3. og 4.. februar 2017 - World ARC 2017-2018

Jeg fikk såpene mine igjen! Da jeg kom til toalettanlegget, var de der ikke. Slukøret gikk jeg tilbake og fortalte det. Aud Elin mente jeg ikke burde gi meg. «Det er da ingen som tar andre sine såper!» var hennes konklusjon. Jeg gav så melding til Cecilie, noe hun sjekket raskt ut – dessverre – ingen hadde funnet noe. Litt senere gikk jeg forbi bordet ARC-administrasjonen satt, og der stod alle tre flaskene mine!

Resten av dagen brukte vi i gamlebyen sammen med Bengt. Han hadde fått levert bagasjen sin på hotellet, og så handlet vi panamahatter og spiste lunsj. Vi takker Bengt for tre fine uker med mange gode opplevelser og minner!

Morgenen etter var dagen for avreise til Las Perlas. Vi dro derfra, og trodde vi skulle få seilevind. Det fikk vi ikke! Vi gikk på motor helt til vi så land. Da begynte det å blåse litt fra tvers. Da hadde vi valget mellom å seile med en fart på 4-5 knop og bruke like mange timer på å komme fram, eller fortsette med motor, og komme fram ved 14-tida. Finn og Aud Elin valgte det siste! De ville til perleøyene så fort som mulig!

Perleøyene er fine, og svært ulike San Blas. Dette er ordentlig berggrunn, og de ser nesten litt vulkanske ut, men uten vulkan! Vegetasjonen er blandet, og her vi ligger, på Pedro Gonzales, er det innslag av palmer, og vi kan se bananplanter innimellom.

Pelikanene flyr først lavt over vannflaten for å rekognosere, deretter stuper de etter fisk, og vi kan se plaskene etter dem inne ved strandkanten. Noen andre fugler gjør fiskingen på en annen måte: de flyr litt høyere over vannflaten for å finne fisken, så flyr de lavt over vannflaten og dypper hodet nedi og plukker den opp.

Vi fikk badetappa opp og ut i en fart. Nå var det om å gjøre å komme seg uti Stillehavet! Jeg hørte et lite hyl fra kapteinen. Hva i all verden!? Det er kaldt! Da jeg kom meg uti som siste mann, kjente jeg også at det var ganske friskt. Vi målte temperaturen, og den viste 25,6 grader. Det var herlig å bli litt avkjølt!

Så var det ut med lettbåten for å prøve den nye Suzuki-motoren kapteinen kjøpte i Panama. Vi gikk i land på stranda ved en liten «pueblo» (landsby). Der snakket vi med noen militære som holdt vakt og lurte på om lettbåten vår lå trygt. Jada, vi kunne la den ligge 10-15 min for å se på landsbyen, men tidevannet var på vei oppover. Vi tok sjansen, og da vi returnerte hadde noen dradd den lenger opp på stranda. Vedkommende lot oss ikke være i tvil om at det var han som var velgjøreren, og lurte på om vi hadde noen penger til ham. Fruene rotet nedi veskene sine og fant fram et par dollar, og da var det gode greier.

Senere, og vel tilbake i båten, slappet fruene av på dekk, mens kapteinen og fenderslusken (han har mange hatter) dro på oppdagelsestur. De fant ut at der var både flyplass og utbygging av ny marina på øya.

Etter en god lørdagsmiddag, spilte vi en runde domino. Det økte på med både vind og bølger, og kaptinnen måtte i alle fall ha på seg litt mer klær. Vi brydde oss ikke engang med å ha på hverken airconditioning eller windscoop, men ankerkjettingen måtte avlastes med tau, for det smalt sånn i den at vi var redd mannskapet ikke ville få sove. Det ble ei sval og deilig natt. Nå sover vi helt uten noe oppå oss, men i morgentimene dro jeg lakenet litt over meg.