Kapteinen er alltid tidlig på an, så klokka 7.30 var vi i dinghyen på vei
mot nye eventyr. Han tenkte ikke på at det var 12 timer siden vi kavet for å
komme oss gjennom korallrevet. Nå var vi i nesten samme situasjon, men denne
gangen i dagslys. Det gikk jo greiere enn sist, og nå begynner vi å lære
hvordan vi skal te oss. Taxisjåføren var på pletten. Vi hadde bestilt ham
til kl.8, men han var der allerede da vi dro dinghyen på land.
Så kjørte vi på austsida av Taveuni. Det var ikke lenge før veien gikk over
i grusvei, og vi humpet oss gjennom landsby etter landsby. Også her har
husene strålende farger, noen har fått seg murhus, andre har trehus eller
blikkskur. Klesvaskene hang på snorene rundt omkring, og hvitt tøy var ikke
alltid hvitt.
På Fiji er grisene i bur. De har satt buret på påler, og lagt tak over slik
at den ikke skal stikke av. Hønene, kattene og hundene får gå fritt. Kveget
er inngjerdet, og hestene bundet. Over alt er det sørpe, for det regner en
del her, selv i tørketida. De fleste ser ut til å ha noenlunde samme
størrelse på husene sine, men ei dame, Theresa, som vi snakket med, bodde i
et blikkskur. Broren hennes bodde i nabohuset, og det så ganske fint ut
etter standarden. Theresa hadde mistet huset sitt i syklonen, og visste ikke
noe om når det ville bli bygd opp igjen. Hun satt utenfor et annet skur med
klesvasken sin. Hun hadde allerede ei snor med klær, og var i ferd med å
gjøre ferdig en ny vask. Hun sa det bodde 4-500 mennesker i landsbyen, og
der var over 100 barn på den nye skolen. Den var nettopp blitt ferdigbygd
etter syklonherjingen.
Det var chiefens sønn, Manasse, som var guiden vår for dagen. Han var far
til to gutter og to jenter. Han demonstrerte for oss hvordan de gjorde når
de klatret i kokospalmene for å hente ned nøtter. Han var barbeint, og jeg
var dum nok til å spørre om det aldri var vondt å gå slik han gjorde. Han
hadde nok gått slik hele sitt liv, for han forstod ikke spørsmålet engang.
Ellers måtte han besvare en masse spørsmål fra oss, for vi lurte jo på litt
av hvert. Han var tålmodig med oss, og av og til stakk han av fra stien for
å hente blader, frukt og vise oss kavaplanter og taro (en slags dyr potet de
dyrker her). Målet for turen vår, var å gå en kyststi mot noen fossefall.
Det skal litt til for å imponere nordmenn og sveitsere med fossefall, så vi
ble ikke akkurat vippet av pinnen da vi kom så langt at vi var der. Jeg tror
det var mye mer eksotisk for oss at vi faktisk måtte gå gjennom ei frådende
elv for å komme dit. De hadde spent et tau over fra den ene siden til den
andre, og vi måtte holde oss i det uten å miste balansen eller dra tauet mot
eller dytte det fra oss. Det skulle holdes stramt, og vi måtte passe på hvor
vi satte føttene. Vannet rakk de minste av oss til livet, og alle forsøk på
å holde oss tørre etterpå, kunne vi bare glemme. Vi var dassvåte, og var
glade for at det faktisk er ganske så behagelige temperaturer her.
Tilbaketuren skulle være med båt. Der var piknikbord der vi ble hentet, og
Manasse hadde plukket ei kokosnøtt og delte med oss. Da delte vi også vår
matpakke med ham og kameraten som hentet oss. Vi skulle få med oss enda en
foss som var i tre etasjer. Dit kunne de gå helt inn med båten dersom det
var høyvann. Han var dessverre uheldig med propellen, for i en bølgedal red
han inn i korallene. Vi så imidlertid at han hadde en i reserve, så det var
nok en helt vanlig problemstilling.
Manasse kom med en pose med bananer til oss før vi dro derfra. De er så
vennlige og omsorgsfulle!
På veien tilbake, så vi et nytt skilt med fossefall på. Marcel ba sjåføren
om å stanse, for han ønsket å gå dit også. Første foss var bare 10 minutter
å gå til fra veien. Denne veien var mye finere og mer velstelt og beplantet
enn den forrige. Mens vi gikk innover, hørte jeg noen fugler som skravlet.
Jeg stoppet, og vi begynte å lete etter hvor lyden kom fra. Da ble vi var
noen fine papegøyer med røde hoder, grønn kropp og blåe stjerter. Jeg
begynte å ape etter dem, men da gjemte de seg. Så laget jeg gjøkelyder, og
da ble de nysgjerrige og kom fram slik at vi fikk fotografere dem. Rett
etter, traff vi nordmennene fra i går kveld. Vi sa de måtte skynde seg, så
de også kunne få se papegøyene.
Framme ved fossefallet var jeg helt klar for et bad. Rita og Marcel ville
videre oppover, så Terje og jeg ble igjen og badet nedenfor fossen. Etterpå
gikk jeg på toppen for å nyte utsikten. Da jeg kom ned igjen, hadde Terje
gått tilbake til taxien vår. Jeg gikk også dit, og der satt vi til Marcel og
Rita kom tilbake.
Vi ble enige om å spise middag før vi dro i båtene våre. Restauranten var
den som var stengt i går, og vi kunne sitte og se utover bukta der Shamal og
Aurora Polaris lå oppankret. Vi klarte akkurat å bli ferdige før det ble
helt mørkt. Denne gangen var det høyere vann, så det gikk relativt greit å
komme oss ut igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar