi ble liggende utenfor San Blas til det grydde av dag. Det vil si, vi hadde
i alle fall en time igjen til «Finishing line». De båtene vi holdt følge med
gjennom natta, krysset sluttlinja før oss. Har nå gitt opp håpet om å komme
først til et sted. Like a Breeze med finske Henry er alltid først. Han har
en katamaran på 67 fot, og han har mannskap om bord. Atla, vårt svenske
bekjentsap, fikk så store skader på masta, at de måtte gå direkte til
Panama. Atla var egentlig den som kom først, men de har nok hatt så mye vind
og fart, at det har gått utover masta. Atla har et seil på 120 m2. Til
sammenligning er vårt hovedseil på 65m2.

Vi ankret opp ved et korallrev kl.11.30. Det første vi da gjorde, var å
bade. Herlig! Senere tok vi en tur med lettbåten. Det lar seg vanskelig
beskrive alt det flotte vi så. Det var kritthvite strender med kokospalmer
inni mangroveskogen. Vannet hadde alle sjatteringer av blått, turkis,
mintgrønt, limegrønt, lys gult, mørke partier, og alt var omkranset av en
ring koraller hvor havet brøt med hvite blondekanter. Vi dro dinghyen opp i
sanden på ei lita, rund øy. Der gikk vi rundt og kikket på konkyliene og
andre fine skjell. Kokosnøttene hang i palmene over oss, og jeg plukket
morinda citrifolia fra et tre i nærheten. Denne frukten lager de noni-juice
av og selger i dyre dommer på helsekostbutikkene.

Senere på dagen kom salgsbåtene fra fastlandet. De hadde vakre håndarbeid
de ville selge oss. Vi kjøpte bitte litt, bare for å støtte dem. Da kvelden
kom og det ble mørkt, var vi så trøtte at vi bare ville sove. Vi kunne jo
bare ikke legge oss til kl.19, så vi måtte prøve å drøye det til litt
seinere. Dermed måtte vi fram med dominoet. Vi spilte en omgang. Den varte
omtrent til kl.21, så da ble det sengetid kl.21.30. ………..og vi sov……..veldig
godt!

18.og 19.januar 2017 World ARC

 Jeg starter dagboken i havna, Santa Marta. Fortsatt har vi internett, men det er så belastet av alle våre medreisende som «bare» skal gjøre både det ene og det andre, at jeg mister tålmodigheten og ikke orker å vente. Terje og Bengt holder på å tre inn spiler i seilet som ble ferdig og levert sent i går kveld. Så viser det seg at seilmakeren har glemt å lage åpne passasjer til spilene. Dermed må de opp og klippe hull til de også! Vi fikk i alle fall helt stille vær til å gjøre dette i. Nå har det blåst sterk vind hver eneste dag siden vi ankom Santa Marta, men denne morgenen var det som sagt helt stille, helt til seilet var heist og spilene på plass. Klokka 11 hadde vi bestilt bunkring, men kom oss ikke dit før 11.30. Idet nedtellingen startet, klarte vi å komme oss ut i bukta. Seilet ble heist, og så er det noen som lærer seint, og andre som aldri lærer! Vi hadde ikke før fått det opp, før vinden tok tak i det og gjorde det samme med oss som da vi ankom Santa Marta. Denne gangen klarte vi å berge seilet, men båten ble snudd opp mot vinden, og dermed kom det vann inn alle luker som fortsatt stod åpne. Vi fikk med andre ord en pangstart! Bengt fikk i oppdrag å sveive inn hovedseilet, for det var for mye press på det til at vi kunne vinsje det inn. Dermed ble vi liggende blant de tre siste. Vi tok det imidlertid den tapte tiden fort inn igjen.

   To av oss hadde tatt plaster bakom øret, men bare en ble sjøsyk, og det var ikke den som manglet plaster. Tiden som fulgte, skulle vise seg å bli en meget ubehagelig opplevelse. Det blåste 30-35 knop i kastene, og bølgene var høye og kom fra alle kanter. Det ble rett-i-koppen supper, kapteinkjeks og vann på menyen. Vi har hatt det slik helt til kvelden 19.januar. Da løyet vinden, og bølgene la seg. Nå kjører vi full seilføring, og vinden ligger mellom 6-10 knop, med noen kast over.

   Det har skjedd mye på denne «leggen». En har mistet styringsmuligheter, noen har ødelagt seil, noen sliter med generatoren, og en har fått sprekker i masta. Nå regner vi med at vi skal være framme på San Blas ved 8-tiden i morgen tidlig. Da skal vi ligge på svai, derfor ble det viktig med nok drivstoff og vann (og selvfølgelig mat). Jeg har fått første vakt i kveld. Deretter tar kapteinen sin vakt fra kl.24-03. Så går Bengt og jeg på vakt fra 03-06 om morgenen.

13.januar 2017 World ARC 2017-2018

Bokstavelig talt – tatt rett på sengen! Vi våknet kl.05.45, i blodige laken (dvs. min bedre halvdel hadde vært våken en stund og tatt kverken på en del av beistene). Til nå har det ikke vært noe stort problem, og med den heftige vinden vi har hatt, og fortsatt har, anså vi det for rimelig greit å ha full gjennomtrekk i sovelugaren. Det skulle vise seg å være fullstendig feil antakelse! Vi håper nå at vi ikke får de store reaksjonene på myggstikkene, selv om jeg ser for meg både malaria og denguefeber (huff og huff). Vi har imidlertid hørt at faren for det ikke er størst ved kysten!

   Mens jeg nå skriver, har vi en ungdom som vasker båten vår for skitt, salt og støv. Han gjør en god og grundig jobb. Fortsatt har vi kraftig vind fra nordøst, og skuta legger seg godt over, til og med her i havna! Nå er han snart ferdig med utvendig vask. (Litt mindre å gjøre for noen andre!)

   Etterpå dro vi på busstur for å se Santa Marta. Stoppet i byen for å fotografere katedralen og gå i museet. Deretter måtte vi se den store conquistadoren sin hacienda (ingen av oss husker helt hva han het) Det vi husker best, var iguanaene som gikk løst på den store eiendommen hans. Jeg husker best alle eiendommene med gjerder rundt, og «favelaene» (fattigstrøkene) rundt omkring. I tillegg husker jeg gatene av varierende kvalitet – noen asfalterte, noen delvis asfalterte, og noen grusgater. – Og så var det alle husene, med forskjellige farger på! Har også sett massevis av flott tagging på betongvegger. Virkelige kunstverk!

   I kveld var vi ute med et hyggelig, svensk par. Han er tidligere klatrer, og har nå solgt sitt firma, «Klatremus». Han og kona har nå som intensjon å seile!

   Nå har vi myggnetting foran alle åpne luker og vinduer – full belysning, og klappjakt på blodsugerne. Terje har telt over 30 myggstikk bare på meg. Han er overbevist om at han har dobbelt så mange som jeg har! Vi vet at der fortsatt er en mygg vi ikke har tatt kverken på, og jeg tipper at det ikke blir noe soving før den ene er tatt!

12.januar 2017 World ARC 2017-2018

God fart hele natten! I morgentimene ble motoren igjen stanset, og vinden blåste oss videre mot målet. Utover formiddagen ville kapteinen endre seilføringen. Det betydde at vi måtte ut på dekk og ta ned to bommer. Mens vi gjorde det, begynte den ene etter den andre å ta innpå.

   Vi kom til innseilingen. Rett bak oss, kom en annen båt. Da snek konkurranseinstinktet seg på, og vi slapp ut litt mer seil (vi hadde revet litt fordi vi visste vinden var sterk). Det som skjedde etterpå, skal være med og gi oss den erfaringen vi trenger for å kunne føre et seilfartøy i sterk vind, og å stole på at de som gir oss råd, vet hva de snakker om. Vinden tok naturligvis tak i seilet, la oss godt over på siden og dreide oss rundt. Etterpå forsøkte vi å reve i den sterke vinden, men det var naturligvis nytteløst. Vi klarte å gå spisst opp mot vinden (det var over 40 knops vind), og mot land. Endelig fikk vi inn storseilet, og da oppdaget vi at det hadde revnet. Vi satte så kursen inn mot innseilingen til Santa Marta igjen. Denne gangen seilte vi kun med fokken. Til gjengjeld gikk dockingen mye greiere. Her er kapteinen meget dyktig. Kaptinnen fløy rundt med fendere og tau, og så – i havn!

   Vi ble ønsket varmt velkommen, og fikk invitasjon til å delta i en 60-årsdag til en av våre nye seilervenner. Han spanderte på en restaurant der vi fikk tapas og det vi ville ha å drikke til. Da fikk vi høre at det var flere enn oss som hadde vært uheldige med båtene sine.

11 januar 2017 - World ARC 2017-2018

1.januar
Ja, nå nærmer vi oss målet. Før vi forlot St Lucia, måtte vi anslå vår ETA
(estimated time of arrival) i Santa Marta. Beskjeden som han er, anslo
kapteinen på Aurora Polaris at vi ville være framme torsdag 12.januar
kl.15.00. Nå ser det jammen meg ut som om det kan stemme! Vi hadde en liten
debatt om farten vår i går kveld. Kaptinnen hadde veldig lyst å fortsette
uten motor, selv om det ble veldig stille på sjøen. Kapteinen lot være å slå
den på, men da kaptinnen sovnet, kom jammen meg motoren i gang. Han hadde
sett seg lei på alle de som durte forbi oss.

Vi måtte rapportere posisjonen vår kl.09, som vanlig, og i tillegg måtte
vi si hvor lenge vi hadde gått med motor. Etter kl 09.00 seilte vi. Utover
dagen ble det stillere og stillere, og de rundt oss begynte å gå raskere og
raskere. Da ble det for mye for kapteinen. At vi i tillegg fikk værmelding
etter kl.18, som sa at i morgen kveld vil det bli storm med vindkuler oppi
40 knop, avgjorde saken! Nå går vi altså igjen med motor – og seilet oppe!

Vi hadde en praktfull solnedgang i kveld. Samtidig tittet fullmånen inn i
cockpiten vår, hvor vi satt og spiste ovnsbakt fisk med grønnsaker til.

9 og 10.januar 2017 - World ARC 2017-2018

Til å begynne med, seilte vi nærmest i teten. Vi hadde bare noen katamaraner
foran oss. Nå dukker den ene etter den andre opp bak oss. Det kunne se ut
som at de andre valgte å gå ned langs land på St Lucia, for så å sette av
gårde med tradevinden. Vi har tatt ut korteste linje mellom Rodney Bay og
Santa Marta. Det betyr at vi må seile «platt lens». Det går ikke fullt så
raskt som når vi har vinden på tvers eller bakenfor tvers.

Det kan også se ut som om mange av våre konkurrenter driver og krysser.
Da må de gå ganske mye lengre enn oss, men til gjengjeld er det raskere! I
nærheten av oss har vi hatt Laura Dawn, Aschia og Shamal. De har også
forsvunnet. Vi kan bare se dem av og til på AIS og radar.

Enda så mye jeg har lyst å konkurrere, må jeg finne meg i at kapteinen
heller vil kose seg. For å provosere mest mulig, polerte han akterspeilet på
Aurora Polaris, slik at våre konkurrenter skulle ha noe fint å se på.

I går laget han yoghurt og krydderkake, og jeg bakte brød. Til middag
hadde vi norsk klippfisk med løk og smør, og grønnsaker, selvfølgelig.

Ellers er det ikke så mye som skiller den ene dagen fra den andre. Vi
putler i vei med våre små gjøremål, sover litt, leser og lager mat. I går
kom delfinene på formiddagen. Nå har vi ikke sett delfiner siden
Middelhavet, så det var en hyggelig avveksling. Disse var sølvgrå på toppen
og hvite under. Vi er ikke så ivrige etter å filme og fotografere lenger, vi
bare sitter i baugen og nyter synet av dem.

Ellers virker nå SSB-radioen. Der er to sendinger pr dag, hvor alle
båtene blir oppropt. Kl 9.00 hver dag, må vi oppgi posisjonen vår. Kl.18 er
det bare en kontrollrunde, hvor vi skal kort fortelle hvordan vi har det. Da
hender det at noen forteller om hvor store fisk de har fått. Den størst
rapporterte fisk så langt, var en rusk på 30kg og 1.70m lang.

Delfinbesøk i dag også! Ellers har vi utenom matlaging og oppvask, stort
sett slappet av, lest og sovet litt. Nå stunder natta til igjen, og vi skal
dele på vaktene igjen.

7. og 8.januar 2017 - World ARC 2017-2018

Der var mange forberedelser til denne dagen også! Kapteinen sto virkelig på
for å bli ferdig til vi skulle ut på havet igjen. Storseilet måtte få nye
spiler, da de gamle hadde brukket under atlanterhavsseilasen. Han forstod
ikke omfanget før han sto midt oppi arbeidet med å skifte de som hadde
fliset seg opp. Det viste seg da at alle måtte skiftes.

I tillegg var det feil på fryseboksen vår. Kapteinen ventet en hel formiddag
på han som skulle komme og fikse feilen. Tidene her er nokså like som de er
i Spania. Han var ganske «trekt» da mannen endelig dukket opp. Han fikk
dermed heller ikke være med på bildet av alle World ARC-deltakerne. Det var
bare to av tingene som måtte fikses.

SSB-radioen hadde vi heller ikke fått til å virke. Alle må ha denne radioen,
fordi den har mye lengre rekkevidde enn VHF/SRC. Sammen klarte de (Terje og
et par til av deltakerne) likevel å få radioen til å virke.

Vi sto på og svettet – helt til vi måtte kaste loss og forlate havna for
først å fylle drivstoff. Vi ble ferdige ca en halv time før startskuddet
gikk! I Las Palmas var det pomp og prakt før vi dro. Her var det mye mer
uskyldig. Der er bare 26 båter som skal delta, og allerede nå kjenner vi
ganske mange deltakere på fornavn.

I starten gikk vi forbi ganske mange båter, men nå ser det ut til at de tar
oss igjen. Vi seiler i medvind, og har satt oss fore å holde stø kurs mot
målet, som er Santa Marta i Columbia, og ikke Cartagena som jeg tror jeg har
nevnt tidligere. De andre vennene våre driver med kryssing, og det ser ut
til å være ganske effektivt, for de går forbi oss den ene etter den andre.
Akkurat nå, seiler vi med over 6 knop i en vindstyrke på fra 9-14 knop.

Det var deilig å få lov til å dra videre. Nå kan jeg endelig slappe av og
lese bøker igjen. I dag har Terje jobbet med spleising av tauverk. Nå er det
fenderne som får seg en overhaling. Jeg har vasket alle seks, lagt på
fendertrekk, mens kapteinen har gjort tauene ferdige. I morgen skal jeg ha
trekk på de tre siste, samt skifte tauene. Da blir de så fine at!

Terje har i tillegg laget ny yoghurt, og jeg skal sette brøddeig. Hele
overfarten fra St Lucia til Santa Marta vil ta oss om lag 5-6 dager.
Sluttlinja stenges den 13.januar. I kveld er det jeg som har første vakt.
Dersom jeg klarer å holde ut til midnatt, får jeg sove til morgenen. Det
betyr at jeg må belage meg på nattevakt i morgen.

Foreløpig er havet så stille og seilføringen så god, at der nesten ikke er
bevegelse i båten. Vi seiler butterfly, med storseilet som stabilisator.
Autopiloten tar alt arbeidet for oss, så jeg kan både lese, skrive og
strikke om jeg vil det! Unntaket er dersom vi får en squall. Da kan det, som
tidligere nevnt, gå ganske hardt for seg. Da må vi ta ned seil for at de
ikke skal bli ødelagt.

3.januar 2017, Saint Lucia - World ARC 2017-2018

Kl.9.00 var vi på ARC-kontoret hos Cecilie Hammersland og registrerte oss
for world-ARC. Vi fikk nye t-skjorter, flagg og banner, og fra og med i
morgen blir det tett program med rally briefing, fotografering, vær-briefing
og downwind sailing seminar.
Etter en kaffekopp på Cafe ole, var det tid for sikkerhetsinpeksjon i Aurora
Polaris. Som forventet, hadde vi alt på G. Vi bare surfet igjennom!
Etter lunsj kom Jorg, SSB-radiomannen. Han gav kapteinen kyndig undervisning
i bruk av radioen. Vi fikk det ikke til under vår atlanterhavsseilas –
uvisst av hvilken grunn.
Så kom «søta bror». Han ville vise oss bluetooth-headsettet han og kona
bruker når de seiler. Dere som kjenner kapteinen, vet at han ikke er
vanskelig å få på glid når det gjelder duppedingser…
Resten av dagen har kapteinen for det meste hengt i masta og brodert på
hovedseilet. Det har seg sånn at under atlanterhavsseilasen har det gått så
livlig for seg, at spilene i seilet har brukket og banet seg vei ut av
seilduken. Siden kaptinnen ikke driver med den slags søm, har altså hennes
oppgave bestått i å være heisfører og håndtlanger – kokk, oppvaskhjelp og
dekkskrubberske.
De neste dagene blir ganske travle. Sannsynligheten for at det blir taust en
stund, er derfor stor. Nå får dere glede dere til seilasen som starter på
lørdag. Kanskje det blir bedre tid da?

3.januar 2017, Saint Lucia

Dagbok world ARC 2017-2018

Kl.9.00 var vi på ARC-kontoret hos Cecilie Hammersland og registrerte oss for world-ARC. Vi fikk nye t-skjorter, flagg og banner, og fra og med i morgen blir det tett program med rally briefing, fotografering, vær-briefing og downwind sailing seminar.

   Etter en kaffekopp på Cafe ole, var det tid for sikkerhetsinpeksjon i Aurora Polaris. Som forventet, hadde vi alt på G. Vi bare surfet igjennom!

   Etter lunsj kom Jorg, SSB-radiomannen. Han gav kapteinen kyndig undervisning i bruk av radioen. Vi fikk det ikke til under vår atlanterhavsseilas – uvisst av hvilken grunn.

   Så kom «søta bror». Han ville vise oss bluetooth-headsettet han og kona bruker når de seiler. Dere som kjenner kapteinen, vet at han ikke er vanskelig å få på glid når det gjelder duppedingser…

   Resten av dagen har kapteinen for det meste hengt i masta og brodert på hovedseilet. Det har seg sånn at under atlanterhavsseilasen har det gått så livlig for seg, at spilene i seilet har brukket og banet seg vei ut av seilduken. Siden kaptinnen ikke driver med den slags søm, har altså hennes oppgave bestått i å være heisfører og håndtlanger – kokk, oppvaskhjelp og dekkskrubberske.

  De neste dagene blir ganske travle. Sannsynligheten for at det blir taust en stund, er derfor stor. Nå får dere glede dere til seilasen som starter på lørdag. Kanskje det blir bedre tid da?

  

  

1.januar 2017

Først et riktig godt nytt år til alle som leser bloggen vår! Vi feiret på en restaurant ved vannkanten, stille og fredelig.

Vi tok lettbåten og fortøyde den ved brygga. Ved 23-tida var vi tilbake i Aurora Polaris. Da var Terje så trøtt at han sovnet. Jeg satt fortsatt ute og ventet på fyrverkeriet. Vi snakket om hvor mye fyrverkeri vi trodde det ville bli i forhold til hvor mye vi var vant med på Randaberg. Da klokka rundet 24.00, braket det løs. Vi synes likevel der fyres av mer hjemme enn her. De er mye mer disiplinert i forhold til tidspunkter og ryddighet her enn hjemme. Jeg liker det mye bedre enn når det smeller fra og med tredje juledag og langt inn i det nye året. - Så var det sagt!

   Nå begynner E-piren å fylles med deltakere på world-ARC. Vi har hatt flere stykker som har kommet bort og hilst på oss. Skandinavia er representert blant deltakerne. Vi har to svenskregistrerte, i tillegg en svenske som har en utenlandskregistrert båt. Så er det oss som eneste norske båt. Resten av deltakerne er britiske, amerikanske, australske, tyske, tre sveitsere, to østeuropeere, en italiener. 

   1.nyttårsdag tilbringes i båten. Vi har endel regnbyger i dag, akkurat slik vi hadde dagen før. Fra mandag av skal vi visstnok ha sol og finvær - helt til dagen før vi seiler. Det blir spennende å gjøre tingene, planlegging og sånn på egenhånd. Det er ikke så lenge vi blir alene, bare en fem-seks døgn på havet - det skal vi klare! :)