Vi hadde bestemt oss for å gå fra havna til ei av øyene, siden det var
søndag og første pinsedag. Alt er stengt på søndager, for da går alle i
kirken. Terje var borte hos Shamal for å informere dem om hva vi hadde tenkt
å gjøre, og kom tilbake med beskjed om av vi skulle gå i kirken. I mitt
stille sinn syntes jeg det var helt OK. Vi kledde oss med tildekkede skuldre
og knær, slik de gjør her på Tonga – ikke bare i kirken, men også ellers.
Den nærmeste kirken var katolsk. Ikke helt som i Europa, men mønsteret var
det samme. Mange bibelske bilder på veggene, men her var det ikke så mange
helgener og Mariaer. De fleste bildene var av Jesus. Det føltes nesten som
om vi satt midt i kirkekoret, for det var kraftig sang rundt omkring oss.
Dirigenten stod framme og dirigerte hele forsamlingen, og det var litt av en
opplevelse. Vi hører dem stadig vekk øve i kirken om morgenene.
Rett etter dro vi til ei lita øy, Mounu, i havgapet. Der var en resort, og
Ashia og Shamal hadde booket bord der om kvelden. Vi ankret opp utenfor,
badet og fotograferte, før vi gikk inn og hadde en herlig, treretters
middag. Menyen var trykket opp med alle navnene våre, og mor og datter stod
for matlaging og servering.
Mens vi satt der, begynte det å blåse, og det i en helt annen retning enn vi
hadde tenkt. Vi satt og kikket ut på Aurora Polaris, og var litt bekymret
begge to, for revet var rett i nærheten, og kapteinen hadde sluppet ut litt
mer ankerkjetting enn vi var komfortable med. Restauranteierne beroliget
oss, og sa at andre båter hadde ligget slik før oss, så det skulle ikke være
noen grunn til bekymring. Vi slo oss til ro, og etter middagen dro vi
tilbake. For å si det kort, og forståelig for Karmøybuen: «då sat Aurora
Polaris p reve»! Gjett hvem som fikk lyst å dra en velkjent Øystein Sunde?
De inne på øya, forstod at noe var galt, så de ropte ut til oss mens vi
kavde for å komme løs. Våre tyske og sveitsiske venner gjorde alt de kunne
for å få oss av revet. De tok tau fra masta vår og dro ut med dinghyene for
å prøve å vippe oss av, mens jeg tømte vanntankene for at vi skulle bli litt
lettere. Dybdemåleren viste 0,2, så vi trodde egentlig ikke det var kjølen
som satt fast. Etter hvert viste det seg at det var roret. Inne i båten
hørte jeg knirkende, knusende lyder, og hadde mest lyst til å hoppe i sjøen
og svømme over til naboene. Jeg ble om bord! De tok så ut akterankeret,
festet tauet på vinsj i masta, og vinsjet båten utover, mens jeg
kontrollerte dybdemåleren. Til slutt lyktes de med å få oss løs, og vi gikk
til naboøya og ankret opp der.
Neste morgen dykket Terje for å sjekke omfanget av skadene. Akkurat der og
da så han litt mørkt på situasjonen. Vi kunne ikke seile med så ødelagt ror.
Marcel og Rita kom også over, og Terje og Marcel gikk uti og spente stropper
rundt roret, slik at vi skulle klare å komme oss inn til Vava'u igjen. Det
så nesten ut som et begravelsesfølge! Vi foran, og Ashia og Shamal etter.
Nesten litt komisk!
Tirsdagen skulle være vår utfluktstur til botanisk hage på Tonga. Terje
ville at jeg skulle gå alene, og så fikk han med seg Marcel, Armin og Peter
for å få løftet båten opp på verftet. Det gikk ikke, for båten vår var ca.
30-40cm for dyp. Det de da gjorde, var å demontere roret i sjøen, og
deretter tok de det inn på verftet for reparasjon. Slik det ser ut nå, er vi
optimistiske. De er profesjonelle, og har lovet å gjøre alt de kan for å bli
ferdige før helgen. Lars, fra Sandvita, har gjort slike reparasjoner før, og
han var den første til å tilby seg å hjelpe oss. Han var med ut til verftet,
og sa at han syntes de virket veldig seriøse. Allerede i morgen, fredag, ser
det ut til at vi kan dra videre.
Jeg dro sammen med halve ARC-flåten til botanisk hage. Der fikk vi omvisning
av en utdannet botaniker, 71 år gammel. Han hadde arvet landstykket fra sin
far, og eide ei hel bukt. Han fortalte en masse ting om trær og vekster, og
etterpå fikk vi se hvordan de laget kurver, klær og andre fletninger av
kokospalmer. Ei av damene viste oss også hvordan de lager «tapa», en slags
form for stoff eller papir. De viste oss hvordan vi åpner kokosnøtter og
lager kokoskrem, og han fortalte om nonijuice og kava. Kava er nok forbudt i
Norge, for det er et beroligende middel, og antakelig svært vanedannende. Vi
må imidlertid kjøpe kava og ha med oss til øyene vi skal besøke, for det er
en tradisjon å gi dette til chiefen for landsbyene som gave for at vi får
være i deres farvann.
Etterpå fikk vi lunsj. Det var en hel buffet med salater, diverse
stivelsesgrønnsaker, kylling i karry, fisk, fiskekaker, corned beef innbakt
i grønne blader, og helstekt grisunge. Til dessert fikk vi papaya og ananas,
kokoskake og banansaus. Men før vi fikk spise, bad husverten for maten. De
var wesleyanere, fikk jeg vite etterpå. De som underholdt oss med dans etter
middagen, var fra mormonkirken. Dansingen på Tonga er «snillere» enn i
Fransk Polynesia. De er svært dydig kledt, og danser mest med armene, som er
innsmurt med kokosfett.
Vi fikk også en time etterpå til å snorkle i bukta deres. Jeg tok på meg
utstyret og snorklet ivei, men det var veldig grunt vann, og jeg var redd
for å skrape meg opp på de kvasse korallene. I tillegg så jeg plutselig en
slange som var hvit med svarte striper. Da fikk jeg plutselig propell bak
meg, og jeg var ferdig med hele snorklingen! Etterpå fikk jeg vite at
slangen ikke var farlig. Problemet er at jeg ikke liker dem likevel!
Da kvelden kom, var vi ute med Ashia for å feire deres bryllupsdag. Det
begynte å regne, og vi hadde ikke stengt luker og vinduer i båten. Likevel
tok vi det med ro, jeg fordi jeg ikke visste at Terje hadde åpnet begge
vinduene på soverommet vårt. Da vi kom tilbake, fikk vi et fryktelig arbeid
med å tørke opp etter regnvannet. Jeg måtte ut med alle klærne mine i
skapet, samt alle bøkene i bokhylla. Noen av bøkene hadde forsynt seg grådig
av regnvannet, og jeg kan ikke skryte på meg at jeg var spesielt munter.
Neste dag gikk til med ytterligere rydding og vask – klesvask. Terje var på
verftet, og etterpå hentet han meg til lunsj. Vi fikk hentet t-skjorter med
logo på, og handlet litt mer nødvendige og unødvendige ting.
Om kvelden hadde vi prisutdeling for leg 5, med janitsjarorkester. De både
danset og sang mens de spilte. Vi fikk faktisk pris for beste
vannforsyningsbåt i flåten! Vi har levert vann til i alle fall fire båter,
så vidt jeg kan huske. Buffeten var minst like flott som den jeg hadde dagen
før. Velkomstdrikken var enten fruktpunsj eller kava. Jeg torde ikke drikke
kava, men jeg har smakt det. Det smaker som en slags urtete, og de serverte
den i halve kokosnøttskall.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar