8. februar 2017 - World ARC 2017-2018

Denne natta var det særdeles stille, men ikke for varmt. Klarte å sove uten vifte, og mygg og knott fantes ikke. Til og med fluene her er høflige. De kryper ikke i ansiktet og kiler oss på morgenkvisten, og de holder seg unna maten vår. Da havregrøten og kaffedrikkingen var unnagjort, låret kapteinen ned lettbåten. Vi hadde lest at lokalbefolkningen kom ut til båtene med både fisk og perler, men nå orket vi ikke vente lenger. Kaptinnen hadde sett dem ganske lenge allerede, men de kom liksom ikke nærmere. Et raskt blikk med kikkerten avslørte at det ikke var båter, men to skjær i sjøen! Det kvinnelige shoppingsinstinktet var nå på bristepunktet, og det hjalp lite at kapteinen først skulle se seg om rundt på øyene.

Endelig skulle han sette full gass inn mot landsbyen, med det resultatet at den nye påhengsen gravde seg lenger og lenger ned i vannet. Den hadde altfor tung last – eller feil fordelt last. Vi måtte bare putre videre mot landsbyen. Kapteinen kjørte dinghyen inn på sanden, og vi trådte uti vannet. Plutselig hørte vi et plask, og da vi snudde oss, lå en av mannskapet på rygg uti vannet, med den ene armen oppi lettbåten. Vedkommende utbrøt: «Jeg berget i alle fall veska med pengene, kameraet og telefonen!» «…og håret,» kom det fra en annen. Ingen våget å le med en gang, siden armen gjorde litt vondt.

Vi gikk opp i landsbyen. Denne hadde litt finere murbygninger, med friske pastellfarger og dekorasjoner, omtrent sånn som på St. Lucia. En liten grisunge var bundet til et tre, og lå og slumret i skyggen. Ved bordet i skyggen satt fire voksne menn og spilte noe som liknet domino. Det så veldig alvorlig ut, for ingen av dem tok notis av de fire nyankomne som virret rundt i hovedgata. Vi hilste på en mann i landsbyen og lurte på om vi kunne få kjøpe frukt og grønnsaker. Han sa vi måtte spørre i husene. Da fant vi et hus hvor de hadde ananas. Prisen var femti dollar, og vi bare så på dem. Da gikk den raskt ned, og vi fikk den for 2 dollar (de skulle visst bare ha 1). Hva med perler, da? Jo, da måtte vi gå rundt i privathusene og spørre. Ei jente kom med ei svart perle, men den så både matt og verdiløs ut, og jeg fikk forklart henne at jeg ville ha hvite perler. Da måtte vi gå rundt og spørre. Det hadde vi ikke tid til, så vi gikk videre. Der fant vi en liten butikk hvor de i alle fall hadde tørrmat – og kald brus. Vi kjøpte fire flasker, gikk mot stranda og kom oss oppi båten, og kapteinen startet motoren – som slett ikke ville starte! Da var det en av mannskapet som meldte seg frivillig til å ro. Det syntes kapteinen godt om, og så rodde vi utover. Plutselig var det en inne i landsbyen som hoiet på oss. Han hadde en plastpose med tre «hoder» oppi. Ah, det var jo sikkert papayaen vi hadde spurt etter! En av ungene som badet på stranda kom springende med den og vasset uti. Det kostet fem dollar!

Så kunne vi ro videre. Det må ha vært et litt fornøyelig syn for lokalbefolkningen, og vi snakket om hvor mange timer det ville ta å ro helt tilbake, og hvordan arbeidsfordelingen måtte være. Da vi hadde rundet hjørnet, og var ute av syne for landsbyen, startet plutselig motoren, og vi kom oss fram i rimelig tid. Så mye mer om denne dagen er ikke å fortelle. Vi kom oss av gårde og seilte nordover igjen. Vi skal være på isla Contadora den 9.februar. Avreise til Galapagos er den 10. Før det mørknet helt, så vi en hval!