24. Mai 2017 - World ARC 2017-2018

Det ble bestemt at vi skulle videre i dag! Dagen startet med strålende vær, og vi to var inne på stranda og ryddet opp etter grillingen kvelden før. Terje hadde hørt på meteorologen at de skulle dra i dag, så da var det egentlig avgjort. Da gjenstod det bare litt overtaling overfor fruen – helt til hun gav seg, lette ankeret og dra i vei. Det var bare tre båter igjen av ARC-flåten. De skulle reise i morgen.

Vi har gått på motor hele dagen. Vinden har minket fra 6-8 knop da vi gikk, og til 1knop og flatt hav nå når jeg skriver mellom kl.22 og 23 om kvelden. Vi har truffet på en fiskebåt med AIS. Nå, i mørket, kan jeg se i alle fall en båt, og den har ikke AIS. Kan heller ikke oppdage den på radaren – men den har navigasjonslys (hvis det ikke er ei stjerne, da). Vi har hørt fra de andre som har gått før, at der er mange fiskebåter i farvannet, og at de ikke svarer på VHF-en når de blir ropt på. Dermed blir det enda viktigere å følge godt med, så vi ikke dundrer inn i en av dem.

I ettermiddag hadde vi nærkontakt med to spekkhoggere. De kom helt inntil båten, svømte under og kom opp på andre siden. Terje klarte akkurat å filme dem idet de svømte videre.

Til deres info, er vi nå på vei til Niue. Der skal Cecilie Hammersland komme på igjen. Hun har vært i Europa noen måneder nå, men fortsetter sammen med oss en stund. I Niue hadde de i dag 35 knops vind, så Hanna, en av våre kompisbåter klarte ikke få til å legge seg på bøye utenfor der. Vinden skal løye når vi kommer dit, så vi håper det går greit!

23. Mai 2017 - World ARC 2017-2018

Vi hadde en fantastisk kveld! Lasse på Sandvita, hadde fyrt opp steinovnen til Tom Neal. Alle hadde laget sin egen pizzadeig og så steikte Lasse pizzaene i tur og orden. Det ble konkurranse her også, på tull og tøys, selvfølgelig – men det var en dommer som skulle smake pizzaene og drev og rangerte dem – etter båtnavn, selvfølgelig. Etterpå serverte Aurora Polaris nystekte kanelsnurrer, og vaniljeiskrem fra Tahiti. Det ble veldig godt mottatt. Tenk å havne på ei øde øy i Stillehavet, og spise steinovnsbakt pizza med kanelsnurrer og iskrem til dessert! Det er eksotisk, det!

Etter mye om og men, var det faktisk ganske mange båter som forlot Suwarrow i dag. Terje og jeg var over på den andre siden av øya, den som vender mot innseilingen. Her snorklet vi og kikket på alle de nydelige fiskene og korallene. Det var nesten enda finere enn på Fakarava. Fiskene hadde alle regnbuens farger, og noen av dem var ganske store. Der er mye hai her også. Siden vi var ved åpningen i revet, så vi alle våre medseilere som forlot lagunen.

Utpå dagen var vi bare ti båter igjen. Vi bestemte oss for å lage til et lite grillparty på stranda. Mennene gikk for å kløyve ved og fyre opp bålet, mens vi andre laget salat og fant fram grillmat. Vi kavde ganske lenge med vedfyringen, og til slutt gikk Rita (Shamal) inn til huset og fant litt tørt papir, mens mennene gikk og fant bensin for å få fortgang på sakene. Til slutt brant det lystig, og vi kunne omsider grille både pølser og kyllingfileter. Vi var i alt fire båter som deltok – av totalt ti. 2-3 takket nei fordi de ville helst lage middag om bord. Alle var invitert, men vi hadde litt utrygt vær, så det er sannsynligvis grunnen til at de uteble. Vi fikk både grillet og spist, og Steven fra Sumore hadde med seg noter og harmonica, så han spilte og jeg sang. Kvelden ble avsluttet med ei solid regnbyge, og etterpå slokket vi ilden, pakket sakene og gikk for å løse dinghyene. Dinghydocken var nesten fullstendig under vann, så vi måtte vasse ut.

20. Mai 2017 - World ARC 2017-2018

Denne dagen var uhellenes dag! Jeg er vant med å bevege meg rundt omkring i båten, men da har vi vanligvis storseilet oppe til støtte. Nå seiler vi uten storseilet. Det betyr at vi gjør bedre fart, men alle huslige gjøremål blir vanskeligere å utføre. Tidligere har vi som sagt valgt komfort framfor fart. Nå lar vi det altså stå til, og vi fyker av gårde.

Da jeg skulle lage morgenkaffen, fløy kaffefilteret og det kokvarme vannet rett på magen min. Da ble det baluba! Som ikke det var nok – til lunsj skulle jeg bære opp den varme suppen i gryta. Visste jo at jeg måtte ta det med ro, noe jeg også gjorde, men jeg hadde ingen til å ta imot oppe i cockpiten, derfor satte jeg gryta på golvet. Båten gjorde en kraftig krenging, og jeg skulle berge innholdet i gryta. Resultatet var at suppa kom over høyrehånda mi. Kapteinen har dermed fått det travelt med å stelle kaptinnen og tørke opp søl, ellers har han stort sett holdt seg i ro. Han var snill og tok oppvasken, slik at jeg fikk hvile hånda.

Ellers ser det ut til at vi ankommer Suarrow på formiddagen i morgen. Der skal vi hvile i 72 timer før vi må videre.

Nå har han vasket opp igjen, og forberedt yoghurten. Jeg har som vanlig første vakt, så nå skal han sove.

19. Mai 2017 - World ARC 2017-2018

Begynner nå å føle meg bedre igjen. Oppstartene med langtidsseiling tar litt tid for meg når vi har ligget en stund i ro. Var tidvis litt kvalm de første par dagene, men så var der ganske god grunn til det også. Dagen i dag har vært strålende, og vi har seilt hele dagen. All lading har gått via aggregat, og vi har sluppet den vemmelige eksoslukten. Det er en deilig følelse å fly av gårde med vinden!

Vi har for det meste jobbet med seilføring, matlaging og oppvask i dag. I tillegg har vi hatt noen klesreparasjoner. Kapteinen «moer» fingerleddet han skadet for en ukes tid siden. Hevelsen har begynt å gå ned, men jeg ser han har vondt når han prøver å røre på den. Det er ingenting legene kan gjøre likevel, så han får bare følge rådene han har fått fra de legene som er med oss.

Vi regner med å være framme på Suwarrow søndag kveld. Det betyr nok en nattevakt. I natt er det imidlertid grei skuring. Vi har en fin tradevind, og det er relativt lite bevegelser i båten sammenlignet med slik det har væt.

17.-18. Mai 2017 - World ARC 2017-2018

Vi er på havet, ja. Det startet nesten uten vind fra Bora Bora, men jeg kan love dere at vi har fått vind etterpå – og bølger. Alle mine (våre) forventninger til Stillehavet har foreløpig slått feil. Vi skulle være ferdige med rotete sjø og ditto vind, og alt skulle være bare herlighet og glede. I stedet kom det to sykloner, navngitte, som har blåst i retning New Zealand og/eller Australia. Den ene av dem løste seg opp, mens den andre ble kategorisert som den sterkeste på 12 år. Den gikk i Fiji-området. Nå høster vi bølgene og squallene fra den syklonen. Vi har vært heldige og sluppet regnværet til nå. En av de i følget vårt, fikk regn inn i båten. Det hørtes ikke kjekt ut. Vi har bare en del vind og høye bølger, og jeg blir av og til sjøsyk. Har saltkjekspakke stående på bordet, slik at jeg kan spise når jeg føler meg uvel.

Vi feiret 17.mai i båten, med flagg, pølser, is og brus – akkurat som dere der hjemme! Mulig jeg kjente en liten hjemlengsel da.

Ellers kjenner vi på at vi har ting å utrette i båten. Batteriene har jeg nevnt før – de blir flatere og flatere. Da jeg var av vakten min i natt, hørte jeg ratlulyd på propellen, så den må nok også sjekkes. Noe tauverk må skiftes ut, og – der er alltid et eller annet på en båt. Motoren funker imidlertid helt fint. Den er så velsmurt som om jeg skulle ha gjort det sjøl ;)

15.-16. Mai 2017 - World ARC 2017-2018

Mandag var «fridagen» vår. Den ble brukt til å kjøpe stålwire for å erstatte den som røk kvelden før. Vi hadde snurret den rundt «davidene» (jeg aner ikke hvordan det skrives) og trodde vi hadde fått opp begge. Det viste seg at den ene ikke var løst opp, dermed røyk den. Heldigvis for oss, hadde skipshandelen akkurat det vi trengte, og dermed kunne vi bare gå videre bort til AVIS og leie bil for å kjøre rundt øya. Denne gangen fristet det med en liten Renault, el-bil, en sånn som man må «tre på seg». Det var riktig trangt om saligheten, men noe tryggere å sitte og filme og fotografere enn om jeg skulle sitte bakpå en scooter. Noen resultater er postet på facebook, og noen er på bloggen vår, forhåpentligvis. Vi ble ikke mer oppløftet av å se hele øya. Moorea var mye penere!

Lunsjen ble på «Bloody Mary». Der var det så fullt med folk, og køen bak oss vokste, slik at vi var lykkelige som bare hadde ett par foran oss. Vi fikk et bord, bestilte og ventet. Det gikk først en halv time. Ingen drikke kom. Så gikk det tre kvarter. Heller ikke nå skjedde noe. Så begynte vi å se at de som hadde kommet etter oss var godt i gang med bespisningen. Etter ytterligere et kvarter, tok vi kontakt og lurte på om vi ikke skulle få noe? Servitrisen beklaget, og sa hun hadde glemt oss. Da fikk vi colaen og vannet vi hadde bestilt. Etter ytterligere 20 minutt kom endelig maten. Da fikk vi enda en beklagelse, og beskjed om at vi bare skulle betale for drikken.

El-bilen hadde en rekkevidde på to runder rundt øya, så vi tok enda en runde før vi stoppet på et sted de lager pareo. Det er et rektangulært bomullstøystykke farget med plantefarger og påført mønster. De selges for 80kr stykket, og vi fikk en demonstrasjon på hvordan de kunne knyttes rundt oss. Etterpå fikk vi smake litt oppskåret frukt og kokosnøtt, og før vi dro, kom damen med en hatt og ei veske flettet av palmegreiner. Den fikk jeg på kjøpet!

Vi handlet litt matvarer, og deretter dro vi ut til båten igjen. Kvelden tilbrakte vi på marinarestauranten sammen med vår nærmeste nabo på Sumore, Steven og Elisabeth. Vi tok også avskjed med noen i følget vårt som stopper igjen her i Fransk Polynesia. De ønsket mer tid til å se seg om, mens vi andre drar videre.

16.mai, mens dere hjemme lå og sov, dro vi videre mot Suwarrow (nordlige Cook Islands). På denne øya skal vi snorkle og plukke søppel og ta med oss til Niue eller Tonga. Vi får lov å stoppe i 72 timer før vi må dra videre til Niue.

Idet vi seilte ut fra Bora Bora, oppdaget kapteinen at fiskestanga vår var borte. Den må ha blitt stjålet et sted mellom Raiatea og Bora Bora. Kapteinen tror helst det er Bora Bora. Da blir det ikke mer fisking på denne siden av 2017, tenker jeg! Nå må vi først ete ut av frysen, for når vi kommer til Fiji, evt. Australia, må vi kaste massevis av mat hvis vi ikke har greid å spise opp det vi har.

10.-14. Mai 2017 - World ARC 2017-2018

Våknet til gråvær i dag. Temperaturen like god, kanskje enda bedre når sola ikke steiker slik den pleier. Dro av gårde kl 9 med formålet å stoppe på vaniljefarm og siden dra rundt Taha'a for å ankre opp på andre sida av øya.

Vi fant oss ei bøye, og etterpå dro vi inn med «Shamal» sin dinghy. Der, utenfor barneskolen, stod ei dame med en gammel pickup for å hente oss. Hun kjørte oss til hjemmet sitt, og vi fikk innføring i dyrking av vanilje. Vaniljeplanten er en orkidé, og den vokser som en slyngplante på andre trestammer, som gir planten den skyggen den trenger. Blomsten på den, må bestøves manuelt, fordi fransk Polynesia har ikke den bien som kan gjøre jobben for dem. Det betyr at de i blomstringstiden må gå hver eneste dag i blomstringstida for å bestøve hver enkelt blomst, som blomstrer fra kl.6-13. Gjøres ikke det innen de timene, faller blomsten av, og de mister muligheten til å dyrke fram vanilje. De viste oss deretter bønnene som kom etter bestøvningen, hvordan de ble behandlet, soltørket og pakket, samt hvilke måter de utnyttet bønnene. De solgte dem enten som vaniljestenger, vaniljepudder, vaniljepasta, vaniljeekstrakt, i oljer, såper og parfymer. I tillegg fikk jeg svar på hvordan de brukte noen grønne plommer jeg har sett vokser på trærne langs ekvator. I tillegg til å bruke dem som «ping-pongballer», presset de ei olje av dem. Den olja hadde bedre legeegenskaper enn aloe-vera, og kunne brukes til hudlidelser siden den var antiflammatorisk.

Vi snakket en del med innehaverne, og fikk forståelsen av at dette ikke bare var paradis. De måtte jobbe hardt for pengene, og kona felte noen tårer da hun fortalte om hvordan noen av ungdommene kunne ty til uærlige metoder for å gjøre lett-tjente penger. At det kunne bli dyrket narkotiske stoffer på øya var ikke ukjent for dem, men her drev de kun med ærlig butikk. I tillegg var driften 100% økologisk. Hun så «innfødt» ut, mens mannen hennes var dansk. Han fortalte at de også solgte litt til Danmark.

Sønnen i huset kjørte oss tilbake, og vi ble enige om å fortsette rundt øya, og ha middag på en restaurant der. Idet vi gikk utover i fjorden, fikk vi melding over VHF-en at Shamal hadde problemer med motoren, og ville gå til Raiatea. Da vi så nærmere etter, kom det svart røyk ut av eksosrøret. Vi skjønte straks at dette var alvorlig, og vi ble enige med dem om å slepe dem til Raiatea. Det ble intens jobbing med å feste fendere på skipssiden, og Terje gikk inntil dem slik at vi kunne motta slepetau av dem. Jeg tok imot, og han festet tauet forsvarlig. I tumultene har han på en eller annen måte fått fingeren inn i tauet. Han har ikke mistet den, men den ble ganske kvestet, med indre blødninger i hånda, og mye vondt. Vi får vel si; heldigvis var det på venstre hånd …. For å gjøre en lang historie kort – alle legene våre i følget har sett på hånda og kommet med forskjellige råd. Det tenker jeg får holde!

Raiatea var ei fin og ryddig øy. Vi leide bil og kjørte rundt, og etter to netter i havna der, dro vi videre mot Bora Bora. Vi hadde god bør, 20-25 knops vind bakfra, så det gikk relativt raskt å komme hit vi ligger nå.

Bora Bora er først og fremst bryllupsreisendes øy. På øyene rundt hovedøya, inne i det omkringliggende korallrevet, ligger «Hilton og di» (det betyr alle de store hotellkjedene) med bungalower med stråtak utover lange brygger, der hotellgjestene kan gå rett uti og bade og snorkle fra balkongen sin, samt gjøre alle de luksuriøse aktivitetene hotellene kan tilby. Over alt er det perlebutikker, og restaurantene er dyre. Man betaler 40kr for en kopp kaffe, for å gi et konkret eksempel. Når det er sagt, ser vi også at det koster å frakte maten hit ut. De fleste jobber antakelig med turisme, dermed blir lite dyrket her, selv om de har klima til det. Vi som nå har sett litt, begynner nok å bli litt kresne. De som har leid bil og kjørt her, sier at det er lite å se på selve hovedøya. Eiendommene ser fattige ut, og der er få attraksjoner. Det er fine korallrev, så snorkling er virkelig noe å satse på. Ellers trives vi nok best på de litt mindre besøkte stedene.

Her på Bora Bora trodde vi internett var en selvfølge. De mange internettkortene vi hadde tenkt å bruke opp her, ser dermed ut til å være bortkastede penger.

4.-9. Mai 2017 - World ARC 2017-2018

Oppdateringene kommer i bolker nå. Vi har jo ferie – hele seks uker i fransk Polynesia, og den nærmer seg nå slutten. Klarte å komme oss videre fra Tahiti den 5.mai. Da måtte vi stoppe på Moorea, eller seile direkte til Huahine, som lå om lag 75 nautiske mil fra Moorea. Kaptinnen var ikke så gira på nattseilaser når vi ikke må. Vi la oss på anker i nærheten av Hilton Resorts. Det var litt billigere enn å bo på Hilton med priser på far 500-1300 dollar pr.natt. Der var badestrand, korallrev og massevis av aktiviteter for unge og spreke folk. Vi valgte bade-/snorkleaktiviteter rundt båten. Etterpå dro vi til neste resort, Intercontinental, for der skiltet de med skilpadder og bading med delfiner. Vi hadde lunsj der, og etterpå gikk vi rundt og kikket og fotograferte. Nå er det slik at vi begge har svømt med delfiner, så vi bare kikket på andre som gjorde det.

Dagen derpå skulle kapteinen dra tidlig. Han var oppe kl.4, og hadde tenkt å følge vårt eget spor ut av revet, uten å vekke kaptinnen. Det ble ikke helt som han hadde tenkt. For det første våknet kaptinnen, og hun var ikke blid for at han hadde tenkt å gå før hun hadde fått mat. Hun vet nemlig at får hun ikke spise litt først, blir hun garantert sjøsyk. Vi fikk i oss maten, og etterpå startet kapteinen maskinen, løftet ankeret – og så gikk alarmen! «Jeg må ned med ankeret igjen! Vi har ikke oljetrykk!» Først for han ned i maskinen, deretter kom han opp igjen og forkynte at oljefilteret lå på golvet, og at all oljen hadde runnet ut i maskinrommet. Så var det ned i maskinrommet igjen, fylle på litt olje, for nå skrek kaptinnen at «..vi holder på å gå på grunn!» - starte motoren og bakke oss ut – intens leting etter fjernkontrollen til ankeret – gi opp, og holde kaptinnen ansvarlig for å følge med på ankerkjettingen. Så var vi på nytt oppankret, omtrent samme sted. Deretter fulgte opprydningsarbeidet. All oljen(12 liter) lå og fløt i «drypptrayet» under motoren! Det var ingenting annet å gjøre enn å gå i gang! Kaptinnen gjorde det hun best kunne, være håndtlanger og vifte! Inni maskinrommet er det både trangt og varmt, men hun klarte å holde kapteinens rygg nesten helt tørr bare ved å vifte ham med «Våre beste matoppskrifter» helt til bokryggen nesten falt av. Slik stod hun i timevis, mens kapteinen filtrerte olja gjennom ei trakt, med yoghurtfilteret vårt. Det gikk ikke fort, for filteret begynte etter hvert å gå tett, så vi måtte finne alternative filtre. Etter seks timer med intens jobbing, var det tilslutt nok olje på motoren, og kapteinen hadde fått tørket opp ganske mye i bånnpanna ved hjelp av en kjøkkensvamp. Så kom det kaptinnen innerst inne visste, og grudde seg for! Nå var det hennes tur å gå inn i maskinrommet « - for du har jo så liten kropp!» Sammenlignet med kapteinens, visste hun at det stemte nokså godt. Riktignok har han tatt av mange kilo, og er nesten like tynn som da han var tredve, men det finnes likevel ennå grenser for hva han kan få til. Han var i allefall veldig snill og omtenksom, og viftet kaptinnen like omsorgsfullt som hun hadde viftet ham. Jeg tør nå påstå at maskinrommet nesten ikke har vært så oljeskinnende og rent siden båten var ny!

Vi kunne bade og kose oss resten av dagen, og det var jo bra! Vannet er så varmt at det ikke er sytsomt i det hele tatt. Rett bortenfor oss, lekte en flokk med delfiner, og ei havskilpadde svømte i nærheten av båten vår. I skumringen kom også revhaien, og vi nøt en fin solnedgang. Middagen tok vi om bord. Den er forsyne meg like god som den vi får på restaurant.

8.mai, kl 3 om morgenen, var kapteinen på beina. Da ville han gå mot Huahine igjen. «Da skal jeg ha mat først!», og slik ble det. Forlot oppankringsstedet kl. 3.45. Da vi kom oss ut, og dreide nordvestover, fant vi ut at vi hadde motvind. Det førte til at vi ikke hadde mer enn rundt 5 knops fart, og det tok oss hele 15,5 timer før vi var oppankret på Huahine – inne i fjorden. Da hadde kaptinnen stort sett sovet og vært sjøsyk. Vi hadde jo ligget i ro på Tahiti i 14 dager, så nå kom det ny tilvenning. Sjøsyke er ikke slik at man kvitter seg med det en gang for alltid. For meg går det noen timer, og så er det over. Så er jeg frisk helt til vi får en ny periode med grov sjø.

Hvis dere trodde at det bare er Norge som har fjorder og fjell og fossefall, må dere tro om igjen. Her er vakkert, meget vakkert, og i tillegg har de varmen!

Om natta, ved firetida våknet vi igjen, og jeg vet ikke helt hvorfor. Det var en uvant lyd, og kapteinen kom ned fra cockpiten og sa han måtte flytte båten. Vi fikk ei regnbyge med mye vind, og båten drev innover mot land, og vi hørte en rar skrapelyd. I tillegg viste dybdemåleren null under kjølen. Jeg skal ikke påstå noen ting, eller late som om jeg vet hva som hadde skjedd. Vi flyttet båten, og kaptinnen stod på dekk med paraply og lykt for å opplyse om fargekoden på kjettingen. Etterpå kunne vi gå og legge oss, men da hadde vi vekket hanene! (Her er kapteinen uenig! Han sier: «Da hadde hanene våknet!») De holdt et slikt lurveleven, at det tok litt tid før vi fikk sove igjen. Husker ikke om jeg har sagt det før, men alle øyene i fransk Polynesia har haner, høns og kyllinger som er ville. De flakser rundt i gater og torg, og ingen samler eggene deres. De importerer egg og kyllingkjøtt. Ordførerfruen på Ua Huka, sa at hønsene spiser noen ormer de ikke ønsker seg på øyene, derfor lar de dem være.

Morgenen etter, den 9.mai, spiste vi frokost og observerte bussene som kjørte inne på land. Det var skolebusser, og rundt kl.8 kjørte de alle tre pluss en nyere buss og parkerte omtrent tvers av båten vår inne på land. Det var tydeligvis bussholdeplassen. Skolen lå på den andre siden av bukta. Her er det et samfunn på rundt 6000 mennesker, som har ordnet og velfungerende skoletransport.

Ankeret tok vi opp etter frokost. Ved å se etter i programmet vårt, fant vi ut at vi har mistet så mye tid på Tahiti og Moorea, at vi måtte fortsette ferden mot Tahaa og Raiatea. Til gjengjeld fikk vi god bør i dag, og gjorde turen unna på bare 4 timer. Vi hadde 7-8 knops fart, og vinden på tvers og aktenfor tvers. Ankret opp i Hamene-bukta, og skal være sammen med ekteparet om bord på «Shamal» i kveld. De har bestilt bord på en restaurant, og kommer og henter oss kl.18 i kveld. Da tipper jeg vi har mye å snakke om og le av!

28. April - 3. Mai 2017 - World ARC 2017-2018

Det øyriket vi nå befinner oss i, går under samlebetegnelsen Fransk Polynesia. Den første øygruppa heter Marquesas. Av de øyene har vi besøkt Hiva Oa, Ua Huka og Nuku Hiva. Alle disse øyene har høye fjell, og det er relativt dypt vann rundt. De er svært fruktbare, og leverer frukt til de andre øyene rundt omkring.

Neste øygruppe er Tuamotu. Disse øyene består av korallrev, og har rikelig med kokospalmer. Der besøkte vi Takaroa, Fakarava og Kauehi. Det vi har erfart her, er at de lever av kokospalmene og det havet kan gi dem, det være seg fisk, skalldyr eller perleproduksjon.

Der vi nå er, kalles Society islands. Disse øyene har både høye fjell og korallrev rundt. Det betyr at de nyter alle fordelene disse to landskapstypene gir, og bærer også bud om høyere befolkningstall og større aktivitet. Disse øyene har anløp av større fartøy, slik som cruiseskip og godsbåter. Til nå har vi sett Tahiti, Tahiti-Iti og Moorea – med bil.

Det føles varmt her, og vi går nå inn i en tørrere sesong. Vi har opplevd styrtbygene i februar/mars, og tidvis i april, men nå skal det være over.

De som har lest historien, vet at det var på Tahiti «Bounty» kjøpte brødfrukt som skulle være billig mat til slavene. Etterpå skjedde dette berømte mytteriet, og kapteinen og hans mannskap måtte forlate skuta. Brødfrukttrær er det rikelig av her ennå, og også på Marquesas.

Vi ligger ved kai i marina Taina, rett sørvest av Papeete, som er hovedstaden på Tahiti. Riggeren skulle komme tirsdags morgen kl.9 for å montere en del av furleren på forstaget. Det viste seg at han bare skulle se på omfanget av arbeidet, så vi må vente helt til torsdag før han kan gjøre seg ferdig.

Menneskene her på fransk Polynesia, fortjener omtale. De aller fleste er svært hyggelige og fredelige. Det sies at de er svært gavmilde, men får du noe av dem, forventer de noe tilbake. Det er en skikk her å bytte varer. Det er grunnen til at vi har med oss småting vi kan gi bort, f.eks hårpynt, smykker, leker, små, nyttige hverdagslige ting. Det er fortrinnsvis Marquesas og Tuamotu vi gjør slik byttehandel. Her på Society Islands har de så mye at det er ikke nødvendig.

Hver dag ser vi polynesere med blomsterpynt bakom øret. Det ser ut som om det er like vanlig som å ta på seg klær. Også menn bruker blomst bak øret, men da er det den lille, hvite tiare-blomsten, og den pleier å være i knopp. Damene tar på seg større blomster, og mange bruker også store kranser på hodet. Hvis en mann har krans på seg, er den ofte laget av grønne blader. En del av de unge kvinnene har jeg også sett med grønne kranser. Turister blir ønsket velkommen med blomsterkranser rundt halsen.

Her er kirker og gudshus i «hver sving», og vi behøver ikke være redd for noen ting, for kriminaliteten er lav. De fleste kirkene er katolske, men vi finner også mange mormonere, adventister, Jehovas vitner og protestanter. Protestantenes kirke i Papeete er omtalt i turistbøkene. Vi har forsøkt å få besøke den kirka, men den er alltid låst, og har gjerde og stengte porter rundt seg. Ingen vet når de har gudstjeneste, så der er liten hjelp å få.

Vi har hatt leiebil en hel stund nå. Har vært og forlenget leieperioden to ganger allerede, og vi har kjørt rundt øya Tahiti minst to ganger. 1.mai tok vi ferja til Moorea. Det var en dyr affære. Overfarten tok 45 min. og kostet 1200kr, og det innen samme land! Det sies at det er dyrt i Norge, men her er det mye dyrere! Både restaurant, hotell og frisør koster minst like mye som i Norge. Vi kjørte to ganger rundt Moorea også. Det var ei velstelt og vakker øy, noe de store hotellkjedene også har notert seg. Her ligger resortene på rekke og rad. Man betaler for ei hytte som står på påler uti vannet. Herfra kan man bade, snorkle, padle og nyte livet (sammen med revhaien, men den er jo ikke farlig!)

27. April 2017 - World ARC 2017-2018

Vi fikk tidlig besøk av Marcel, for han og Terje skulle snakke wifi og nettverk om bord i båter. Nesten hele formiddagen gikk til det, og etterpå dro vi til Papeete. Hva mennene gjorde, kan de redegjøre for. Det var båtutstyr og deler til reparasjon det gikk i, mens damene gjorde det de hadde lyst til. Det innebærer ikke bare «unyttige» ting, for vi også kjøpte litt til reparasjon av klær.

Det lå et stort turistskip fra Royal Caribbean Cruiseline inne i havna, så der var yrende aktivitet. Alle perlebutikkene hadde 16% avslag på varene sine, og det så ut som om hele markedet hadde flyttet ut på kaien og rundt turistinformasjonen. Det var tromming og musikk og dansende Tahitidamer på hjørnet.

Vi gikk til en stoffbutikk og snakket med innehaveren der. Hun fortalte om disse store bomullsstoffene de laget mønster på. De var opprinnelig helt hvite, og så la de oppå blomster og bladverk og sprøytet farge på, så alt var håndlaget på Tahiti. Hun selv laget også slike stoffstykker som vi binder rundt livet og kan bære på forskjellige måter. Neste uke ville hun ha slike i butikken sin.

Etter å ha valset rundt i byen og gjort forskjellige ting, bestemte vi oss for å returnere med buss til marinaen. Det var ikke lett. Vi ventet og ventet, men ingen buss kom, og det begynte å skumre. Til slutt fikk Rita forklart med fransken sin at vi ventet på den bussen som skulle gå til marina Taina. Damene hun spurte forklarte at vi nok måtte vente et annet sted, så vi begynte å gå. Mens vi gikk, kjørte en taxi opp ved siden av oss. Vi ble enige om å ta den. Det var ei dyktig dame som var sjåfør, og vi kom oss tilbake før det ble mørkt.

Kveldens restaurantbesøk ble på Roulotte-ne i Papeete. Roulotter er busser som selger mat, og de setter selv opp bord og stoler på kaien, og har et felles hus hvor de vasker opp, og kundene benytter toalettanlegget på kaien. Da var vi i alt seks stykker; Nicole og Armin fra Ashia, Rita og Marcel fra Shamal, Pia og Terje fra Aurora Polaris, og Rita og Pia bestemte at vi ville ha kinesisk mat! Nicole bestemte at vi skulle ha crepes til dessert, og sånn ble det!

26. April 2017 - World ARC 2017-2018

Nå har servicemannen gjort seg ferdig med motor og generator. Da han gikk, var det tid for fiksing på bimini og innsying av kapteinens bukser. Det er han selv som står for arbeidet, så all ære til ham!

Det går stadig folk forbi båten, og noen sier mer enn god dag. I dag var det to unge menn som var veldig interessert i båten vår. Til slutt ble de invitert inn, og fikk omvisning om bord. Det viste seg at den ene av dem var mannskap og vedlikeholdsmann på en Najad 57 som lå et stykke bortenfor vår. Eierne var nå hjemme i Israel, men skulle komme tilbake til sommeren og seile her i Fransk Polynesia.

Denne kvelden dro vi til Belvedere, fjellrestauranten igjen, og vi hadde med oss Rita og Marcel fra båten Shamal. Det var like artig som sist, bare at denne gangen ventet de oss, og der var ikke så mange folk i restauranten. Eieren var en franskmann som hadde vært i samme situasjon som oss, en seiler, bare yngre. Han hadde antakelig funnet seg ei dame og stiftet familie, og han levde nå av å servere sofistikert mat til turister og fastboende.