Når det blir slike hopp i bloggen vår, er det fordi lite har skjedd, eller
så er det fordi vi har hatt det så travelt at vi ikke har hatt hverken tid
eller anledning å forfatte noe. Denne gangen var det det siste.
Vi gikk i land etter frokost, og Daniel kom inn samtidig med oss og hjalp
oss å dra opp dinghyen. Vi må ha den langt opp på land på grunn av
tidevannet. Han tilbød seg å introdusere oss til befolkningen og vise oss
stedet til fots, så vi gikk sammen. Vi utforsket ikke Hane, som vi ligger i,
men gikk rett til den østre landsbyen. Tok mange fine bilder undervegs.
I landsbyen vi kom til, gikk vi inn i butikken. Der fikk vi kontakt med noen
som kunne være vår sjåfør og guide fra kl.14 og utover dagen. Vi ble først
guidet til en håndverksbutikk, og beundret alt det fine håndarbeidet de
lager på øya. Det blir laget mye fint av kokosnøtter, men også flott arbeid
i treutskjæring. Som en gest til de som hadde åpnet butikken, kjøpte jeg meg
ei hårspenne av kokosnøttskall, og Terje valgte seg ei «mantaray», ei rokke
utskåret i et flott brunt tre. Hun pakket inn i reklameark, og teipet igjen.
Jeg sa ingenting, bare lot henne gjøre det. Antar hun syntes det var stas!
Senere gikk vi langs landeveien og fant enda en butikk. Da ble det brus og
is, og en prat med kunder og ansatte i butikken. De syntes det var kjekt med
besøk, og de spurte naturligvis om hvor vi kom fra, og hvor lenge vi skulle
bli. Ei av damene kunne tenkt seg å ha meg som lærer i spansk, for hun
skulle reise til Latin-Amerika, og da hadde hun bruk for språket.
Vi hadde litt tid å bruke før vi skulle ha sjåfør, så vi satte oss på en
utsiktsplass hvor de hadde bygget fem utleiehytter. Der var det
«swimming-pool» nedenfor på «stranda» som bestod av svart vulkanstein med
noen fordypninger med vann å bade i. Avhengig av tidevannet, kunne altså
disse badekulpene brukes til et deilig bad for befolkning og gjester. Noen
bord og benker var plassert der, slik at folk kunne ha med mat og kose seg
ved havet.
Klokka nærmet seg 14, og vi returnerte til butikken hvor vi hadde en avtale.
Da var planen snudd litt, og kona til borgermesteren skulle kjøre oss en
runde på øya i stedet for butikkinnehaveren. Men først ville butikken på
stedet forære oss en bærepose med sitroner, 20-30 bananer og ei svær
grapefrukt! Kona til borgermesteren forlangte at Terje skulle sitte bak, og
fruen foran. I tillegg hadde hun med seg to jenter, barnebarn, som også satt
bak. Det var en fin og velutstyrt bil. Vi ble først tatt med til arkeologisk
museum. Der var det en landsby som viste hvordan de tidligere marqueserne
bodde. Inni en fin bygning, var det utstilt redskaper til landbruk, kjøkken,
jakt –fiske og gravskikker. Det var spesielt å se de stokkene de hadde hatt
til å knuse skallen på mennesker. Hun mente de trodde litt på de gamle
gudene sine ennå, til tross for at de er katolikker og hadde to hvite kors
ved innseilingen til Hane. De har ikke mindre enn tre kirker på øya, og det
var en opplevelse å være tilstede på gudstjenesten deres. Da måtte jeg jo
minne henne på hvor bra det er at de ikke spiser folk, for da hadde ikke vi
kunnet komme til øya deres. Vi ble enige om at tross alt var det bedre med
kristendommen, for så lenge de hadde den, var det fred på øya.
Hun tok oss videre til vestre del, og så langt som veien gikk. Vi var innom
et lite gjestgiveri, butikken og kirka, samt kikket på og fotograferte en
aldeles nydelig liten eiendom på stedet. Da vi var kommet så langt, måtte vi
returnere, for det ville bli mørkt. Men før hun slapp oss av, måtte vi være
med henne hjem og hilse på mannen og familien. Vi ble tilbudt plass ved et
steinhagebord med steiner til krakker. Mannen kom ut til oss med deilig,
kaldt sitronvann. Han hadde fyrt opp grillen, og skulle lage til
bursdagsselskap for barnebarnet som var 13 år. Imens forlangte kona at han
skulle vise Terje hvordan man åpner kokosnøtter. Ta bilde, sa hun til meg,
og jeg filmet det hele. Etterpå fikk vi med oss to kokosnøtter som Terje
hadde fjernet hampen på.
Idet vi kom tilbake til bukta, hadde to båter fra følget vårt lagt seg på
anker. Vi traff dem før Katrina, som hun het, svingte inn til huset sitt. Da
gjorde de en avtale med henne om neste dag, slik at de også kunne ha et
program. Vi hadde avtale med henne om å gå i botanisk hage påfølgende dag.
Da vi returnerte til båten vår, ble vi invitert om bord til «s/y Shamal» -
veldig koselig.
Neste dag var søndag, og vi hadde bestemt oss for å gå i kirken. De andre i
følget vårt hadde også sagt at de ville det, men trakk seg da de hørte at
det var kl.8 om morgenen. Vi gikk i land alene, men Daniel, som hadde dratt
inn en stund før, ble igjen for å hjelpe oss med dinghyen. Han skulle også
til kirken viste det seg, og rett etterpå kom det ene paret av våre
følgesvenner likevel, og vi hjalp de i land med deres dinghy.
Det var en gudstjeneste i kirken, ikke ulik den vi er vant med hjemmefra.
Det som var forskjellig, var at alle kunne ritualene/sangen utenat, og at de
sang flerstemt – fantastisk. Borgermesteren var der, og vi hørte med ham
etterpå om fruen var klar for å ta oss til botanisk hage. Vi fikk beskjed om
å gå hjem til ham, og der ble vi invitert inn og servert kaldt sitronvann og
lychees. Etter hvert kom de andre to parene på utkikk etter oss. De er
tyskere og sveitsere, og vant til klokkeslett. Det fungerer ikke helt slik
her! Vi ble sittende en stund å prate, før fruen fant ut at nå var det på
tide å gå. Vi skulle kjøre med henne, og de andre skulle kjøre med en nevø
av henne.
I den botaniske hagen, var det lite som minnet om det. Det var inngjerdete
firkantlapper med trær, og ingen info. Vi gikk inn i sitrusavdelingen, og
gikk sånn litt på måfå. Dama fulgte etter oss og plukket litt frukt
innimellom, lot oss få smake, og fortalte hva de kunne brukes til. I
mangoavdelingen var fruktsesongen over, men vi fant et tre ved utgangen som
hadde noen. Guttene som var med, tok ned noen til oss, og så plukket de
avokado til oss. Du kan si det slik at det var mer av en innhøstingstur enn
en opplysningstur.
Da de to nye parene hadde dradd videre, og vi trodde Katrina skulle ta oss
tilbake, forlangte hun at gutten som var med oss skulle ta ned ei
palmegrein. Deretter begynt hun å spikke på den, og sa at nå skulle vi lære
å flette kurv. Hun satte oss i sving, viste først hva vi skulle gjøre, og så
måtte vi gjøre etter. Til slutt hadde vi i samarbeid flettet ei, skal vi si
«fin» palmekorg. Selvgjort er velgjort, vet dere. Vi samlet noe av frukten i
den, og så ble vi kjørt tilbake. Mannen hennes og sønnen jobber også som
brannmenn på flyplassen, og denne dagen skulle der lande to fly. Jeg hadde
lyst å se når det landet, men akkurat da fikk vi en squall (regnbyge), så da
ville det bli en stund å vente. Vi kjørte tilbake til huset hennes, for hun
hadde glemt å gi oss bananer, sa hun. Vi fikk både bananstokk, (klase),
grapefrukt, guava, soursop, og var så fullastet at vi begynte å bekymre oss
for dinghyturen ut til båten. Det viste seg å være en god grunn til det.
For det første var vi inngjerdet av de to andre sine dinghyer. Vi måtte
lirke og lempe, men til slutt fikk vi den løs. Så lastet vi opp bagasjen,
fikk hjelp av ei lokal jente til å være med å dra oss uti på sandstranda. Vi
var så opptatt av å komme oss ut, at vi ikke la merke til hvordan bølgene
brøt, og plutselig kom ei bølge og veltet hele lasset, med den følgen at alt
badet i sjøvann. Telefonen min, utbrøt jeg, lette den fram fra den våte
veska, og la den oppi Terje sin vanntette sekk. Omsider klarte vi å padle
oss gjennom brenningene, fikk startet motoren og kom oss til båten. Dinghyen
var full av vann! – Og det var vi også!
Vi fikk stablet oss opp i båten, øste vann ut av dinghyen, og konstaterte at
to telefoner hadde takket for seg. Passene våre lå i vanntett lomme, og de
var også dyvåte, det samme var lommebøkene. Vi var så slukøret at ingenting
var kjekt! Alle bildene og videoene mine fra turen – borte vekk! Ikke nevn
iCloud! Jeg hadde sluttet å sikkerhetskopiere, for lageret var fullt, og jeg
hadde ikke tenkt å bade med telefonen og så videre! Backup hadde jeg ikke,
så alt er tapt! Ikke kom med etterpåklokskap nå! Kjenner dere noen som kan
redde bilder fra druknet telefon, har dere lov å si noe! Ellers får dere
bare tie stille!
Dagen etter lettet vi anker, men før det, kom Daniel bort og tok avskjed med
oss. Han skulle seile tirsdag, og da skulle han til Ua Pou. Vi satte kursen
for Nuku Hiva og seilte sammen med Shamal. Ashia dro en halv time før oss.
Vi ankom øya ved 15-tida, og bestemte oss for å fylle drivstoff før vi
ankret opp. Vi la oss på anker ved 16-tida, og drar inn på øya i morg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar