Vi var på flyplassen kl.8.30. Da var det allerede mye folk samlet. Ikke
lenge etter, startet brannbilen opp, luftet kanonen sin litt for å se om den
virket, kjørte litt rundt, for så å komme tilbake for å parkere igjen. Jeg
begynte å gjøre meg klar med kamera, for de hadde nevnt at flyet kunne komme
rundt 9. Ingenting skjedde! En mann kom bort til oss og håndhilste. Han
lurte på om vi hadde kjøpt billett, men vi svarte at vi skulle hente noen
som kom med flyet. Så kom brannmannen og hilste på oss. Han skulle fortelle
oss noe, men siden vi ikke snakket fransk, måtte han hente tolk. Tolken
viste seg å være «naboen» vår i bukta vi ligger oppankret. Han hadde gravet
ut ei lita strand til seg og familien, og det var der vi hadde funnet ut at
det var fint å gå inn med dinghyen og dra den på land. Han smilte og lo
litt, og sa det var helt ok at vi brukte plassen hans. Brannmannen hadde et
annet ærend. Han sa vi måtte flytte båten, for masta vår var for høy, og den
lå i luftlinje med palmene langs stranda. Vi kunne ikke helt skjønne det, så
Terje måtte bli med i brannbilen for å sjekke. Han så «problemet», men
forklarte at å flytte båten vår nå, ville ta oss minst en time, og da ville
vi være for seine til å hente gjestene våre. Brannmannen skulle avklare med
piloten om det var ok, og heldigvis – det gikk!
Flyet landet kl 10! Jeg fikk filmet hele landing og landgang. Vi hadde
dinghyen på kaien rett ved flyplassen, så vi pakket bagasjen i plastsekker
og dro ut til båten i svært sakte tempo. Været var mot oss, så det skvettet
litt oppi båten.
Da vi hadde fått summet oss litt, gjestene hadde fått pakket ut, spist og
sånn, gikk vi tilbake til flyplassen og parkerte dinghyen der. Så gikk vi ut
til landsbyen. Vi tok for oss alle butikkene (som var to) på strekningen. Da
vi kom til landsbyen ved innseilingen til atollen, så vi at en annen av
flåten vår hadde ankommet og lå utenfor atollen. To av dem var på vei inn
med dinghy. Vi vinket og ventet på dem og hjalp dem i land. De ville vite om
det var lett å komme inn, og hvordan de skulle forholde seg. Vi fortalte om
våre erfaringer, og de skulle forsøke å komme inn der vi var.
På hjemveien, sånn omtrent halvvegs, stoppet to unge damer og lurte på om vi
trengte taxi. De så nok disse pensjonistene som hadde litt vondt for å gå,
og tenkte at nå skulle de gjøre dagens gode gjerning. Vi tok imot tilbudet,
og hoppet opp på lasteplanet. Det var ikke så veldig langt til flyplassen,
og de lurte på om vi ikke skulle helt til båten. Vi forklarte at vi hadde
dinghyen der, og så fikk de hver sin heklede blomst å ha i håret sitt.
Resten av kvelden tilbrakte vi i båten. Det hadde vært en lang dag for våre
gjester, så de trengte å slappe av. Scallywag, som lå utenfor atollen,
valgte å gå videre. De klarte ikke å få ankerfeste utenfor, derfor så de det
best slik. Vi må nemlig gå inn enten når det er motstrøm eller før strømmen
snur. I tillegg bør vi ha sola bak, slik at vi kan se korallrevene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar