22.-25. April 2017 - World ARC 2017-2018

Dagen derpå ble fruene sittende i båten etter frokost. Da ble det litt blogging og kryssordløsing mens mennene fikset leiebil. De kom tilbake til lunsj, og etterpå pakket vi og dro til stranda. Et riktig fint uteområde var det, med parkeringsplass, park, kafeteria, toaletter, dusj og omkledningsrom. Vi fikk både badet og snorklet, og etterpå dro vi videre sørvestover. Stoppet ved noen fine grotter med fossefall og all slags nydelig vegetasjon.

Vi tok for oss hele vestkysten, og nesten helt ned til neste lille halvøy. Var innom ei fin, svart sandstrand, og der var ungdommene samlet med uteaktiviteter både i vann og på land. Lette etter en restaurant, og fant en slags hamburger/pizzarestaurant som så grei ut. Der kjøpte vi en stor pizza. Fortsatte litt videre mot halvøya, men snudde ved et bord der de solgte rambutan. Alt nytt må jo smakes på, selv om vi har spist dette hjemme hos Mikael Johnsen flere ganger. Det er jo annerledes å kjøpe det der de vokser.

Søndag stod vi tidlig opp for å gå i kirken. Denne gangen hadde vi plukket ut en protestantisk menighet. Kirken lå ved siden av perlemuseet, og var stor og vakker fra utsiden, men svært så utilgjengelig, med høye porter og gjerder. Der var ikke et menneske å se utenfor, så vi fortsatte mot den katolske kirken midt i byen. Der var det folk! Utenfor stod presteskapet og svingte med røkelsen, og en mann med langt hår og skjegg, og i prestekjole, snudde seg mot oss da vi kom, og tok oss i hånden. Han lignet til forveksling på ikonene av Jesus, og han viste seg da også å være lederen i kirken. Oppe på galleriet stod et kor og sang, og det av full hals.

Vi hadde sett for oss å gå på markedet etter kirken, men fant til vår store overraskelse at de var i ferd med å pakke ned bordene og bodene sine. De hadde vært der fra kl.3 om natta, og stengte kl.9. Da ble vi enige om å dra til kaien for å ta ferja til Moorea. Men der var ingen ferjeavgang! Det gikk bare to ferjer på søndag, og den hadde allerede gått. Vi tok da kaffe og kake på ferjeterminalen, og la en slagplan for resten av dagen.

Turen gikk mot øst, for vi ville finne den eneste asfalterte veien inn på øya. Den hadde vi lov av leiebilfirmaet å kjøre. Vi måtte lete en god stund, og i tillegg spørre oss for. Endelig lyktes vi, og veien slynget seg oppover i fjellsidene. Vi traff på mange mosjonister, og en del bilister på søndagstur. Det var veldig smalt, men vi lyktes å komme oss opp til omtrent en høyde på 600moh. Der var det en restaurant og vi gikk inn for å ta oss en lunsj. Det var imidlertid ikke så enkelt, for vi hadde ikke forhåndsbestilt. Men vi har en med oss som ikke gir seg så lett, så etter litt ventetid og masing fikk vi endelig bord. Lunsjen var fortreffelig, og det samme var utsikten – for ikke å snakke om «the view from the loo». Der inne var hele den ene veggen et vindu utover dalen. Foran toalettet var et bord med en gammel symaskin (Singer), og noen bøker og ei notatbok lå oppslått. Der kunne vi notere ned kommentarer til restauranten – nesten som ei gjestebok.

Edel Marie lette etter et ord som kunne dekke veien til restauranten, og kom til at «urskog» klang veldig fint. I alle fall var der store trær, med luftrøtter og blomstrende trær innimellom. Vel nede igjen, tok vi for oss østkysten. Vi kjørte forbi «blowhole», ei bukt som spruter opp sjøvann, fossefall som vi gikk inn til og fotograferte, og utallige kirker og menigheter av forskjellig slag. Der gikk vi ikke inn!

Vi endte opp i samme restaurant som sist. Delte noe lett, fordi vi hadde tenkt å spise middag senere. Denne kvelden grillet vi pølser og hamburgere i båten.

Mandag 24.april var siste hele dagen som Edel Marie og Tor var med oss. Den tilbragte vi i Papeete. Da gikk vi og kikket på perler og perlesmykker. Det er alt dere får vite om den saken! – Og som om det ikke var nok, tok vi også for oss perlemuseet. Avskjedsmiddagen hadde vi på en restaurant i marina Taina, i gangavstand fra båten.

Så kom avskjedsdagen! Dessverre /heldigvis (begge deler fungerer, for det kommer jo an på øyet som ser), hadde vi servicemenn om bord for å skifte olje, oljefilter, drivstoffilter, anode og impeller på både motor og aggregat. Dermed gikk dagen til det! Edel Marie og jeg gikk på Carrefour og kjøpte lunsj til oss. Det har med andre ord gått i arbeid denne dagen, og jeg fikk heller ikke bli med på flyplassen, men måtte være her med servicemennene til Terje kom tilbake. Han har vasket biminien og sprayhooden, samt reparert biminien med symaskinen sin – den som veier 40kg.

Dermed vil vi takke våre venner, Edel Marie og Tor, for noen fine og minnerike uker i Fransk Polynesia, og ønske dem en god hjemreise via New Zealand.

18.-21. April 2017 - World ARC 2017-2018

Det ble ikkeno Toau, nei. Kapteinen avgjorde at vi ble der vi var. Vinden lå mellom 25-30 knop inne i atollen, og det pøsregnet innimellom. Da måtte vi finne på ting å gjøre innendørs. Kapteinen satt med symaskinen store deler av dagen. Kaptinnen bakte brød, og en fra crewet skiftet noen pumper inne på toalettet, mens øvrige crew var med i matlaging og oppvask. Etterpå måtte alle mann på dekk for å sette opp presenningen som kapteinen hadde fikset på, - og det i stiv kuling! Han måtte jo finne ut om alt fungerte som det skulle. I løpet av dagen kom Tulla Mhore innom og lurte på om vi trengte noe. Vi bad dem kjøpe grønnsaker og litt frukt dersom det var dukket opp noe på butikken, og samtidig bad vi dem til middag. De kom tilbake med grønnsaker, for frukt var ikke å oppdrive. Det var nok en tid siden de hadde fått levering!

Dagen derpå forlot vi atollen, og det så ut til at alle de andre også hadde bestemt seg for å gjøre det samme. Vi holdt radiokontakt med Tulla Mhore, og de ble informert om at vi hadde til hensikt å gå direkte til Tahiti. Omsider meldte de fra at de gikk til Toau. Vi visste at vi måtte ha et par netter på overfarten, men det skremte oss ikke, for de hadde jo meldt helt ok vær. Da vi kom til innseilingen til Fakarava, fikk vi en pan-pan melding. Det viste seg at den kom fra en båt rett foran oss. Han snakket bare fransk, så vi forstod ingenting, men gjorde det klart for ham at vi var i nærheten. Heldigvis var det en fra følget vårt i nærheten som forstod hva som ble sagt. Det viste seg at aluminiumsbåten foran oss hadde mistet kjølen, og kapteinen var redd for å kullseile i den sterke vinden. Heldigvis hadde han klart å snu båten rett mot vinden, som til alt hell var riktig retning, beholdt litt seil for å stabilisere båten, og var på vei mot innseilingen. Zeeland (italieneren i følget vårt) overtok kontakten med den uheldige seileren, og vi kunne fortsette mot Tahiti.

Morgenen etter, hadde vi fått skikkelig sterk vind og høye bølger. Det var svært ubehagelig, og kaptinnen ble rett og slett kvalm og uvel utover dagen. Heldigvis var det meldt mindre vind mot kvelden, og mot natten igjen, ble det nokså normal sjøgang. Vi ankom Tahiti i grålysningen. Kapteinen hadde gjort reservasjon, og vi fikk en fin plass med langsiden mot kaien, i nærheten av dusj og toaletter.

Etter frokosten tok Edel Marie initiativ til å gå og handle. Nå var det på tide å få tak i noen matvarer vi hadde savnet en stund! Da vi kom tilbake, var det to som satt i cockpiten og snorksov. Vi måtte le! Den ene skyldte på den andre at det var så søvndyssende med snorkingen til jegskalikkesihvem. De var i alle fall begeistret for lunsjen, med ferskt bakverk, pålegg, salat og sånn.

Ved 17-tida var vi invitert bort til en i følget vårt som hadde bursdag, Howard, ombord i Misto. Da var nokså mange, for ikke å si nesten alle, allerede kommet, og det ble gjensynsglede og vi måtte fortelle hverandre hva vi hadde opplevd de dagene vi hadde seilt rundt i Tuamotu-øyene.

Dagen ble avsluttet med hamburgere på restauranten på kaien. Tilbake i båten, var det særlig en som ikke klarte å holde seg våken. Han måtte først vekkes og deretter dras i seng etter at han hadde fikset luftlekkasjen til saltvannspumpa, slik at vi kunne ha på airconditioningen om natta.

15.., 16. og 17. April 2017 - World ARC 2017-2018

Det ble litt arbeid med å få opp ankeret om morgenen den 15.april. Hadde avtalt med «Tulla Mhore» at vi skulle seile sammen til Kuaehi rundt kl.8.30. Før det hadde kaptein og kaptinne vært på land og handlet. Butikken åpner kl.6 om morgenen. Til slutt lyktes vi, og da ankeret endelig kom til overflaten, hadde det en diger korall med seg. Tor gjorde seg klar til å hente den opp, men da kapteinen skulle løfte den ytterligere med ankervinsjen, glapp den og datt uti. «Tulla Mhore» strevde også med sitt anker, men klarte til slutt å komme seg løs. Vi satte kursen mot åpningen i korallrevet, og så de mørke skyene som hadde samlet seg. Etter hvert fikk vi regn og vind.

Været fulgte oss helt til Kuaehi. Vi seilte mot landsbyen, og valgte å ankre opp utenfor kirken, siden vi hadde tenkt å gå dit om morgenen 1.påskedag. Kapteinen hadde laget bolledeig og pizzadeig, og inviterte Val og Dougle i «Tulla Mhore» på middag.

Påskemorgen var vi i dinghyen kl.7.30. Gudstjenesten begynte rett før kl.8. Kirken var vakkert pyntet med blomster og kranser, og de som hadde en oppgave i gudstjenesten, hadde blomsterkranser rundt halsen. De andre hadde pyntet seg i fine klær, og noen hadde blomster i håret. Det var vakker sang, akkompagnert med gitarer, og barna deltok i gudstjenesten med skriftlesing. Vi ble overrasket over at også våre skotske venner ankom idet gudstjenesten begynte. Det hele varte i en time, og etterpå gikk vi tur i landsbyen for å se oss om. Etter hvert begynte det å regne, og vi ble invitert inn i et av husene langs veien. Vi avslo, og huseieren ble stående utenfor sammen med oss og prate. Han anbefalte oss å ankre opp et annet sted, for han sa at det kanskje kom til å blåse kraftig der vi lå.

Anbefalingen ble fulgt opp, og vi ligger nå ganske skjermet. Vinden har gitt seg litt, og kanskje det verste er over. Resten av dagen tilbrakte vi om bord, og vi hadde middag om bord hos «Tulla Mhore».

Etter frokost 2.påskedag, dro vi inn på stranda med dinghyen. Det var opphold og så ikke så verst ut med været. Idet vi nærmet oss stranden, oppdaget vi en hai som svømte inne på grunna. «Eg såg an slikte seg ront moen då an såg di rosa damene!» var Tor sin kommentar. Vi hoppet ut i vannet og dro dinghyen på land. Det var tydelig et område som ble ettersett og dyrket. Palmene hadde riktig avstand fra hverandre, og det var merker etter bål flere steder. Vi har sjelden sett så mange landkrabber som her! Der var hull over alt i sanden, og de kokosnøttene som lå på bakken, hadde alle et hull etter noen som hadde drukket innholdet, enten det er rotter eller landkrabber. Hull etter at mennesker har drukket innholdet, ser annerledes ut.

På sjøsiden gikk vi for å kikke etter fine koraller og skjell. Val og Dougle kom også og sluttet seg til oss, og vi fikk en riktig fin liten samling. Etter hvert begynte det å regne, og Val og Dougle valgte å dra tilbake til båten. Vi gikk til landsbyen. Der hadde en butikk åpent, og vi kjøpte litt chips og wienerbrød og fikk låne noen ølkasser til å sitte på under halvtaket, slik at vi fikk spise uten at maten ble våt. Det var ikke mye folk å se, så vi valgte å returnere. Edel Marie hadde tatt med paraply, så hun var et syn der hun satt i dinghyen. Shortsen var blitt helt gjennomsiktig, og det eneste som ikke var vått, var håret. Aldeles gjennomvåte kom vi andre oss ut til Aurora Polaris, og da var det ikke mindre enn sju andre båter som hadde kommet fra den andre siden av atollen for å legge seg her hvor vi ligger.

Resten av dagen har vi altså tilbrakt om bord. Grunnen er at vi har et uvær over oss, en tropisk storm over Fiji, som gir oss mer og kraftigere squaller enn det som er normalt for årstiden. I går hadde vi vind fra vest – nordvest, noe som er svært uvanlig her. I dag er vinden mer fra øst – sørøst, og er oppe i 28 knop i kastene. Vi har det bra inne i båten. Vi lager mat og spiller spill, men håper uværet snart gir seg. I morgen tidlig drar vi ut av atollen og begir oss mot Toau, hvor de etter sigende skal ha en meget god restaurant som mange i følget vårt har lyst å besøke.

13. April 2017 - World ARC 2017-2018

Hai, hai, folkens – jeg bare sier det, så er det sagt! I dag har vi snorklet med hai rundt omkring oss. 

Heldigvis var det mye annet fint å se også. Koraller i lilla, blått, grønt, rødt, gult, oransje. Fiskene var enda mer fargerike. Noen hadde alle regnbuens farger, andre var blå, gule, røde, grønne og med flere fargekombinasjoner. Vi kjøpte/leide snorkelutstyr, gikk ut i dinghyen og hoppet uti og svømte med dinghyen på slep. Var uti 1-2 timer. Det er jo fantastisk, men jeg skal ikke skryte på meg at jeg er steintøff. Jeg dunket stadig hodet borti dinghyen, med det resultatet at jeg fikk vann inn i maska. Så ble det litt kaving for å få ut vannet før jeg kunne dyppe hodet nedi igjen. Under oss svømte dykkerne, og jeg var i grunnen litt glad for at jeg var høyere oppe. Etter hvert ble vi tatt av strømmen, og kunne bare la oss flyte med innover. Trengte ikke engang å røre på finnene.

Etter snorklingen måtte vi ha lunsjpause. Det blir i heftigste laget å ligge slik i vannskorpa hele dagen. Lunsjpausen varte til sånn bort i 14-tida, og så var det på an igjen. Først dro vi bort til landsbyen på øya, gikk inn i kirka og så hvordan de dekorerer her. Det var oransje kirke, med blå lister/ornamenter. Prekestol og alter var i utskåret, mørkt tre, med perlemorsfliser i mønster på altertavla. Lysekronene var av skjell, og det var fire kirkebenker, to på hver side.

Gata utenfor var gressgrodd, med kantstein, og alleen var av palmer. Ute i «gata» trippet hønemor og et par kyllinger. Vi måtte jo gå den til endes, og vi så at en gang i tiden har det vært flere hus her. Faktisk så vi at det gikk an å gå over til neste øy – på ei vaklevoren bru, men noen av oss var så varme, at det var ikke aktuelt å utforske mer. Sjøen var eneste løsning, og dermed måtte vi uti til haiene igjen. Denne gangen snorklet vi rett utenfor den resorten som ikke ville ha oss til lunsj (det var fullbooket), og heller ikke ville leie snorkelutstyr til oss fordi vi ikke bodde der i «rorbuene» de hadde laget og leide ut. Det var imidlertid veldig fint under brygga der, og haiene holdt avstand. De svømte rundt oss, men kom aldri helt bort.

Tilbake i båten igjen, fant jeg fram tørt brød, slik at vi kunne mate fiskene. Det var så mange under oss, og vi hadde sett andre gjøre det. Ganske raskt økte antallet fisker, og etter hvert kom også haien. Der må i alle fall ha vært 100 fisk og 10 haier. De største var de ivrigste. De hadde noen små snyltere på ryggen. Haien selv spiste ikke brødsmuler, derimot gjorde den lille fisken som lå på ryggen til haien. Det var full fart opp mot smulen, og deretter rett ned på haien igjen. Det var så kjekt å henge over rekka og mate fiskene, at Tor begynte å bli bekymret for brødbeholdningen om bord. Han sier han må ha brød til hvitløkssmøret.

14. April 2017 - World ARC 2017-2018

Før frokost, kl 7.15 dro vi nordover igjen. Denne gangen la vi oss rett utenfor wifi-en på øya. Nå har vi ikke hatt skikkelig nettverk siden San Cristobal på Galapagos, så kapteinen var ganske frustrert. Vi godtet oss over at vi var alene der, og at de andre ARC-båtene lå lenger inne mot landsbyen. Vi hadde ikke før lagt oss til, før den ene ARC-båten etter den andre elget seg innpå oss. Vi skyndte oss inn på kafeen for å være først til mølla med internettet. De andre slengte seg på, og vi fikk ikke være alene lenge. Vi måtte jo handle litt is og kaffe, og så var alle oppslukt av devicet sitt. Kapteinen fikk dermed ikke gjort det han var kommet for, så vi betalte og gikk videre til neste «internettkafe», som var yachtservice, der vi hadde leid sykler tidligere. Her fikk han endelig gjennomført ærendet sitt, og vi kunne returnere til AP og gå i gang med middagen. Nå har vi prøvd å holde koken i besøket vårt i flere timer. De vil bare sove når det blir mørkt kl.18.

12. April 2017 - World ARC 2017-2018

Dagen for avreise sørover. Nå er det snorkling som gjelder, og jeg må bare venne meg til tanken på å snorkle med haier rundt oss. Terje og Tor dro inn for å handle frukt, og kom med en bærepose med appelsiner, pampelmousse (har'ke peiling på stavemåten, men de ligner grapefrukt, har ingen steiner og er søte) epler, smør og tomater. På turen sørover hadde vi fruktsalalat, müsli og yoghurt, og etterpå kaffe. Tor fikk i oppdrag å snurre kaffekverna, og var sånn passe fornøyd med det. Har dere fått en ny kaffeslusk? var kommentaren. Her må man slite for fornøyelsene, var svaret han fikk. «Søren, me glømte kagene» - da kaffen kom på bordet.

Omtrent halvvegs gikk vi inntil revet igjen for å bade og snorkle litt. Det er som et eventyr. Hvit korallstrand, palmer og korallrev og turkis vann. Det var deilig med en liten pause, og da vi forlot plassen, trengte vi ikke engang starte motoren. Det var nok å heise seilet, og så dro vi lydløst ut derfra.

Da vi kom til bestemmelsesstedet, den andre utgangen fra Fakarava, kom Lasse fra Sandvita sammen med en fra Altair ut i dinghyen for å gi oss løkka til en mooring der. De fortalte ivrig om alt det vakre som var å se her, og sa vi kunne glede oss. Rett etter fikk vi besøk fra Scallywag, et sveitsisk par vi har kjent helt fra Gran Canaria. De har en spanjol om bord, Mark, som er fra Sitges. De ble sittende helt til det var stupmørkt.

11. April 2017 - World ARC 2017-2018

Airconditioningen var på i natt. Det var svært stille, og vindfangerne gjorde nok jobben sin, men når der er over 30 grader i sjøen, sier det seg selv at nattetemperaturen ikke synker så veldig.

I dag har vi gitt vann til noen sveitsere. De har tømt den ene tanken vår nå, og har begynt på den neste. Vi må nok produsere nytt igjen, for det går mye vann. Tor og Terje har gått inn med dinghyen for å handle. Vi ble om bord for å steke ferdig et grovbrød, og blogge litt videre. Forskjellige omstendigheter gjør at bloggen ikke alltid kommer ut med en gang.

Etter lunsj ombord, gikk vi i land og syklet. Terje hadde leid fire sykler uten gir, og vi dro først til et perleutsalg. Deretter gikk turen til en perlefarm om lag 8km sørover. Vi hadde ikke bestilt noe, men ble mottatt likevel. Fikk se hvordan de åpnet skjellene og hvor perlene lå. Deretter kikket vi på perlesmykker.

Tilbaketuren tok vi for oss alle steder vi hadde sett kafeer eller andre perlefarmer. Kafeene var stengt, men en særdeles interessant perlefarm hvor vi kunne gå selv og se hele perleproduksjonen uten guiding, gav ytterligere informasjon om et emne vi kunne lite om fra før. Da vi hadde sett denne, kunne vi sette sammen opplysninger fra alle stedene vi til nå har besøkt, og et bilde begynner å dannes for oss.

Lurer på om Terje regnet ut at vi totalt syklet om lag 27km, før vi ba om at utleiebyrået måtte komme til kirken og hente dem. Vi har ankret opp rett foran kirken, så vi går bare rett inn på stranda der og parkerer dinghyen. Kvelden tilbrakte vi på Pearl Lodge. Hadde bestilt bord der via noen venner som bestemte seg for heller å gå sørover. Plassen var et eventyr. Akkurat slik dere ser i brosjyrer, med bord uti vannet og stråparasol over, og haier som svømmer mellom beina. På land stod bordene under stråtak ut mot bryggene. Her gikk hønsene rundt bordene og ventet på godbiter som turistene «mistet». Det var en «set meny», med rå, marinert tunfisk til forrett, månefisk og gratinerte poteter til hovedrett, og mangosorbet til dessert. Stedet hadde vært perlefarm før, men en storm hadde ødelagt for dem. De hadde utstilt fine perlesmykker ved siden av resepsjonen.

10. April 2017 - World ARC 2017-2018

Det var en travel nattevakt. Vi fikk en del regnbyger og vind, og kapteinen kom raskt på banen for håndtering av storseilet. Ingen tør å røre det, for sikringen ryker hvis vi trykker på knappen mens det er press på seilet, derfor får han få ordne med det selv!

Idet vi krysset innseilingen til Fakarava, ble vi vel mottatt av en stor flokk delfiner som lekte rundt båten. Loggen vår sier at vi ankret opp i landsbyen rundt kl.08. Vi la oss til mellom Atla og Sandvita, begge svenske båter. Eva og Peter på Atla, gikk straks i lettbåten sin og rodde over til oss. Det var stor gjensynsglede! De hadde med seg en pariserloff til oss. Da Sandvita så det, hoppet likeså godt Lasse (eller Lars, som han heter) i sjøen og svømte bort til oss. Deretter fulgte Karl, og til slutt kom også Anne svømmende. Stor gjensynsglede her også! Terje hadde bakt kanelsnurrer, som fortsatt var varme, og de fikk kaffe og norsk melkesjokolade i tillegg til kanelsnurrene. De hadde egentlig på programmet å gå «søderut» i Fakarava, men nå fikk de med seg vår ankomst i tillegg. «Tulla Mohre» begynte å lure på hva som foregikk, for de skulle følge med svenskene til den søre enden av revet. De seilte tett inntil oss, og vi måtte forklare at de nettopp hadde gått glipp av en stor fest om bord. De lovet å ta den igjen et par dager senere.

Egentlig var vi ganske trøtte i går etter nattseilasen, men vi gikk nå i land på en liten, enkel restaurant langs sjøkanten og fikk oss crepes med egg, ost og bacon. Etterpå gikk vi over til havsiden for å se hvordan det var der. Det var så stille og så varmt, at vi returnerte til båten nokså raskt. Kaptinnen forlangte at solskyggen skulle henges opp. Kapteinen prøvde å vri seg unna med at da måtte han finne symaskinen og bruke sikkert to timer på å få ordnet noen snorer. Han ble avspist med at solskyggen hadde vært oppe før, uten de «forbedringene», så bare kom i gang!

Resten av ettermiddagen ble hviletid for trøtte og varme sjøfolk! «Shamal» og «Ashia», våre sveitsisk-tyske venner, hadde også vært innom på formiddagen, og de ordnet med restaurant for kvelden. Restauranten var den samme som vi hadde hatt lunsj på, og vi var i alt 10 stykker som spiste sammen om kvelden. Vi dro derfra i måneskinn. Det var så lyst av fullmånen, at vi kunne se haiene som svømte mellom korallene idet vi tøffet ut med dinghyen mot AuroraPolaris.

9. April 2017 - World ARC 2017-2018

Vi holdt avtalen, og denne gangen var det mormoren som stilte med bil. Damene fikk sitte inni, og mennene måtte på lasteplanet. Det var en riktig fin, rød pickup.

I kirken ble vi. ønsket velkommen, og alle kom og håndhilste på oss, i alle fall føltes det sånn. Dette var i Mormonkirken vi hadde vært og sett på tidligere, før Edel Marie og Tor kom. Vi ble plassert bakerst, og den unge damen satt ved siden av meg og tolket og forklarte hva som foregikk. Kirken var helt enkel og hvit, og helt uten bilder og symboler. Eneste dekorasjoner var blomsteroppsatser og kranser, ingen kors eller bilder. Bak talerstolen satt «presidentskapet» eller «de eldste» i menigheten. Vi hadde uttrykt at vi kun ønsket å være der en time. Hele arrangementet varte i 3 timer. Første del var presentasjon av opplegget, takketaler til de som hadde gjort rent og pyntet, og velkomsthilsen til turistene på bakerste benk. Så sang de litt og laget til nattverden. Etterpå hadde de vitnesbyrd, og hele tiden forklarte den unge damen meg hva de sa. Jeg kan gjengi det slik at de var glade for at vi var på besøk, og at de ba Gud velsigne den videre ferden for oss.

Vi tok avskjed etter den første timen, og gikk tilbake til lettbåten. En liten debriefing over en kopp kaffe måtte til etterpå. Vi ventet til klokka var rundt 12 før vi lettet anker og dro ut mot utgangen av atollen. Det var så mye motstrøm at kapteinen valgte å vente noen timer. Rundt 15.30 gikk vi ut, og da kunne vi nokså raskt slå av motoren og heise seil.

Utover kvelden har vinden økt fra 9-10 til 13-17 knop. Tor og meg har første vakt til kl.1 i natt. Siden overtar Edel Marie og Terje. Kursen er satt for Fakarava.

8. April 2017 - World ARC 2017-2018

Vi var tidlig oppe, og så at frukt og grøntbåten allerede lå til kai. Fikk i oss frokost og klargjorde oss for landgang. Meningen var å være med på festen og basaren på kaien. Mens Terje gjorde klar dinghyen i halv åtte tida, hadde godsbåten takket for seg. Vi var for seine! Vi kom oss likevel i land, og ruslet bortover mot flyplassen. Da vi hadde gått rundt den svingen, kom en lastebil met et ektepar imot oss. De stoppet og lurte på hvor vi skulle og om de kunne kjøre oss. Vi skal motsatt vei, sa vi. Hopp opp på planet, så kjører vi dere. Alle fire kom seg oppå, og ble transportert nesten dit godsbåten lå. Vi takket for skyss, og kona fikk seg en klompelompeblomst til håret.

Det var allerede fryktelig varmt, og vi tok snarvegen gjennom kirkegården. Det var ikke så lett, så ei nabodame ved kirka viste oss hvor vi kunne gå. Hun tok hver og en av oss i hånda. De elsker å håndhilse her! Vi skulle nemlig til snackbaren for å kjøpe syltetøy og brød. Glemte å fortelle at før vi fikk skyss, traff vi på ei ung dame som hadde lovt Terje og Tor en del ting i går. Hun kom med scooter, og en ung mann som viste seg å være broren, bakpå. Vi uttrykte skuffelse over at godsbåten hadde gått, og hun sa at hun skulle ordne med at vi fikk besøke en perlefarm. I tillegg gav hun oss to svære pariserloffer. Hun sa at hun skulle ta kontakt senere, og hun hadde allerede Terje sitt telefonnummer. Nok om det!

Vi snudde og gikk tilbake, vel vitende om at vi snart kom til den første sjappa på veien. Heldigvis hadde de fått inn frukt og grønnsaker, siden godsbåten hadde vært på øya. Vi har for vane å stikke innom alle sjappene etter veien, siden det ikke er så mange av dem. I den første handlet vi frukt og grønt og litt å drikke. Så begav vi oss videre. Varmt var det så det holdt! Bakerst gikk det en og tøt at «veien blir til hvis vi går». Plutselig stoppet en ung mann og lurte på om gamlingene (forfatters utsagn) ville ha taxi. Vi takker alltid ja, og han kjørte oss til dinghyen.

Vel tilbake i båten, lurte pensjoen på om det ikke snart var tid for middagshvil. Ha! Klokka er jo bare 11! Vi måtte finne på litt å gjøre, og utpå ettermiddagen ble vi enige om å ta lettbåten inn og gå ut på sjøsida av revet. Vi ventet nemlig på telefon fra dama om å komme hjem til de for å se på perler. De har perlefarm, og hun hadde fått tillatelse fra sin far om å vise oss perlefarmen deres. I det vi la til og kom oss i vei, ringte telefonen, og de kom og hentet oss hjem hvor de bodde. Vi fikk se nøkterne og enkle boforhold, og de fortalte oss hvordan de dyrket perler og litt om kvalitet og så videre. Vi fikk se noen fine smykker som moren hadde laget, og beundre alle de fine fargene på perlene.

Det nærmet seg solnedgang, og vi ville returnere før det ble mørkt. De ønsket å kjøre oss tilbake, og styrte fælt for å få kjøretøyet i gang. Det var et eventyr av en gammel bil. Ingen av dørhåndtakene virket på innsiden på vanlig måte. De måtte gå ut og åpne for oss, og når bilen endelig kom seg i gang, kjørte de mellom palmene og laget seg vei. Vi avtalte å bli med dem i kirken kl 9 søndag morgen. De ville vi skulle stå ved veien kl.8.30.

7. April 2017 - World ARC 2017-2018

Vi sov sånn passe godt i natt! Hadde hengt opp wind-scoop på taklukene for ikke å kjøre aircondition hele natta. Jeg påstod at der ikke kom inn luft i det hele tatt, og måtte til slutt legge hodet mitt rett under takluka. Etter det må jeg ha sovnet, men vi var begge våkne flere ganger i løpet av natta, for det var varmt! Gjestene våre klarte seg veldig bra. De klaget i alle fall ikke!

Etter frokost ble vi sittende lenge. Plutselig oppdaget Tor noe inne ved stranda. Hva er det som svømmer der? Det er vel noen fugler. Terje tok kikkerten. «Det er hai! GÅ AN!» Ingen trodde noe på det, for det er slik han holder på. Etter hvert måtte vi få låne kikkerten. Jovisst! Ikke bare en, men en hel familie! Og akkurat der vi hadde gått i land med dinghyen!

Tor og Edel har vært uti og badet begge to, og «pensjoen» har fått seg ny, gulgrønn badeshorts. Vi snakket om at haiene sikkert var vegetarianere, og pensjoen nevnte at kanskje haiene da trodde at han var et salatblad. De ville i alle fall finne ut mer. Edel og jeg ble om bord, mens mennene tok lettbåten inn for å sjekke opp haiene. De ble borte noen timer, og damene hadde en fredelig stund – uten bading.

Tilbake igjen hadde de mye å berette. De haiene vi så, var visst ganske fredelige, men ute i atollen var der haier på 5 meter og over. Hvis vi ville se de, skulle vi bare kaste ut litt fiskeslo, for da kom de med en gang. Vi syntes ikke det hørtes veldig fristende ut. Det var derimot kakene de hadde med seg! De var riktignok flattrykte av pakkebærerstrikken fra sykkelen, men de var svært så spiselige. Etterpå fant de fram spiret kokosnøtt som fruene skulle få smake. Det var svampaktig, hvitt, akkurat som sukkerspinn, men ikke så søtt, og så var det mye vann inni.

De kom med flere nyheter også, men det får vente til i morgen. Det kan se ut som om vi får en spennende dag, i alle fall. Nå holder Terje på med symaskinen. Han og Tor skal sette opp solskygge til oss, noe vi ser fram til. Han får kommentarer som: «Terje, du må ikke sy så fort, vi er på ferie, i alle fall Edel Marie!» Bloggeren får kommentarer som: «Har du fått med bilde av Terje og svennen med sprettekniven?» Og så er han opptatt av når pensjonen kommer inn på kontoen.

6. April 2017 - World ARC 2017-2018

Vi var på flyplassen kl.8.30. Da var det allerede mye folk samlet. Ikke lenge etter, startet brannbilen opp, luftet kanonen sin litt for å se om den virket, kjørte litt rundt, for så å komme tilbake for å parkere igjen. Jeg begynte å gjøre meg klar med kamera, for de hadde nevnt at flyet kunne komme rundt 9. Ingenting skjedde! En mann kom bort til oss og håndhilste. Han lurte på om vi hadde kjøpt billett, men vi svarte at vi skulle hente noen som kom med flyet. Så kom brannmannen og hilste på oss. Han skulle fortelle oss noe, men siden vi ikke snakket fransk, måtte han hente tolk. Tolken viste seg å være «naboen» vår i bukta vi ligger oppankret. Han hadde gravet ut ei lita strand til seg og familien, og det var der vi hadde funnet ut at det var fint å gå inn med dinghyen og dra den på land. Han smilte og lo litt, og sa det var helt ok at vi brukte plassen hans. Brannmannen hadde et annet ærend. Han sa vi måtte flytte båten, for masta vår var for høy, og den lå i luftlinje med palmene langs stranda. Vi kunne ikke helt skjønne det, så Terje måtte bli med i brannbilen for å sjekke. Han så «problemet», men forklarte at å flytte båten vår nå, ville ta oss minst en time, og da ville vi være for seine til å hente gjestene våre. Brannmannen skulle avklare med piloten om det var ok, og heldigvis – det gikk!

Flyet landet kl 10! Jeg fikk filmet hele landing og landgang. Vi hadde dinghyen på kaien rett ved flyplassen, så vi pakket bagasjen i plastsekker og dro ut til båten i svært sakte tempo. Været var mot oss, så det skvettet litt oppi båten.

Da vi hadde fått summet oss litt, gjestene hadde fått pakket ut, spist og sånn, gikk vi tilbake til flyplassen og parkerte dinghyen der. Så gikk vi ut til landsbyen. Vi tok for oss alle butikkene (som var to) på strekningen. Da vi kom til landsbyen ved innseilingen til atollen, så vi at en annen av flåten vår hadde ankommet og lå utenfor atollen. To av dem var på vei inn med dinghy. Vi vinket og ventet på dem og hjalp dem i land. De ville vite om det var lett å komme inn, og hvordan de skulle forholde seg. Vi fortalte om våre erfaringer, og de skulle forsøke å komme inn der vi var.

På hjemveien, sånn omtrent halvvegs, stoppet to unge damer og lurte på om vi trengte taxi. De så nok disse pensjonistene som hadde litt vondt for å gå, og tenkte at nå skulle de gjøre dagens gode gjerning. Vi tok imot tilbudet, og hoppet opp på lasteplanet. Det var ikke så veldig langt til flyplassen, og de lurte på om vi ikke skulle helt til båten. Vi forklarte at vi hadde dinghyen der, og så fikk de hver sin heklede blomst å ha i håret sitt.

Resten av kvelden tilbrakte vi i båten. Det hadde vært en lang dag for våre gjester, så de trengte å slappe av. Scallywag, som lå utenfor atollen, valgte å gå videre. De klarte ikke å få ankerfeste utenfor, derfor så de det best slik. Vi må nemlig gå inn enten når det er motstrøm eller før strømmen snur. I tillegg bør vi ha sola bak, slik at vi kan se korallrevene.

5. April 2017 - World ARC 2017-2018

Nå er flyreisen ordnet, og vi ser fram til å treffe våre gode venner i morgen, torsdag. Det ble litt fram og tilbake, og diverse mennesker som hjalp oss. Blant annet var vi i internettkafeen til mormoner-tabernaklet. Det var imidlertid opplysninger fra kommunekontor/politi, som førte til at vi fikk vite at der skulle komme et fly fra Tahiti til Takaroa i morgen. Det skulle visstnok ha med seg en del skoleelever. Flyet lander først på Takaroa, så går det til Takapoto, og deretter kommer det hit igjen til Takaroa. Dermed får vi Edel og Tor direkte hit, og vi kan ta dinghyen bort på kaien til flyplassen. Flyplassen er i gangavstand herfra, men med så mye bagasje blir det enklere å ta lettbåten.

Da alt var ordnet, var vi så lettet at vi kjøpte med oss litt å spise, og deretter syklet vi til flyterminalen for å sitte godt mens vi spiste. Den er helt forlatt når der ikke er fly som kommer eller går. Det er et eventyr å ferdes langs et korallrev. De har ikke mye å leve av. De har havet, og det som lever der. Ellers går det i kokosnøtter og det fraktebåten kommer med et par ganger i måneden. Det betyr at de ikke har frukt før båten kommer. Vann får de fra himmelen. De har svære, svarte tanker som samler regnvann. Husene de bor i ser helt ok ut. De behøver knapt vegger, men har det likevel. Det er jo en del regn innimellom. Ellers er de som folk flest, bare litt mindre tilknappet enn oss nordmenn. De vinker og smiler og hilser når vi kommer, og de er svært hjelpsomme selv om vi ikke snakker et ord fransk. Vi svarer bon jour, og når vi går sier vi na na, akkurat som vi sa i Skudenes da jeg vokste opp.

Ved ei av broene som forbinder korallrevene, la vi merke til to jenter som var uti og harpunerte fisk. Vi snakket litt med dem på fingerspråk, og viste dem en video vi nettopp hadde tatt av en blekksprut omtrent på samme sted. De lurte på om vi ville de skulle skyte den til oss, noe vi selvfølgelig ikke ville. Jeg har aldri tilberedt blekksprut før, og kommer heller aldri til å gjøre det!

Da vi seilte inn mot Takaroa på tirsdag, la vi merke til et stort, lyst bygg som så ut som en kirke. Det hadde vi lyst å se nærmere på, og etter vi hadde spist, syklet vi videre mot det bygget. Det viste seg å være et mormoner-tabernakel det også. Det så veldig nytt og fint ut, og var utstyrt med aktivitetshus for barn og unge, samt ballbaner og parkeringsplass. Vi lurte litt på hvor de kunne få alle folkene fra, for det ser ikke ut som om der bor så mange her. Der var ingen å spørre, så vi fortsatte å sykle videre.

Veien ble dårligere og dårligere. Hullete, gjørmete med store sølepytter, og gjørma var hvit. Til slutt toppet Terje. Han måtte bare pumpe luft i dekket. Han pumpet og pumpet, og lufta bare for ut igjen. Vi hadde selvfølgelig ikke lappesaker med, så jeg tilbød ham min sykkel, så kunne jeg gå med hans. Han ville heller slå sammen sykkelen og ha den oppå pakkebæreren, slik at jeg slapp å dra på noe i varmen. Vi fikk til slutt ordnet det slik, og så trasket jeg videre, og han syklet. Nå er vi nok snart med tabernaklet, trøstet han meg. Det er vi helt sikkert, repliserte jeg. Vi møtte en lastebil. Sjåføren smilte og vinket, slik de gjør her. Etter en stund kom han tilbake og sakket farten. Han ga tegn til oss at vi kunne få sitte på. Syklene og oss opp på lasteplanet! Der var en trebenk vi satte oss på. Lastebilen humpet seg videre, med oss og sykkelen på. – Og vi kjørte langt, mye lenger enn vi trodde vi hadde syklet! Så svingte han plutselig ned mot venstre, mot lagunen. Der stod det noen folk utenfor et hus, og fire sekker med kokosnøtter. Sekkene skulle på lasteplanet, det samme skulle ytterligere to sykler og to personer, ei dame og en mann. Vi smålo litt, og fikk dem til å fotografere oss. Alle visste hvor vi skulle hen, for her er ingen andre turister. De stoppet ved dinghyen vår som lå fortøyd i ei palme på stranda. Vi takket for turen, og etterpå lastet vi sykler og bagasje oppi lettbåten, kastet klærne og jumpet rett uti vannet. Det var deilig! Vannet er varmere enn bassenget i Alfaz del Pi.

Og det var den dagen! Tilbake i båten ble sykkelhjulet lappet, og vi kunne nyte mat og solnedgang, for her er ingen restauranter å gå på om kvelden. – Men hva gjør vel det? Vi har alt vi trenger, og vel så det.

4. April 2017 - World ARC 2017-2018

Javel! Så var vi her, da! Takaroa, naboøya til Takapoto, hvor gjestene har tenkt å lande på torsdag! Håper inderlig de leser bloggen, for vi klarer ikke å få tak i de. Der er flyplass her også. Vi har syklet forbi den i 17-18 tiden i dag. De har flyvninger lørdag og mandag, men det hjelper lite når vennene våre har satt seg fore å komme til den atollen vi ikke kan komme inn i. Vi sliter skikkelig med nettilgang, for ikke å snakke om 2G mobilnettet som de har her. Det nytter ikke å ringe eller sende meldinger. Terje fikk av gårde en mail vi håper de leser.

Problemet vårt er hvordan vi skal klare å få dem fraktet ut av atollen de lander på. Der er ikke skyssbåt/båtforbindelse så langt vi vet ennå. Vår opsjon er å enten ankre opp og fortøye i et skipsvrak, for deretter å gå inn med dinghy – eller å bruke fraktebåtens bøye og gå inn med dinghy. Det er nemlig opp mot 2000 meter dypt bare ca.100 meter fra land, og dermed vanskelig/umulig å ankre opp. I tillegg kommer hvordan forholdene for dinghyen blir. Vi har noen ekle erfaringer når det gjelder å gå inn, og særlig når det gjelder å gå ut igjen fra en sandstrand. Det er da vi bader telefoner og annet elektronisk utstyr! Her har vi i tillegg en del korallrev å ta hensyn til, og med 4 mann og bagasje om bord kan det bli litt av en fest!

Vi har noen forslag. Det første går ut på å prøve å endre flygningen til Takaroa. Da kan det hende de må ha noen ekstra dager på Tahiti, særlig hvis flybilletten endres. Det andre er å forsøke å overtale flyselskapet til en mellomlanding her. Hvis ikke dette går, må vi få overtalt noen til å frakte dem med båt til naboøya eventuelt til vår båt. Kanskje noen fiskere?

Nærmere beskrivelser kommer senere. Vi håper vi kan få tak i gjestene våre på denne måten.

3. April 2017 - World ARC 2017-2018

Ikke alle dager er like, og noen er likere enn andre dager. Fra å ha rimelig god seilas, til å befinne seg i den ene squallen etter den andre, og så få vinden fra alle himmelretninger, og ende opp med sørvestlig – sør – sørøstlig vind. Dette var vi ikke forberedt på! Noen hadde sagt at vi kom til å ha tradevind mot Tuamotu. I stedet har vi slitt med motvind og motstrøm den siste dagen, med ditto bevegelser i båten.

Jeg hadde bestemt meg for å ha fisk til middag i dag, og var nesten ferdig med den. Jeg halvvegs lå oppå kjøkkenbenken for å få det til. Matlaging i 45 graders vinkel er ikke det enkleste, og da jeg kom opp i cockpiten med resultatet, ble det nevnt at MrLee var jo egentlig den riktige matretten i dag. Vi måtte benytte den høyeste delen av bordet, og potetene måtte deles i to med en gang for å bli liggende på tallerkenen. Likevel, den stekte fisken med løk til, ble lovprist og fortært.

Det har blitt litt matlaging i dag. Til frokost hadde vi pannekaker med bacon, til lunsj omelett. Senere på dagen kokte jeg syltetøy av guava, men da resultatet forelå, bestemte jeg at det skulle være pulpa for fruktdrikk. Oppskriften jeg hadde brukt, sa ingenting om andelen frukt i forhold til sukker, derfor ble det i søteste laget. Det gjør for så vidt ingenting. Vi må drikke mye i varmen, og litt variasjon skader ikke!

På vakten min fikk jeg i oppdrag å holde vindvinkelen på 45 grader. Det var jeg veldig flink til, og etter hvert kunne jeg til og med slappe av litt. Vinden har sjelden vært over 20 knop, og vi har hoppet av gårde i 4-5 knop, av og til 6. Heldigvis fikk jeg månen med på laget, og den har lyst opp hele vakten min i kveld/natt. Akkurat nå holder den på å gå ned, og da vil det være mørkt helt til i 5-6 tida. Snart overtar Terje, og da får jeg sove.

Noen lurte visst på om generatoren vår var i stykker. Neida! Men batteriene begynner nok å se sine siste dager. Vi skal i alle fall få tak i nye!

2. April 2017 - World ARC 2017-2018

… og vi er over halvvegs til Takapoto i Tuamotu-øyene, hvor vi skal plukke opp Edel Marie og Tor Tveit Aanestad på torsdag. De lander på Tahiti, og flyr derfra til øya vi nå har kursen mot. Vi rusler i bedagelig tempo. Dagen i dag har vært vidunderlig! Vi har hatt overskyet vær, og stort sett gode seilforhold. Squallene har ligget ved siden av oss, eller bak, og skubbet oss av gårde. Vi har sluppet unna den voldsomme svettingen, og nå seiler jeg igjen i måneskinn, med rundt 5 knops fart og deilig temperatur. Vi har fylt opp begge vanntankene og føler oss veldig ajour. Generatoren har ikke vist varsellamper i dag.

På denne turen er vi blitt kjent med to nye frukter. Soursop, og en jeg ikke kjenner navnet på. Den ser ut som et lite, grønt eple, som blir gult når det modnes. Det skal skrelles, og har litt trevler i kjøttet, derfor passer det bra å rive det på et rivjern. Det smaker litt som et syrlig eple, og passer godt i salater og supper. Soursop er en oval, stor frukt med pigger på. Piggene stikker ikke, og når frukten er moden, er den hvit og saftig i kjøttet. Smaken minner litt om ananas, men konsistensen er en helt annen. Den har mange, svarte steiner innkapslet i fruktkjøtt. Vi laget fruktsalat med den, men tror nok den passer best til å lage fruktdrikker av. Det kommer nok vi til å gjøre med resten av den!

Har kikket på bilder av korallrevene vi er på vei mot. De ligner veldig på San Blas-øyene i Karibien. Når vi kommer dit, må jeg på med polariserte briller og stå i baugen for å være på utkikk etter korallrev. Da må vi følge nøye alle veipunkter, og ikke seile inn i motlys eller medstrøm. Det er svært vakkert, med palmer og hvite strender, og dit vi skal er det visst mange perlefarmer. Det sies at denne øya har størst perleproduksjon av dem alle. Jeg regner med at de eksporterer dem til Tahiti, og at det er der utsalgene er. Spennende blir det i alle fall! Nå sitter vi med alle forventningene, etterpå kommer erfaringene og ettertankene.

1. April 2017 - World ARC 2017-2018

Nå er våren for alvor i gang der hjemme, og vi svetter oss gjennom dag etter dag. De har meldt væromslag her, så nå er snart regntida over, og det begynner vel å bli varmt. Vi synes jo vi har hatt det varmt lenge, svært lenge – helt siden Atlanterhavet! Vi har «tøffet av gårde» hele dagen. Svært lite vind i dag, og nå etter solnedgang ble det så stille at motoren måtte på. Vi har det ikke travelt, men det er fint å kunne lade opp litt, slik at kjøl og frys virker.

Dagen har vært brukt til klesvask, hekling, matlaging osv. En hvil måtte til midt på dagen, for da var det så varmt at ingen av oss orket å gjøre noe. Vi kviknet til igjen utpå ettermiddagen, og da ble fisken filetert og vi kokte fiskekraft av resten. Etterpå ble det laget yoghurt. Det var det!

31. Mars 2017 - World ARC 2017-2018

Det er ikke alltid like lett å forstå de som blir på ett sted i månedsvis når de har full anledning til å flytte på seg. Vi er nok skrudd slik sammen at vi må videre, og når dagen er der, er vi alltid klar for avreise. Slik var det også i dag! Vi hadde innstilt oss på at vi skulle inn og proviantere, deretter skulle vi dra mot Tuamotu. Vi hadde handleliste, og da vi hadde fått strøket det som stod på den, hadde vi bare noen grønnsaker igjen. De kjøpte vi på frukt og grønnsakmarkedet, leverte leiebilen og stakk innom fiskerne for å kjøpe en rosa fisk (kanskje en snapper). De har i alle fall hvitt kjøtt. Jeg ønsker meg litt variasjon i kosten!

Tilbake i båten igjen, skyndte jeg meg å få isen i frysen, i tillegg til alt det som skulle avkjøles. Etterpå følte jeg meg dårlig, og drakk litt vann. Det var veldig varmt, og svetten silte. Jeg spurte om det var ok at jeg la meg nedpå litt. Kapteinen syntes det var greit, så jeg la meg på senga. Det var veldig varmt, og jeg måtte ha på viftene også. Ikke lenge etterpå kastet jeg opp, og så sovnet jeg. Da jeg våknet, var jeg fryktelig kvalm igjen, og kastet enda mer opp. Så begynte det å gå den andre veien. Kapteinen hadde hatt ei vond natt han også, så vi trodde vi hadde spist noe bedervet mat. Etterpå kom vi til det at det jo selvfølgelig også kunne ha vært ei omgangssyke.

Utpå ettermiddagen gav det seg, og reisetrangen meldte seg! Da hadde kapteinen jobbet med å fikse ei takluke i salongen, samt smurt samtlige luker med treolje. Han ligger aldri på latsiden! Vi gjorde oss raskt klare, og stakk fra bukta akkurat idet det begynte å regne. Nå har vi en seilas foran oss på en tre-fire dager, avhengig av vindforholdene. Jeg sitter ute i cockpiten i min tynne, lille sommerkjole som jeg kjøpte på Galapagos. Det er mørkt, men nymånen har smilemunn, og det ser veldig bra ut med været. Jeg motorseiler med bare genoaen oppe, og vindhastigheten er mellom 10 og 11 knop. Jeg kunne slått av motoren, men nå begynner ladingen på generatoren å bli så dårlig, at vi må lade med motor. Heldigvis kan vi både lage vann, koke og bruke vaskemaskinen. Vi må bare se til at vi får ladet nok opp, slik at kjøl og frys ikke slår seg av.

Vi har vaktene slik vi hadde dem da vi seilte over mot Marquesas. Da fikk vi begge nok søvn, selv om øktene var litt lange.