30. Mars 2017 - World ARC 2017-2018

Først må svigermor og svigerfar gratulere sin første svigersønn, Stig André Torkelsen, med dagen! Vi prøvde å få tak i ham via telefon, men lyktes ikke å komme gjennom. Grunnen kan være at nå er her aldeles fullt med båter i bukta, og alle slåss om nettet. Nå får han det på trykk i bloggen i stedet!

Vi leide bil i dag, og hadde med oss et skotsk ektepar. Kjørte rundt på øya, først i østre kant. Her er klimaet svært tropisk og grønt, med mye regn. Vi er nå i slutten av regntida, og luftfuktigheten er 100% og over. I dag har det ikke vært så verst. Det har vært overskyet vær, og ei regnbyge, og temperaturen har vært til å holde ut. Vi hadde formiddagskaffe med krydderkake (kapteinens spesial) og grapefrukt og sjokolade i ei nydelig lita bukt tilrettelagt for strandhugg. Damene dekorerte seg med blomst i håret, og ble fotografert av sine menn.

Turen gikk videre til neste bukt, som om mulig var enda finere. Der var det litt bebyggelse, ei fin kirke som vi var inni og fotograferte, sandstrand med badende hester (ikke gjester, det er ikke trykkfeil), og øyas eneste restaurant utenom de som er i den bukta vi er oppankret i. De buktene vi snakker om, er egentlig alle sammen vulkankratere. Så vi ligger «laglig til» for å si det sånn. Oppå en av de flotte tindene som er laget av vulkanen, er det plassert ei statue av jomfru Maria. De er katolikker, men det er lite som tyder på det, bortsett fra en og annen statue. Vi kjøpte oss en deilig lunsj, damene hvit fisk, og mennene kjøtt. Porsjonene var så svære, at vi sloss for å få det i oss. Vi spiste i alle fall fisken og kjøttet, og måtte etterlate en del yuka (ei rot som brukes istedenfor poteter) og brødfrukt. Servitrisen blunket ikke engang da hun hentet restene. I stedet spurte hun oss om vi hadde lyst å se ålene, noe vi selvfølgelig hadde. Vi fulgte med henne til en liten bekk som rant forbi restauranten, og der kastet hun matrestene våre uti. Straks kom der opp en mengde med feite ål som kastet seg over maten. Vi fikk da fornøyelsen av å fotografere, samt døyvet vår dårlige samvittighet over ikke å ha spist all maten vår.

Vi kunne fortsatt videre fra denne bukta og helt til flyplassen, men vi hadde lovet han vi leide bilen av at vi ikke skulle kjøre på den dårlige veien, så vi kjørte tilbake og tok fjellveien over til flyplassen. Det var nesten som å komme opp i alpene. Vegetasjonen ble mer sparsom, og vi så kveget som gikk der og beitet. Der var sågar furutrær, og de hadde noen digre nåler! Nede i den nordvestre enden av øya, ble terrenget flatt, og vi så kontrolltårnet. Vi parkerte utenfor terminalen, og oppdaget til vår overraskelse at den var åpen, og ikke et menneske var å se. Vi gikk inn i bygningen, kikket på kafeen, bagasjetrallene, billettlukene og toalettene. Det var så uskyldig der at det var en lyst!

Da vi returnerte til bukta vår, fikk vi undervegs beundre solnedgangen, og etterhvert dukket nymånen opp. Når vi kommer til Tuamotu atollene, kommer vi til å få se fullmånen. Det blir fint!