5. April 2017 - World ARC 2017-2018

Nå er flyreisen ordnet, og vi ser fram til å treffe våre gode venner i morgen, torsdag. Det ble litt fram og tilbake, og diverse mennesker som hjalp oss. Blant annet var vi i internettkafeen til mormoner-tabernaklet. Det var imidlertid opplysninger fra kommunekontor/politi, som førte til at vi fikk vite at der skulle komme et fly fra Tahiti til Takaroa i morgen. Det skulle visstnok ha med seg en del skoleelever. Flyet lander først på Takaroa, så går det til Takapoto, og deretter kommer det hit igjen til Takaroa. Dermed får vi Edel og Tor direkte hit, og vi kan ta dinghyen bort på kaien til flyplassen. Flyplassen er i gangavstand herfra, men med så mye bagasje blir det enklere å ta lettbåten.

Da alt var ordnet, var vi så lettet at vi kjøpte med oss litt å spise, og deretter syklet vi til flyterminalen for å sitte godt mens vi spiste. Den er helt forlatt når der ikke er fly som kommer eller går. Det er et eventyr å ferdes langs et korallrev. De har ikke mye å leve av. De har havet, og det som lever der. Ellers går det i kokosnøtter og det fraktebåten kommer med et par ganger i måneden. Det betyr at de ikke har frukt før båten kommer. Vann får de fra himmelen. De har svære, svarte tanker som samler regnvann. Husene de bor i ser helt ok ut. De behøver knapt vegger, men har det likevel. Det er jo en del regn innimellom. Ellers er de som folk flest, bare litt mindre tilknappet enn oss nordmenn. De vinker og smiler og hilser når vi kommer, og de er svært hjelpsomme selv om vi ikke snakker et ord fransk. Vi svarer bon jour, og når vi går sier vi na na, akkurat som vi sa i Skudenes da jeg vokste opp.

Ved ei av broene som forbinder korallrevene, la vi merke til to jenter som var uti og harpunerte fisk. Vi snakket litt med dem på fingerspråk, og viste dem en video vi nettopp hadde tatt av en blekksprut omtrent på samme sted. De lurte på om vi ville de skulle skyte den til oss, noe vi selvfølgelig ikke ville. Jeg har aldri tilberedt blekksprut før, og kommer heller aldri til å gjøre det!

Da vi seilte inn mot Takaroa på tirsdag, la vi merke til et stort, lyst bygg som så ut som en kirke. Det hadde vi lyst å se nærmere på, og etter vi hadde spist, syklet vi videre mot det bygget. Det viste seg å være et mormoner-tabernakel det også. Det så veldig nytt og fint ut, og var utstyrt med aktivitetshus for barn og unge, samt ballbaner og parkeringsplass. Vi lurte litt på hvor de kunne få alle folkene fra, for det ser ikke ut som om der bor så mange her. Der var ingen å spørre, så vi fortsatte å sykle videre.

Veien ble dårligere og dårligere. Hullete, gjørmete med store sølepytter, og gjørma var hvit. Til slutt toppet Terje. Han måtte bare pumpe luft i dekket. Han pumpet og pumpet, og lufta bare for ut igjen. Vi hadde selvfølgelig ikke lappesaker med, så jeg tilbød ham min sykkel, så kunne jeg gå med hans. Han ville heller slå sammen sykkelen og ha den oppå pakkebæreren, slik at jeg slapp å dra på noe i varmen. Vi fikk til slutt ordnet det slik, og så trasket jeg videre, og han syklet. Nå er vi nok snart med tabernaklet, trøstet han meg. Det er vi helt sikkert, repliserte jeg. Vi møtte en lastebil. Sjåføren smilte og vinket, slik de gjør her. Etter en stund kom han tilbake og sakket farten. Han ga tegn til oss at vi kunne få sitte på. Syklene og oss opp på lasteplanet! Der var en trebenk vi satte oss på. Lastebilen humpet seg videre, med oss og sykkelen på. – Og vi kjørte langt, mye lenger enn vi trodde vi hadde syklet! Så svingte han plutselig ned mot venstre, mot lagunen. Der stod det noen folk utenfor et hus, og fire sekker med kokosnøtter. Sekkene skulle på lasteplanet, det samme skulle ytterligere to sykler og to personer, ei dame og en mann. Vi smålo litt, og fikk dem til å fotografere oss. Alle visste hvor vi skulle hen, for her er ingen andre turister. De stoppet ved dinghyen vår som lå fortøyd i ei palme på stranda. Vi takket for turen, og etterpå lastet vi sykler og bagasje oppi lettbåten, kastet klærne og jumpet rett uti vannet. Det var deilig! Vannet er varmere enn bassenget i Alfaz del Pi.

Og det var den dagen! Tilbake i båten ble sykkelhjulet lappet, og vi kunne nyte mat og solnedgang, for her er ingen restauranter å gå på om kvelden. – Men hva gjør vel det? Vi har alt vi trenger, og vel så det.