27.februar -17 World ARC 2017-2018

… fikk vasket enda mer klær og sengetøy, samt limt fast tofta i dinghyen, fått maskinert vekk korrosjon på den gamle delen på generatoren, slik at vi kan bruke den dersom noe lignende skjer igjen. I tillegg kom en av ARC-deltakerne fra Tyskland med elektroniske kart over det sydlige Stillehavet til kartplotteren vår.

Ikke nok med det, men vi fikk også handlet inn litt til overfarten. Resten, som er frukt og grønnsaker, blir handlet i morgen.

På ettermiddagen/kvelden var det skippers briefing, og premieutdeling for leg 3 (seilingen mot Galapagos). Vi kommer aldri i betraktning her, så vi får nøye oss med å alltid være de som er i midten!

Middagen vi fikk her på Galapagos, var helt fantastisk, - beste til nå! 3 retter, og vi fikk litt valgmuligheter.

24.-26. februar -17 World ARC 2017-2018

24.februar, og avreisedagen for Finn og Aud Elin. Noen ble forvirret over innlegget i kursiv dagen før, og trodde det var kaptein og kaptinne som forlot skipet. Det var det ikke! Det var bare en som «hacket» seg innpå bloggen og snek seg til å skrive litt. «Synderen» fikk tilgivelse, og etterpå tillatelse, men jeg burde nok vært klarere med hvem det var som skrev. Vi fikk i alle fall tatt avskjed med Kjerpesethene, etter mange, gode uker sammen, og vi takker for alle opplevelsene vi har hatt sammen med dem. Det har vært en fin tid!

Vi måtte bli om bord i båten, for vi skulle få drivstoff. Å fylle drivstoff er en opplevelse i seg selv her på Galapagos. Først måtte vi gi beskjed om hvor mye vi skulle ha. Deretter må vi betale, før en taxibåt kommer ut med noen blå plasttanker med diesel som de fyller opp tankene våre fra. En fra ARC-administrasjonen er med som tolk, og sørger for at alle får det de har betalt for. Heldigvis har Aurora Polaris en kaptein som alltid bestiller rikelig, så vi fikk nok – men ikke med en gang. Tankmåleren hadde hengt seg opp, så da kapteinen brølte inn «-hvor mye er der på tanken nå?» -fikk han til svar at det nok ikke var mer enn halv tank. «Jamen, det kommer jo opp her!» «Du må nok fylle på mer,» var svaret. Til slutt gav han opp og fylte på andre siden. Der var det likedan. Tankmåleren rørte seg ikke! «Nå har dere fått alt drivstoffet vi har» - sa Suzannah. Vi hadde bestilt 600 liter, og fortsatt manglet vi 400. De måtte love å komme tilbake og fylle resten! Vi skal jo over Stillehavet! Terje kom inn for å sjekke tankmålerne. Der var fullt, og vel så det. Da han åpnet gulvlukene, fløt der med diesel oppå tanken. Han gikk straks i gang med å samle den opp, og klarte å få det opp i en 1 ½ liters vannflaske – full! Resten har nok lagt seg i kjølsvinet! Vi fikk fylt opp resten senere på kvelden, og der gikk den dagen! Laget pølser og potetstappe med hovedmotoren i gang, og deretter var det leggetid!

På facebook har jeg lagt en videosnutt og et bilde av iguanen som prøve å komme seg oppi båten vår mens vi fikk fylt tankene. Han klarte til slutt å ta seg opp i tankbåten.

25.februar gikk vi i land på den siden av bukta som har noen innsjøer. Der var området hvor iguanene bodde og formerte seg (husker ikke helt termen «nesting area» – når det er fugler, heter det hekking). De har også en innsjø hvor de har utvunnet salt fra havet. Vi gikk mot Las Galetas, ei vulkansk kløft med brakkvann, og der badet vi. Terje snorklet og filmet/fotograferte. 

Om kvelden kom delene til aggregatet med det nye crewet fra Kentucky til båten "Lexington". Det ble straks montert av kapteinen, og en halv time senere var det i gang! Det betydde at vi nå kunne lage ferskvann, dusje hvor mye vi vil, koke mat uten å ha motoren i gang i timevis etterpå, og vaske klær! O fryd og glede!

26.februar tok vi en taxitur innover på Santa Cruz og besøkte et område med skilpadder. Jeg fikk en fin liten video av ei skilpadde som kom opp av en vannpytt. Poster den på FB. Det neste var en liten gå/krypetur gjennom vulkansk tunnel, ca 400m lang, og med lys! Svalt og godt!

På veien tilbake stoppet vi i en landsby ved et gatekjøkken. Der kokte de mais i jerngryter over åpen ild, slik at de svulmet opp nesten som popkorn. De hadde også grillede, søte plantains (bananer), empanadas med ost og grillet svinekjøtt utenom. Terje tok en «takeaway», og jeg kjøpte empanada.

23.februar -17 World ARC 2017-2018

Etter innsjekk i Santa Cruz, fikk vi gå i land. Funskjonærene/militæret kom ut med lettbåt, og de spurte og grov om sikkerhetsutstyr, og andre skipsdetaljer, pass og lignende. Helt utrolig at vi må gjennomgå samme prosedyre for hver øy vi besøker i Equador (Galapagos). Vi gav dem kaldt vann, og tonen var munter og lett. Han som noterte i papirene, kunne godt tenkt seg å seile rundt jorda i båten vår! J

Vi valgte å gå hver for oss, og fikk se byen Ayora, et litt mer velstelt sted, med finere butikker. Jeg kjøpte meg øredobber, skilpadde laget av lavastein og sølv. Kapteinen fikk seg en luftig hatt, og Aud Elin og Finn kjøpte seg et nydelig, håndvevd veggteppe til minne om turen. Det ble debriefing i båten etterpå, før vi gikk i land for middag.

 Jeg og Aud Elin sitter akkurat nå oppe på dekk og nyter Stillehavsbrisen som føyser innover havnen i Santa Cruz som er en av øyene på Galapagos. Pia og Terje har nettopp gått i land for å møte de andre i Arc familien. Vi har utforsket byen i dag med medbrakt paraply, ikke fordi det er regn, men fordi det er god avskjerming mot solen som står i senit, for de som fulgte med i skoletimen og husker hva det betyr. Når vi nå er nesten på ekvatorlinjen, står solen midt over hodet, og skyggen er tilnærmet ikke synlig. Da er det godt med en paraply som skjerming.

Samtidig som vi sitter her på dekket holder pelikanene på å spise seg mette av fisk før solen går ned. Vi kan også se en iguan som kommer opp av sjøen etter å ha spist noen alger på havbunnen. Det er et yrende dyreliv både i sjøen og i luften, og i dag tidlig ved ankomst Santa Cruz ønsket en liten hai oss velkommen før vi ankret opp.

Dette er siste kvelden for oss på denne seilasen før vi vender nesen mot nordligere breddegrader, det vil si at vi skal på fredag fly til Quito i Equador før vi er hjemme i Norge tirsdag i neste uke.

Inntrykkene har vært mange i løpet av mer enn 4 uker på Aurora Polaris med en god kaptein og kaptinne som har ført oss trygt i havn på de mest fantastiske steder. Mange av stedene hadde ikke vært mulig å oppleve uten fra sjøsiden. Vi avslutter seilasen med en felles middag her i Santa Cruz og vil takke for en fantastisk tur på alle måter.

Vi vil ønske Aurora Polaris og deres mannskap alt hell og lykke for den videre seilas som nå vender baugen mot Fransk Polynesia.

Jeg vil benytte anledningen til å si takk for en fantastisk tur på Aurora Polaris i nesten 5 uker.

Opplevelsene er mange og eksotiske, ja, det er på mange måter vanskelig å beskrive, men må oppleves.

Etter middagen, som ble inntatt i rolige og romantiske omgivelser, gikk vi mot brygga der taxibåtene tar imot sine kunder. Terje måtte rope over VHF-en, og fikk en masse spanske svar, og der stod vi..... Omsider kom han, da Terje hadde gitt opp, og stod og snakket med en pelikan! Vi gikk ombord, og taxisjåføren lurte på hvilken båt vi skulle ut til. Vi fikk forklart ham, og han satte utover for full fart. Plutselig var det bråstans, og ei bølge av vann fosset inn i båten! Terje og jeg var våte inn til skinnet, og Aud Elin lurte på hvor redningsvestene var. Terje fant et øsekar og begynte å øse båten, mens taxisjåføren sjekket motoren og fjernet tau fra propellen. Han hadde vært veldig heldig, for vi kunne fortsette utover.

22.februar -17 World ARC 2017-2018

… gikk halv dag med til kontorarbeid for kapteinen. Kjerpeseths hadde en deilig dag (vel unt og fortjent) på stranda sammen med iguanene. Den andre halve dagen hadde vi i landsbyen, med lunsj og handling før kvelden. Ved 19-tida satte vi kursen for Santa Cruz, og gikk langsomt slik at vi nådde fram om morgenen i dagslys.

21.februar -17 World ARC 2017-2018

Taxisjåføren vår hadde møtt opp på avtalestedet da vi ankom med taxibåten. Det er slik på Galapagos at de ikke har kai/marina, og vi må ligge på svai. Vi får heller ikke lov å gå inn med egen lettbåt, ei heller ta med oss søppelet vårt. Da må vi påkalle taxibåt, slik at de kan ordne med søppeltømming for oss. Vi hadde altså bestilt taxitur med engelsktalende guide, istedenfor snorkletur og vulkantur. Dette snekret de sammen for oss, og vi ble klemt inn i en pickup, fire stykker, samt en engelsktalende guide på lasteplanet. Han hentet kjæresten sin, slik at de ble to guider. Sjåføren kunne bare kjøre. Han kjørte oss først til vaskeriet, slik at vi fikk levert skittentøy til vask. Deretter dro vi opp mot vulkanen, eller parkeringsplassen til vulkanen. Det var 8km å gå derfra og til krateret, og de hårdt kvestede fruene hadde ingen planer om å bevege seg så mye denne dagen – det fikk da være grenser!

Deretter kjørte vi til et gartneri hvor de drev og dyrket planter fra Galapagos. Der var også ei flott hule, laget av lava. Vi hadde med oss lykter, så det var relativt lett å ta seg fram.

Neste stopp var en gård som også hadde teltutleie og restaurantdrift. Der fikk vi smake på den egenproduserte kaffen, samt en omvisning på eiendommen. Restauranten var omgitt av svære mangotrær, og guiden fortalte oss også om de mange andre artene der var.

Vi besluttet å spise lunsjen vår der, og fikk servert villkylling med ris, tretomatsaus, linsestuing og salat, og kokoskake til dessert. Det smakte veldig godt, og omgivelsene var perfekte. Mens vi ventet på at taxien skulle ta oss videre, lekte vi litt med en kattunge.

Vi ble tatt med nedover mot byen igjen, for guiden skulle på jobb kl.15. Han var bartender på beachbaren, der det var så mange iguanaer. Vi fant noen andre av «gjengen» og satte oss ned for å prate. Før vi hentet klesvasken, gikk vi innom Mario, som han heter, og kjøpte en god pasjonsdrikk han laget til oss.                               

Da vi kom tilbake til Aurora Polaris, benyttet vi oss av tilbudet fra «søta bror» om å få ferskvann i tankene våre. Vi hadde bare kvart tank igjen, og var overlykkelige over tilbudet.

20.februar -17 World ARC 2017-2018

Vi kom fram i morgentimene, spiste frokost, pakket sekken og tok taxibåt inn til byen på Isabela. Det første som møtte oss der inne, var iguanaer og pingviner.

Denne dagen ønsket vi å ta det rolig. Bare rusle rundt og se oss om, kanskje bestille en tur for morgendagen, noe vi også gjorde.

Det bor bare om lag 2000 mennesker på Isabela, som er den største øya i øygruppen Galapagos. Øya er tydelig vulkansk, og jeg kjenner igjen lavaen fra besøk både på Island og Sicilia. Husene er bygd midt oppi skorpene, og det ser litt rotete ut. Vi gikk rundt og fotograferte, hadde lunsj og gjorde noen nødvendige innkjøp før vi returnerte båten.

Tok en tidlig kveld, slik at vi kan være klar for nye eventyr i morgen!

19.februar -17 World ARC 2017-2018

Denne dagen var avreise fra San Cristobal til Isabela, men først skulle vi på sykkeltur på øya. En pick-up tok syklene våre og oss opp til vulkanen på øya. Før vi syklet derfra, gikk vi opp på vulkanen og kikket på øyas eneste innsjø, som ikke var kildevann. De mener det er regnvann, og i tidligere tider var det folk som dyrket jorda her, og det eldste appelsintreet står ennå som et monument fra den tiden – helt dødt og svart. Så skulle vi sykle nedover, og etter sigende skulle veien være 90% unnabakke! Det passet bra i varmen. Vi tok inn på en grusvei, og guiden lærte oss om vegetasjonen og dyr og fugler i området. Det viste seg at de som tidligere dyrket jorda, nå hadde sluttet med det, for turisme var mer lettjente penger. Dermed ligger kaffeplantasjer og andre dyrkingsområder nå brakk. Ingen vil ha det, og jord selges bort for nærmest gibortpris.

Vi var fem stykker, seks med guiden, og sju med sjåføren. Han kjørte sent bakerst – med all bagasjen vi ikke ville dra på. Grusveien hadde tidvis ganske bratte bakker, og en av dem var veldig bratt – med mye løs grus. Og så skjedde det vi helst ikke vil skal skje når vi har bare armer og bein; hjulet skled sidesvis, og jeg ble liggende så lang jeg var – men ikke lenge! Det viktigste var selvfølgelig at ingen så det. Jeg spratt opp igjen, sjekket knapt hvordan jeg så ut, og trødde videre til jeg tok igjen de andre. Jeg sa ingenting, men da de så meg, var det ikke måte på medlidenhet. Marcel, en i følget vårt, syklet straks tilbake for å få tak i bilen, og eventuelt førstehjelpsskrin. Omsider kom både han og bilen tilbake. I bilen satt Aud Elin. Hun hadde også veltet med sykkelen, antakelig på samme sted. Hun var enda mer skadet enn jeg var, og blødde fra et kutt i kneet. Ingen hadde førstehjelpsutstyr, så vi måtte stoppe i en liten landsby for å skrubbe vekk grusen fra sårene under springen. Etter en liten pause der, og litt vanninntak, fortsatte turen, men nå hadde vi asfalt. Neste stopp var skilpaddepark, hvor vi fikk se alt fra nyfødte skilpadder, til de mer tilårskomne. De levde i sitt naturlige område, men med stier slik at vi kunne få gå og kikke på dem. Aud Elin og Finn fant ut at de ville returnere for å få legehjelp, for kneet til Aud Elin ville ikke slutte å blø.    

Vi andre fortsatte ned mot havet, parkerte syklene og gikk ned mot ei fin strand der vi kunne bade. Siden Aud Elin ikke var med lenger, ble det ikke noe bading. Vi tok noen fine bilder, og returnerte til parkeringsplassen. Da var klokka så mye at vi ba om å bli kjørt helt tilbake til havna. Vi skulle seile videre kl.17, var planen.

Det viste seg at kneet til Aud Elin måtte både sys og plastres, mens jeg måtte nøye meg med kapteinens bandasjering av ankel og albue – og omsorg.

Det ble nattseilas mot Isabela, og vi var i fint følge med ni andre seilbåter. Undervegs så vi tunfisk i stim, med både pelikaner som stupte for å ta dem, og hai som også jaktet på dem. 

Februar 2017 - Bilder fra Galapagos

Her kan en se noen av inntrykkene Galapagos har gitt oss. Det er vanskelig å
sette ord på alle inntrykkene, men her er et yrende liv i sjøen og i luften.
Der er ikke så mye pattedyr på landjorden, men reptiler finnes i
forskjellige utgaver.....

18.februar -17 World ARC 2017-2018

Alle turopplegg begynner tidlig på dagen, så også dette. Vi møtte opp på kaien i Galapagos’ nest største by, og fikk litt av en mottakelse! Der var militæret, politiet, bevæpnete, uniformskledde menn. De skulle lempe esker med et eller annet innhold i over på en båt på taxibrygga. Vi fikk til slutt vite at det hadde med valget i Equador å gjøre, muligens stemmesedler. Det hele så i alle fall veldig alvorlig ut.         

Da det ble vår tur, gikk vi oppi en katamaran som skulle ta oss til «Kicker rock». Vi var 11 stykker fra tre forskjellige båter. Alle av oss var utstyrt med snorkelmasker og svømmeføtter, og mer eller mindre forventningsfulle til det som skulle skje. Vi gikk innom flere forskjellige steder for å se på sjøfugl, og fikk fotografert et par som hadde blå føtter, og litt blått rundt øynene. En staselig pelikan, med rødbrun hals ble også tatt bilder av.  

Omtrent 2/3 av strekningen ut mot klippen, stanset vi ved ei fin sandstrand. Der fikk vi gå i land hvis vi ville, men de anbefalte oss å hoppe uti fra båten og snorkle derfra, noe vi også gjorde. Aud Elin hadde i utgangspunktet ikke så lyst til dette her. Hun prøvde på flere måter å slippe unna, men vi hadde en veldig flink guide, og han tok seg rolig og omsorgsfullt av henne. Til slutt klarte han å få henne helt med, og så snorklet hun, først inne på grunna, og senere på dypere vann. Da vi omsider kom oss opp i båten igjen, var hun så lykkelig at hun strålte om kapp med sola! Ikke fordi snorklingen var over, men fordi hun hadde kommet seg ut av komfortsonen og erobret en ny skanse. Nå var hun kjempeklar for snorkling på brådypt vann! – Og det i et farvann med hai! Det må vel kunne sies å ha vunnet i et mesterskap?  

Selve snorklingen ved «Kicker rock» var en virkelig flott opplevelse! Vi svømte etter hverandre, og guiden hadde med to redningsbøyer, slik at vi kunne få hvile oss litt dersom vi trengte det. Jeg ba om bøyen da jeg hadde snorklet litt motstrøms. Jeg er ikke vant til dette, så jeg ble litt engstelig da jeg plutselig ble alene. Da var det godt å signalisere at jeg trengte litt omsorg. Det var virkelig vakkert langs de stupbratte fjellsidene. Massevis av flotte farger, både på vegetasjon og fisk. Vi fikk også se 4-5 haier, men ikke hammerhaien. Den er litt sky av seg, så den er visstnok litt vanskeligere å få øye på. Noen hadde også svømt med ei kjempeskilpadde, og flesteparten av oss svømte med sjøløver.

Sjøløvene er virkelig ikke sjenerte, de er vel heller litt frekke! De liker å leke, og noen av hannene kan være truende, særlig på grunna og på land. Da vi kom tilbake, hadde tre sjøløver slått seg til på hekken av Aurora Polaris. Da ble kapteinen helt vill av raseri, og jaget dem uti. Alle fenderne våre er bundet bak for å hindre dem i å komme oppi båten. Likevel klarte de å få det til. De prøver seg hele tiden. Første kvelden vi hadde lagt oss, var det en som stakk hele snuten sin inn vinduet til oss i captains cabin. Da fikk han skikkelig «fyken»! Kapteinen brølte som en tåkelur, og etterpå kom det ikke flere tilnærmelser den natta.

17.februar -17 World ARC 2017-2018

Dagen begynte ved seks tida. Kapteinen var først på beina. Han begynte å lage frokost, og deretter fortsatte arbeidet med algefjerning. De oppi båten fortsatte oppdragelsen, fant fram utstyr som de som lå utenfor båten forlangte. Etter en times tid, kom kapteinen opp av vannet. Da måtte han kaste opp hele frokosten, men han gikk uti igjen, og denne gangen hadde han dykkerutstyret på. Vi så at han jobbet hardt, og vi hadde bundet ham fast til båten denne gangen også! Vi hadde jo litt fart – faktisk 1-2 knop mens de var uti og jobbet.

På tilbaketuren var det minst to som måtte sove. En av dem kunne ikke drikke kaffe, og har ennå ikke gjort det (kl.14.00). Denne gangen ventet inspektørene på oss, og vi ble endelig klarert. Da fløy det gule flagget fluksens ned, og vi gjorde oss i stand til å gå i land for første gang på Galapagos.

(Kan fortsatt bli redigert! Dagen er ikke over!) :) 

16.februar -17 World ARC 2017-2018

Dagen for inspeksjon, både skroget og i båten. Vi hadde ni inspektører om bord. Alt gikk som smurt, men så hadde vi også kvittet oss med alt ulovlig av matvarer om bord! Vi hadde ikke lov å ha med frukt som hadde frø i seg, så Aud Elin og jeg hadde presset juice av alle appelsinene, og vi hadde laget fruktsalat av all den ulovlige frukten. Ferskosten og yoghurten hadde vi også fortært, med unntak av et par spiseskjeer vi hadde på et lite glass med skrulokk. Det fikk vi lov å beholde slik at vi kunne lage mer når vi forlater Galapagos. Tonen var munter, og vi fikk lov å fotografere alle de 9 som satt i cockpiten. Idet inspektørene forlot båten, sa «sjefen» at vi kom til å få besøk av Stefano, en av våre ARC-arrangører, for skroginspeksjonen hadde ikke gått så godt! De som hadde inspisert skroget, fortalte oss at de hadde funnet småkrabber langs vannlinja, og inni fenderbeskytterne. Ellers var alt greit, fikk kapteinen vite. Vi hadde slappet litt mer av, for senere fikk vi vite at de hadde funnet småkrabber på enda et skrog, så da måtte det jo være OK. Men nyhetene fra Stefano og han som ledet an i inspeksjonen, var dessverre dårlige. De hadde funnet både alger og andre ting som ikke skulle være der. Resultatet ble at vi måtte gå 40 nautiske mil ut fra øyene for å rengjøre båten, og så komme tilbake for å få en ny inspeksjon.

Jeg tror det er unødvendig å si at vi var skuffet! Vi hadde betalt for rengjøring av skroget i Panama. I tillegg hadde kapteinen dykket under på Las Perlas for å gjøre rent, og da hadde han fjernet skjell som hadde festet seg under båten, og sjekket at alt var i orden. Nå var meldingen at de hadde funnet alger på kjølen og skjell i noen av skroggjennomføringene. Vi kunne ikke protestere, men måtte pent og pyntelig ut på dypere vann, noe som ville ta oss 5 timer en vei. I tillegg ville rengjøringen ta minst en times tid, og Terje må gjøre det alene, for vi andre har ikke hverken dykkerutstyr eller sertifikat til å gjøre det. Vi ble med for moralsk støtte. Vi valgte å gå ut uten profesjonell hjelp, for da ville vi miste enda en dag. Nå håper vi på at vi ikke må dra ut flere ganger, men at rengjøringen må være vellykket.

Vi stoppet litt før sola gikk ned, og både kapteinen og "fokkeslasken" gikk uti for å fjerne urenhetene. De var overrasket over hvor mye alger der var, og at ikke flere av båtene hadde slikt belegg. De jobbet på spreng, og kaptinnen og hennes «mate» bistod fra rekka med ulike oppdragelsestilrop, som «Har du husket…..? Du må ikke….. Hva var det jeg sa?» De som jobbet under vannlinja var temmelig utkjørte, og ble minnet om at de ikke akkurat var ungokser lenger. De måtte rett og slett gi seg, og vi ble enige om å overnatte ute på havet for å fjerne resten av uhumskhetene i morgenlyset.

14-15 februar 2017 - World ARC 2017-2018

Det går ikke alltid som planlagt! Vi var nok for langt borte til å komme oss
over ekvator den 14, men 15.februar gikk reveljen i 6.30-tida. Det var Aud
Elin og Terje som var på vakt. Et fryktelig spetakkel vekte Finn og Pia som
hadde vært på vakt til klokka tre om natta. Det var kapteinen som brukte
luren, og da hadde vi krysset ekvator! Motoren hadde gått i noen timer, for
det er som kjent stille rundt ekvator. Kapteinen valgte å gå for maskin
resten av dagen, for da ville vi komme fram til Galapagos i dagslys. Vi
brydde oss ikke om vi fikk trekk for seilingen, for det var viktigere for
oss å få se landskapet.

Da vi hadde ankret opp ved 14.25-tiden, fikk vi vite at vi ikke kunne få
immigrasjon, tollvesen, havnekontoret og inspektørene om bord før neste dag.
Det betydde at vi måtte være om bord til vi var klarert. Vi så at det kom 7
stykker om bord i Shamal, en av våre kompisbåter. Vi fikk besøk av ei ung
dame som hadde med seg skjema vi skulle fylle ut til i morgen. Det var for
at alt skulle gå raskere.

Etter mørkets frambrudd, tente vi lyset under båten. Da samlet livet seg
rundt, kan dere tro! Tidligere fikk vi besøk av en skøyer som forsøkte å ta
seg om bord på hekken. Jeg ropte til Aud Elin at hun måtte finne fram
fotoapparatet, men før hun fikk trykket på «knappen» var selen borte. I
lyset fra undervannslyktene, fikk vi likevel se flere av dem leke seg under
båten. Dette lover godt!

9-13 februar 2017 - World ARC 2017-2018

Det som har skjedd, er at vi fikk proviantert på Isla Contadora – i et
vinglete golf-cart-lignende kjøretøy, deltok på grill-aften på stranda, og
dro videre dagen derpå, kort fortalt! La ut noen videoer av starten på leg 3
på facebook.

Vi hadde god bør. Fikk medvind, rundt 30 knop, med opp mot 40 i kastene.
Aurora Polaris satte av gårde, og hadde en forholdsvis god plassering. Noen
av mannskapet ble sjøsyke til tross for scopoderm bak øret, og vi måtte
satse på lettvintmat.

Så skjedde det som ikke måtte skje, og som er vår største svakhet:
aggregatet sviktet! Det betyr i praksis – watermakeren kunne ikke kjøres, ei
heller vaskemaskin og komfyr. Vi har måttet redusere vannbruk, og kan bruke
den minste kokeplata på komfyren – hvis motoren er i gang – og da må den gå
ganske lenge etterpå for å kompensere for strømbruken.

Dagen i dag har gått med til for kapteinen å forsøke å få tak i deler til
generatoren, og forhøre seg om muligheter til å få dem levert til Galapagos
innen vi drar videre derfra. Det ser ut til å bli nærmest umulig. Kapteinen
har sett for seg at han kanskje må dra til USA selv for å hente delene. Og
da vil han gå glipp av det han har gledet seg mest til på hele turen!

Heldigvis har vi en meget hjelpsom flåte rundt oss, og de har i kveld
skissert flere mulige løsninger. Vi nærmer oss nå Galapagosøyene, og vil
antakelig nå 40 milsgrensen for stenging av black-tank, og kast av organisk
avfall i havet utpå ettermiddagen i morgen, 14. februar. Vi vil antakelig
krysse ekvator om kvelden, og ankomme Galapagos om natta.

8. februar 2017 - World ARC 2017-2018

Denne natta var det særdeles stille, men ikke for varmt. Klarte å sove uten vifte, og mygg og knott fantes ikke. Til og med fluene her er høflige. De kryper ikke i ansiktet og kiler oss på morgenkvisten, og de holder seg unna maten vår. Da havregrøten og kaffedrikkingen var unnagjort, låret kapteinen ned lettbåten. Vi hadde lest at lokalbefolkningen kom ut til båtene med både fisk og perler, men nå orket vi ikke vente lenger. Kaptinnen hadde sett dem ganske lenge allerede, men de kom liksom ikke nærmere. Et raskt blikk med kikkerten avslørte at det ikke var båter, men to skjær i sjøen! Det kvinnelige shoppingsinstinktet var nå på bristepunktet, og det hjalp lite at kapteinen først skulle se seg om rundt på øyene.

Endelig skulle han sette full gass inn mot landsbyen, med det resultatet at den nye påhengsen gravde seg lenger og lenger ned i vannet. Den hadde altfor tung last – eller feil fordelt last. Vi måtte bare putre videre mot landsbyen. Kapteinen kjørte dinghyen inn på sanden, og vi trådte uti vannet. Plutselig hørte vi et plask, og da vi snudde oss, lå en av mannskapet på rygg uti vannet, med den ene armen oppi lettbåten. Vedkommende utbrøt: «Jeg berget i alle fall veska med pengene, kameraet og telefonen!» «…og håret,» kom det fra en annen. Ingen våget å le med en gang, siden armen gjorde litt vondt.

Vi gikk opp i landsbyen. Denne hadde litt finere murbygninger, med friske pastellfarger og dekorasjoner, omtrent sånn som på St. Lucia. En liten grisunge var bundet til et tre, og lå og slumret i skyggen. Ved bordet i skyggen satt fire voksne menn og spilte noe som liknet domino. Det så veldig alvorlig ut, for ingen av dem tok notis av de fire nyankomne som virret rundt i hovedgata. Vi hilste på en mann i landsbyen og lurte på om vi kunne få kjøpe frukt og grønnsaker. Han sa vi måtte spørre i husene. Da fant vi et hus hvor de hadde ananas. Prisen var femti dollar, og vi bare så på dem. Da gikk den raskt ned, og vi fikk den for 2 dollar (de skulle visst bare ha 1). Hva med perler, da? Jo, da måtte vi gå rundt i privathusene og spørre. Ei jente kom med ei svart perle, men den så både matt og verdiløs ut, og jeg fikk forklart henne at jeg ville ha hvite perler. Da måtte vi gå rundt og spørre. Det hadde vi ikke tid til, så vi gikk videre. Der fant vi en liten butikk hvor de i alle fall hadde tørrmat – og kald brus. Vi kjøpte fire flasker, gikk mot stranda og kom oss oppi båten, og kapteinen startet motoren – som slett ikke ville starte! Da var det en av mannskapet som meldte seg frivillig til å ro. Det syntes kapteinen godt om, og så rodde vi utover. Plutselig var det en inne i landsbyen som hoiet på oss. Han hadde en plastpose med tre «hoder» oppi. Ah, det var jo sikkert papayaen vi hadde spurt etter! En av ungene som badet på stranda kom springende med den og vasset uti. Det kostet fem dollar!

Så kunne vi ro videre. Det må ha vært et litt fornøyelig syn for lokalbefolkningen, og vi snakket om hvor mange timer det ville ta å ro helt tilbake, og hvordan arbeidsfordelingen måtte være. Da vi hadde rundet hjørnet, og var ute av syne for landsbyen, startet plutselig motoren, og vi kom oss fram i rimelig tid. Så mye mer om denne dagen er ikke å fortelle. Vi kom oss av gårde og seilte nordover igjen. Vi skal være på isla Contadora den 9.februar. Avreise til Galapagos er den 10. Før det mørknet helt, så vi en hval!

7.. februar 2017 - World ARC 2017-2018

Vi våknet på samme sted, helt trygge og uthvilte. Ingenting hadde ramlet ned fra trappa, og vi hadde ei fin og kjølig natt. Det skulle gjøres store ting om bord, dvs polering av skroget, som har fått sin første skramme. Ingen vet hvordan det har skjedd, men den er nå der, og kapteinen er fast bestemt på at den skal bort! Dessverre var det tomt for poleringsmiddel, så da ble det tur inn til stranda. Vi dro lettbåten opp på sanden og begav oss i veg bort mot en paviljong vi hadde sett gjennom kikkerten. Vi (dvs. en av oss) hadde sågar sett at det gikk vei langs stranda. Paviljongen lå ved nærmere ettersyn ganske så for seg selv. Ingen hovedvei førte fram til den, og den lå så å si halvvegs inn på sanden, slik at ytterste del av den hang ut i lufta. Ingen av oss våget oss inn i den, og teorien går nå ut på at den må ha kommet flytende dit.

Noen av mannskapet syntes vi var kommet til et paradis, med hvite sanddyner, og ei elv som hadde mangroveskog, og hvite hegrefugler, skarv, spove og pelikaner. Fiskene hoppet rundt oss på alle kanter, og pelikanene stupte som kamikazejegere. Skal vi ikke bade? Joda, selvfølgelig skal vi det! Og så badet vi! Etterpå var det noen som ville sole seg, mens et par andre gikk av gårde mot lettbåten som nå så ut som den fikk juling av bølgene. Ganske riktig! Den var full av vann. Da var det bare å trekke og dra for å få den på land, og det var ikke lett. Vi klarte omsider å få tømt den, og skubbet den uti, mens en av oss hoppet oppi. Da skjedde det! Ei stor bølge sørget for å vippe den letteste av oss, med armer og bein rett opp i lufta, samt fylle båten på nytt. Alt arbeid forgjeves! På an igjen!

En av mannskapet hadde sett tumultene, og lurte på hva som foregikk. Han begav seg i veg, og fikk hjulpet til med å få lettbåten trygt utpå. Dermed kunne den letteste bli hentet oppi i smulere vann. Det var da vi dro opp i mangroveskogen og så skaten som pilte fra den ene elvebredden til den andre. Vi krøp langsomt innover, helt til vi trodde vi var ved enden av elva. Da kom vi på at kanskje det var noen som var sultne. Full fart forover, og ut til stranda igjen! Vi signaliserte til solturistene at nå kunne de komme bort, så skulle vi dra ut til båten. Og hva hendte? Joda, de begynte å gå MOTSATT veg! Jaja, da hoppet vi likegodt i lettbåten og dro rett ut. Da kapteinen hadde fått seg litt å drikke, kunne han returnere og hente solslikkerne. Det viste seg at de allerede hadde badet 10 ganger. Da de omsider kom seg ut i Aurora polaris, var allerede spinatsuppa på kok.

Vi ankret opp utenfor isla Canas ved 16-tiden. Rett etterpå fikk kapteinen på seg dykkerutstyr for å inspisere båten under vannlinja. Den må være gullende ren til vi skal til Galapagos. Fikk besøk av Tulla Mhore idet vi skulle prøve den nyinnkjøpte solavskjermingen. Veldig koselig! Deretter ble kapteinen på kjøkkenet for å lage pizza til oss, og den var knallgod!

6.. februar 2017 - World ARC 2017-2018

Etter nok en god natts søvn, med kjølig luft og behagelig duving, og havregrøt til frokost, lettet vi anker, og denne gangen fusket ikke ankervinsjen! Gutta hadde gjort en kjempegod jobb! Vi dro fra øya, med seilet heist, og i et bedagelig tempo. Kapteinen hadde plukket ut ei hvit sandstrand til mannskapet. Den var rundt på andre siden av øya. Vi så hotellet, og et spisested, og ble informert av kapteinen at stedet var under utbygging, og at det var eid av Canadiere. Det skulle bli en fin marina. Foreløpig var det ei fin sandstrand der, med et hus i den ene enden. Vi oppdaget at det huset nok måtte være en vaktpost. Vi ble litt skeptiske, derfor dro gutta i land først. De kom tilbake med beskjed om at vi var velkomne til land, men at vi måtte holde oss på stranda, og ikke forsøke å klatre over gjerdet som var satt opp der. Vi laget raskt en salat, og pakket alt i bager og vesker. Så dro vi inn på stranda, bredte et picnicteppe i skyggen av palmene, og koste oss med lunsjpakken vi hadde tilberedt.

Bak oss var et morinda citrifolia-tre (noni), og jeg så en liten, grønn kolibri i blomstene på treet. En av oss måtte straks bade på stranda, og deretter var det soling. En valgte å sitte med boka si i skyggen, mens de to siste gikk i hver sin retning på oppdagelsestur. Den ene fotograferte, den andre var borte hos vaktposten. Det resulterte i at han returnerte med tre kokosnøtter i armene, og forkynte at der var fire stykker til der han kom fra. Vakten hadde hjulpet ham med å hente ned nøttene. I tillegg hadde han forklart at der var noen farlige sjødyr vi måtte passe oss for, og så tegnet han en sirkel i sanden, med en hale på. Da ble det ikke mer bading den dagen!

Vi lettet anker igjen, og nå dro vi mot den største av perleøyene. Der hadde vi blinket oss ut coco-bay på sørspissen. Vi ankret opp, og dekket bordet, for nå skulle vi ha fiskesuppe til middag. Da så vi at noen militære gikk om bord i en båt og kom imot oss. De var væpnet til tennene, hadde skuddsikre vester, og fingeren på avtrekkeren. Øverstkommanderende om bord gjorde det klart for oss at der kunne vi ikke bli. Vi lurte jo på hvorfor, og fikk forklart at det var et fengsel der, og at det ikke var trygt for oss. Han fikk komme om bord, og viste oss på kartet hvor vi kunne dra. Deretter måtte han ha skipspapirer og kopier av ID-ene våre. Vi fikk spise suppa, og imens hørte jeg at de fotograferte oss. Vi gikk da rett over bukta og ankret opp – nesten i mørke. Etter hvert ble vi klar over at vi ikke var alene. Kapteinen skrudde på det varmesøkende kameraet vi har i masta, og der så vi en liten båt, midt mellom oss og stranda. Vi kunne ikke se noen med det blotte øyet, men det var synlig på skjermen. I tillegg så vi lys som beveget seg inne på stranda. Spekulasjonene gikk høylytt, og noen forlangte å dra derfra med en gang! Kapteinen og fokkeslasken bare lo, og mente det var nok å sette en stabel med gryter i trappa, slik at det ble et skikkelig rabalder dersom noen prøvde å ta seg inn i båten ved natterstid. Omsider hørte vi båten dra derfra, og det ble stille. Men da jobbet fantasien på høygir, og det ble hørt både ugler, sirisser/gresshopper – og kanskje iguaner???

Det har vært en fantastisk dag – igjen! Vinden blåser med 5-6 knops hastighet, og vi regner med nok ei kjølig og behagelig natt. For sikkerhetsskyld var det noen som plasserte gryter i trappa…..

Re: 5.. februar 2017 - World ARC 2017-2018

Noen bilder fra Panama

5.. februar 2017 - World ARC 2017-2018

Da vi stod opp og gikk ut, måtte jeg faktisk inn igjen og hente mer klær, og dekket var fuktig av dogg – helt uten at vi hadde avkjølt noe maskinelt! Vi tok det med ro, for det var søndag, og vi hadde ingenting å haste etter. Hadde tenkt å gå videre for å finne oppankringsplass et annet sted sånn rundt middagstider. I påvente av det, vinket fokkeslasken fornøyd til forbipasserende båter, med det resultatet at de trodde vi ville handle. Jaja, da måtte vi jo handle! Bananer var det de hadde mest av, men det hadde vi også mest av! Heldigvis hadde de papaya, så da kjøpte vi det.

Vi lettet anker, i alle fall en liten stund…. Det kom en rar «slurelyd» og kaptinnen lurte på hva kapteinen holdt på med. «Her skjer jo ingen ting!» Da var det til å begynne å skru hele baugen fra hverandre for å finne ut hva som var galt. Alternativet var jo å dra tilbake til Panama city!

Nå har kapteinen og håndtlangeren jobbet hele dagen med ankervinsjen, og sola er akkurat gått ned. Kaptinnen har gått på tærne, og helst holdt seg langt unna baugen. Aud Elin har kvitret på kjøkkenet, og lagd på deilig mat. Hun sier jeg må få med at dette er «et eventyr fra A-Å» J Hver gang jeg prøver å jage henne ut i sola, eller sier at nå må hun ut og lese i boka si, sier hun at det er en glede for henne å både vaske opp og lage mat. (For kaptinnen er det jo litt vanskelig å forstå, for vi er jo ikke helt like der, da. Når det er sagt, liker også kaptinnen aller best når det foregår noe. Det blir altfor kjedelig å ikke gjøre noe!)

3. og 4.. februar 2017 - World ARC 2017-2018

Jeg fikk såpene mine igjen! Da jeg kom til toalettanlegget, var de der ikke. Slukøret gikk jeg tilbake og fortalte det. Aud Elin mente jeg ikke burde gi meg. «Det er da ingen som tar andre sine såper!» var hennes konklusjon. Jeg gav så melding til Cecilie, noe hun sjekket raskt ut – dessverre – ingen hadde funnet noe. Litt senere gikk jeg forbi bordet ARC-administrasjonen satt, og der stod alle tre flaskene mine!

Resten av dagen brukte vi i gamlebyen sammen med Bengt. Han hadde fått levert bagasjen sin på hotellet, og så handlet vi panamahatter og spiste lunsj. Vi takker Bengt for tre fine uker med mange gode opplevelser og minner!

Morgenen etter var dagen for avreise til Las Perlas. Vi dro derfra, og trodde vi skulle få seilevind. Det fikk vi ikke! Vi gikk på motor helt til vi så land. Da begynte det å blåse litt fra tvers. Da hadde vi valget mellom å seile med en fart på 4-5 knop og bruke like mange timer på å komme fram, eller fortsette med motor, og komme fram ved 14-tida. Finn og Aud Elin valgte det siste! De ville til perleøyene så fort som mulig!

Perleøyene er fine, og svært ulike San Blas. Dette er ordentlig berggrunn, og de ser nesten litt vulkanske ut, men uten vulkan! Vegetasjonen er blandet, og her vi ligger, på Pedro Gonzales, er det innslag av palmer, og vi kan se bananplanter innimellom.

Pelikanene flyr først lavt over vannflaten for å rekognosere, deretter stuper de etter fisk, og vi kan se plaskene etter dem inne ved strandkanten. Noen andre fugler gjør fiskingen på en annen måte: de flyr litt høyere over vannflaten for å finne fisken, så flyr de lavt over vannflaten og dypper hodet nedi og plukker den opp.

Vi fikk badetappa opp og ut i en fart. Nå var det om å gjøre å komme seg uti Stillehavet! Jeg hørte et lite hyl fra kapteinen. Hva i all verden!? Det er kaldt! Da jeg kom meg uti som siste mann, kjente jeg også at det var ganske friskt. Vi målte temperaturen, og den viste 25,6 grader. Det var herlig å bli litt avkjølt!

Så var det ut med lettbåten for å prøve den nye Suzuki-motoren kapteinen kjøpte i Panama. Vi gikk i land på stranda ved en liten «pueblo» (landsby). Der snakket vi med noen militære som holdt vakt og lurte på om lettbåten vår lå trygt. Jada, vi kunne la den ligge 10-15 min for å se på landsbyen, men tidevannet var på vei oppover. Vi tok sjansen, og da vi returnerte hadde noen dradd den lenger opp på stranda. Vedkommende lot oss ikke være i tvil om at det var han som var velgjøreren, og lurte på om vi hadde noen penger til ham. Fruene rotet nedi veskene sine og fant fram et par dollar, og da var det gode greier.

Senere, og vel tilbake i båten, slappet fruene av på dekk, mens kapteinen og fenderslusken (han har mange hatter) dro på oppdagelsestur. De fant ut at der var både flyplass og utbygging av ny marina på øya.

Etter en god lørdagsmiddag, spilte vi en runde domino. Det økte på med både vind og bølger, og kaptinnen måtte i alle fall ha på seg litt mer klær. Vi brydde oss ikke engang med å ha på hverken airconditioning eller windscoop, men ankerkjettingen måtte avlastes med tau, for det smalt sånn i den at vi var redd mannskapet ikke ville få sove. Det ble ei sval og deilig natt. Nå sover vi helt uten noe oppå oss, men i morgentimene dro jeg lakenet litt over meg.

1-2. februar 2017 - World ARC 2017-2018

Jeg beklager virkelig at det ikke er tid nok til å blogge. Det går med et ubegripelig tempo dette her! Vi hadde ikke før «landet» i Panama city, så var det «happy hour» i baren. Jeg gikk for å ta meg en dusj, og etterpå skulle vi altså treffe de andre i følget. Deretter bestemte vi oss for å prøve en fin brasiliansk restaurant inne i byen. Den var det virkelig stil over, og gutta hadde problemer med å stoppe og spise. Det foregår slik at vi forsyner oss med tilbehør på en flott buffet. Deretter kom de med forskjellige typer kjøtt (og fisk), og så lenge vi hadde grønt kort, betydde det at vi ville ha mer. Noen av oss klarte ikke motstå fristelsene, så det ble veldig mye grønt kort! Denne «noen», fikk så vondt i magen, at han måtte gå rundt for at maten skulle synke ned. Han kunne sitte med pute bak i ryggen, og han sovnet på drosjeturen tilbake til marinaen.

Her er en liten videsnutt der vi kommer som første båt inn i siste slusen mot stillehavet.
1.februar hadde vi betalt for en rundtur i Panama city. Kapteinen avstod, for han hadde så mye å gjøre med å få tak i spiler til hovedseilet, samt selge motoren til dinghyen og kjøpe en ny. Vi andre fikk sett oldtidspanamacity, høyhuspanamacity, red zone, gamle landsbygda, gamlebyen, kanalen fra ulike hold, den gamle veien før kanalen ble bygd – og vi fikk med oss masse historie.

Tilbake i båten igjen, fikk vi vite at Bengt hadde bursdag. Han disket opp med «cinnabons», og jeg laget kaffe, og så feiret vi ham. Deretter måtte vi skrive handleliste for 3-4 uker framover igjen. Endelig ferdig, sånn bortimot kl.21, gikk vi for å spise. Da var det fisk og stekte bananer (plantains) som stod på menyen.

2.februar etter frokost, ble det forhandlet med en taxi om timepris. Vi «leide en taxisjåfør» for 4 timer, og han kjørte oss til frukt og grønnsaksmarkedet. Kapteinen gikk fullstendig bananas. Han fløy hit og dit, og spurte etter alt de ikke hadde, og når taxisjåføren skulle vise ham det han spurte etter, var han plutselig forsvunnet et annet sted. Han snakket hele tiden om at han ville gå der de «bare hadde mango». Vi endte opp med å kjøpe så mye frukt og grønnsaker, at det var ganske fullt i bagasjerommet på taxien.

Deretter var det supermarkedet! Det var et bra supermarked, og det ble handlet slik at handlevogna ble full! Taxisjåføren kom etter hvert inn i butikken for å se etter oss, og han ble med for å hjelpe oss å finne forskjellige varer. Når så kapteinen til slutt ville kjøpe på kartongvis med appelsinjuice, syntes han det gikk for langt! Han syntes det fikk holde med 20kg sekken med appelsiner vi hadde kjøpt på markedet! Vi kunne jo presse mye bedre juice av dem! Han pekte på hodet sitt og ristet på det, og syntes nok vi var helt sprø. Jeg hadde (av erfaring) tatt med 7-10 handleposer, og vi pakket og pakket. Det var mange som lo av oss, og noen unge gutter hjalp oss å frakte posene ut i den allerede fulle taxien. Da vi hadde lesset den helt opp, satt bilen helt «bakpå»!

Heldigvis hadde de trillebårer og vogner i marinaen, men tidevannet var svært lavt, så vi måtte være en bak og en foran for å få vognene ned uten at posene ramlet av! Resten av dagen brukte jeg til å få alle varene på plass, og jeg er nå ved midnatt enda ikke helt ferdig. Må likevel gi meg, for hvile er også viktig! Vi laget middag i båten i kveld, for ingen av oss orket å gå ut. Da jeg skulle legge meg, oppdaget jeg til min forferdelse at jeg hadde glemt den nye dusjsåpa jeg hadde fått av Aud Elin da jeg gikk for å dusje den første ettermiddagen i marinaen. Det var fryktelig synd, for det var ei fin såpe med mandelolje i, og den ser jeg nok ikke mer igjen!