Christmas

Merry Christmas to all of you

I wanna go home for Christmas
Let me go home this year....

..tatt fra Maria Menas julesang, uten at vi berører noe annet sentimentalt innhold. Det var kun disse to verselinjene som passet. Cape Town stenger ned det meste i julen, så enten måtte vi dra på safari, eller rett og slett hjem. Da ble valget enkelt for oss!

Medalje til kaptein og kaptinne for at de kom overraskende på firmafest 8.desember

Det var i alle fall noen som ble overrasket da vi ringte på døra om kvelden den 7.desember. Hun som fyller 7 år den 26.desember, Sonja, var nok den som gav mest uttrykk for gleden over å få morfar og mormor hjem på juleferie. De eldre har en annen måte å uttrykke seg på, og det var kjekt å bli mottatt - både hjemme, blant venner og kolleger.

Sonja, snart 7 år

Ingrid, vår eldste datter

Stig André, svigersønn, og Rebekka 12 år

Flyturen fra Cape Town til Amsterdam tok oss 11 timer. Heldigvis hadde vi bare den mellomlandingen, for neste flyvning gikk direkte til Stavanger. Vi hadde planer om å overraske alle, selv om det holdt hardt enkelte ganger.

Søndag kveld kom vi til Skudeneshavn. Tror jeg kan si de var like overrasket der også. Mamma var alene da vi kom, og jeg kan trygt si vi kom uventet! Hun ble bare stående og gape.

Kaptinnens mamma, Gurie

Hun gapte ikke mindre min søster, Karin, da hun kom innom på søndagsvisitt litt senere. Jeg ble igjen i Skudeneshavn i hele 5 dager.

Karin

På Hidra hadde vi juleverksted med våre tre barnebarn som bor på Randaberg. De fikk lage gaver og litt pynt til jul, og morfar bakte kanelsnurrer til dem.

Tankene våre går også ofte til de to som feirer jul i Aurora Polaris i Cape Town, Helen og Martin! Vi vet at de har det travelt med å stelle og pynte på henne, og håper de også tar seg tid til å se seg om i Sør Afrika mens de har anledning. 

Hermed ønsker vi alle en riktig god jul, og så fortsetter kanskje bloggen neste år.....

Cape Town og omegn

30. november – 04. desember 2018

Så her ligger vi - godt inne i ei beskyttet havn, med fasjonable leiligheter rundt oss, og alle fasiliteter i nærheten. Vi har gangavstand til det meste, og kan vrake og velge i restauranter og butikker.

..ribbet for tekstiler (sprayhood og bimini)..

Her forleden hadde vi en tur på Table Mountain. Vi tok en Uber (for de som ikke vet det, så er det en taxitjeneste som bestilles og betales over internett – en som vanlige taxisjåfører ikke liker, fordi det blir betydelig konkurranse for dem). Kapteinen hadde nok planlagt litt på forhånd, for idet vi gikk av taxien, fikk vi vite at vi bare hadde å dra oss oppover stien mot table mountain. Han hadde ikke tenkt å gå, bare så vi visste det! Kaptinnen fikk ei vannflaske i hånda, og beskjed om å ta med seg det hun trengte. Det ble altså boblejakke og vann, telefon og solkrem! Resten av mannskapet hadde i alle fall klart å ta med seg litt å spise i tillegg til vann.

Vi gjør historien kort. To og en halv time senere, kom vi tre oss opp til platået. Da hadde kapteinen spist lunsj, fotografert og handlet seg ei lue. Etter nye fotoseanser, kom kaptinnens belønning for klatreturen; en Magnum og en kopp kaffe, og så gondoltur ned igjen.

Søndag dro vi til Robben Island med hurtigbåt. Utrolig nok, kan vi ikke kjøpe billetter her uten først å vise passene våre. I tillegg må vi gjennom sikkerhetskontroll, som på flyplassen. Båten hadde plass til rundt 300 passasjerer, og på øya var det i alle fall 10 busser som stod klar til å ta imot oss. Hver buss har sjåfør og guide, og vi ble kjørt rundt til de forskjellige stedene og fortalt historiene om hvor de spedalske hadde holdt til og hvor de var begravet. Fengselet fikk vi også besøke, og der gikk vi inn. Det var tidligere innsatte som guidet oss rundt, og vi aner bare hvor grusomt det må ha vært å sitte i fangenskap der. Nelson Mandela hadde sittet der i 18 år, og vi fikk fotografere cella hans.

Nå har vi leid bil for å kunne kjøre litt rundt og se oss om. Den er foreløpig bare blitt brukt til nødvendige ærend, så som kjøp av utstyr til båten. I dag tok vi av sprayhood og bimini for å få fikset noen hemper og glidelåser, samt skiftet ut plastikkvinduene som ikke lenger er gjennomsiktige.

Etter det, tok vi oss en busstur sammen med noen av de andre i flåten for å bli guidet rundt i de fine dalene rundt Cape Town. Vi så store, flotte vingårder, og mektige fjell som omkranset dem.

Her får geitekillingene litt å tygge på

Geitebukken kom også ut for å hilse på oss

Fra venstre: Helen og Martin, kapteinen og kaptinnen fra Aurora Polaris, Brita fra Blue Pearl, Rob fra Influencer, Peter og Anissa fra Callisto

Dronefilm med Aurora Polaris, Mad Monkey og Influencer utenfor Cape Town

Cape Town

23.-26. november 2018

Tidlig fredags morgen forlot vi Durban. Denne gangen tok noen av oss litt sjøsyke-medisin, for vi visste at vi kanskje kunne komme ut i røffe forhold. Til vår gledelige overraskelse har vi hatt bare flotte værforhold så langt. Det betyr ganske lite vind, god medstrøm og motoren i gang hele tida.

Idet vi gikk ut fra havna, fikk vi alarm fra autopiloten. Vi slo den da av, og restartet. Den fortsatte å gå hele neste døgn, men så kom alarmene tilbake igjen. Vaktene våre er slik at vi deler fortsatt de mørke timene i to, og vi er to på vakt hele tiden. Dermed kan vi gi hverandre hviletid når det behøves. Vårt nye crew har timene etter midnatt  (fra ett til sju), og når vi har hatt frokost, går de og legger seg og sover til lunsj. Etter lunsj er det kaptein og kaptinne som sover, for de skal på vakt kl.19-01.00.

Den andre natta vi seilte, takket autopiloten for seg, og det skjedde mens det nye crewet var på vakt. De hadde håndstyrt hele natta. Da måtte kaptinnen lage litt ekstra god frokost til dem. Mens de spiste, måtte det selvfølgelig håndstyres av noen av de andre om bord. Hvis noen lurer på hvem det var, så kan de bare fortsette å lure, for her røpes ingenting! – Men med slikt fantastisk crew, lyktes det dem å overtale kapteinen til å fikse autopiloten mens vi seilte. Ingen av oss hadde lyst til å måtte håndstyre helt til Cape Town. Gutta samarbeidet på elektromotoren til autopiloten. De erstattet den børsten fra en annen elektromotor med en annen fra samme motor. Det viste seg at disse børstene har kortere levetid enn de børstene som er originalt i Aurora Polaris. Vi regner med at vi klarer å komme oss helt fram med denne reparasjonen. Dernest håper vi at leveransen av ny elektromotor er i rute, slik at vi slipper å være bekymret for om den holder over Atlanteren igjen.

Helen og Martin ser ut til å trives om bord, og vi blir ganske bortskjemt. Før gjorde vi jo alt selv, og plutselig får vi både nok søvn, ferdige måltider og oppvask etterpå. Martin sørger for alle væroppdateringer, lager alternative ruter og trimmer seilene slik at farten blir god. I tillegg får vi lære nye skikker, ord og begreper, og utvekslet erfaringer og oppskrifter.

Når vi kommer til Cape Town, vil «Influencer» sende drone rundt oss og filme seilasen inn til havna. Det betyr at vi må holde følge for å bli med på filmingen. I tillegg vet vi at det ligger et område med kraftig vind som beveger seg litt raskere enn tidligere antatt. Vi kjører derfor motoren ganske hardt for om mulig å unngå å få den kraftige vinden fra siden. Å få vinden bakfra er mye mer behagelig, og passer Aurora Polaris ypperlig.

Vi rundet Capp det gode håp i dagslys, og ble vitne til hval som hoppet og blåste rundt oss. Selene lå i vannskorpa og vinket med luffene, og vi så hai – mye hai.

Da sola gikk ned, visste vi at dette var siste nattevakt på en stund, og da kan vi tåle en del. Med den farten vi hadde, regnet vi ut at vi kunne være i Cape Town i grålysningen. Et mørkt område rundt oss, varslet nedbør, og kanskje vind. Kapteinen og kaptinnen hadde første vakt, og mens han satte bolledeig for å ha ferske kanelsnurrer til ankomsten, hadde kaptinnen som oppgave å følge med på vindstyrken. Og ganske riktig, vinden kom som sluppet ut av en sekk. Vi tenkte at det sikkert bare var en squall, og at den snart ville være over, noe den aldeles ikke gjorde. Vindstyrken bare økte, og regnet plasket ned. Deigen måtte bare vente, for nå ble det viktigere å få ned seilene. Til slutt var der bare noen små kluter oppe, og vi raste videre med 9-10 knops fart. Bølgene økte i størrelse, vi var dyvåte, og kunne ingenting gjøre, bortsett fra å holde øye med instrumentene og holde alle luker skalket. Skjelvende av frost og (litt) frykt, kom jeg meg nedenunder og fikk i alle fall skiftet til tørt tøy og hentet klesskift til kapteinen. Det ble målt en vindstyrke på 38,1 knop, og holdt seg stadig på 30-tallet. Det varte og det rakk, og til slutt ble det vaktskifte.

Mannskapet vårt måtte gjøre det samme som vi hadde gjort – enten endre seilføring eller kurs. Det ble ikke mye soving denne natta, og mot morgenen stilnet det heldigvis litt av. Vi hadde nå klart å holde gruppa samlet, og «Influencer» hadde gitt oss et kartpunkt vi seilte mot, og så skulle de filme oss med dronen. Filmen ble ganske fin, med dramatisk bakgrunn av mørke skyer.

Det var godt å seile inn til havna, og vi så at Cape Town er en fin by.

Legger denne ut nå, så dere får lese. Kanskje vi poster filmen senere når jeg får hjelp av de som klarer å håndtere slike filer.

Durban

18.-22.november

Søndag ettermiddag hadde vi et værvindu. Da seilte vi nedover mot Durban. Vi hadde blitt enige med vårt reisefølge," Influencer", "Mad Monkey" og "Pinta", at vi skulle bare rusle nedover kysten, slik at vi kom fram tidlig om morgenen. Vi hadde ikke mye vind, så en stor del av reisen gikk med motor. Jeg hadde ikke tatt noe sjøsykemidler, for vanligvis klarer jeg meg ganske bra. Dette her, derimot, gav oss bevegelse fra alle kanter – skikkelig sjøsyke dønninger! Jeg var fullstendig slått ut ganske tidlig. De andre klarte seg mye bedre. – Og nå er tiden kommet for å røpe noe: vi har fått nytt mannskap om bord! Helen Doody og Martin Booth fra sørkysten av England! Vi kjente dem fra forrige seilas, allerede i St. Lucia i Karibien, så det var veldig hyggelig. De skal seile med oss resten av World ARC, dersom det ikke kommer noe i veien, da.

Martin og Helen

Helen følte seg litt utenfor hun også, på grunn av dønningene, men hun klarte seg mye bedre enn meg. Heldigvis varte seilasen bare ei natt, og vi ankom Durban i grålysningen.

Det var litt overraskende at byen så så bra ut, for vi hadde nesten bare hørt negative ting om den. Ved nærmere ettersyn, viste det seg at mange av høyhusene var svært medtatte. Vi ble hilst velkommen av en mann i marinaen som hjalp oss med fortøyningene. Han advarte oss mot å spasere i byen etter mørkets frambrudd. Ta taxi! var rådet.

Hele formiddagen gikk med til innsjekk. Det var litt av ei papirmølle å komme hit! I Sør Afrika holder det ikke med innsjekk en gang. Hver by vi besøker, forlanger pass, skipspapirer, seilingsplan, fortolling og så videre. Det holdt ikke at bare en person kom! Alle måtte vise ansikt!

Da vi endelig var ferdige med innsjekk, var vi så trøtte at vi måtte legge oss. Jeg våknet av at noen banket på skipssida. Det var en fra marinapersonalet som sa at vi måtte flytte båten. Det var jeg som hadde påpekt at vi ikke hadde noe å gå på da vi la til. Dybdemåleren viste 0,0. Heldigvis var det lavvann da, så da tidevannet kom, fløt vi godt.

Her vi ligger nå, har vi godt med vann under kjølen. Det er til gjengjeld langt å gå helt ut, men vi ligger trygt. Vi skal være her helt til fredag morgen i 3-4 tida. Da må vi gå, og vi håper på værvindu helt fram til Cape Town.

I ventetida har vi hatt det veldig kjekt sammen. Vi har meldt oss inn i to yachtklubber, og dermed kan vi velge hvilke restauranter og toalettfasiliteter vi vil bruke. Havna er svært godt bevoktet. Hver morgen og kveld er det omtrent 20 politimenn som bevokter området utenfor marinaen, og vi får eskorte nesten hver gang vi skal utenfor, gå i minibanken og slike ting. Selve inngangen til pontongene er også låst, så vi må enten låse opp selv, eller vakten åpner for oss.

Vi har vært på strandpromenaden. Da var vi fire damer som gikk tur. Etterpå avsluttet vi med smootie på kafeen der. Torsdag morgen dro kaptein og kaptinne på «Aurora Polaris» sammen med Sydney og Matt fra «Influencer» på strandpromenaden for å ha en time med segway. Det var gøy! Vi lærte fort å kontrollere den, og sammen med guiden vår dro vi av gårde. Han filmet og fotograferte oss, og vi ble etter hvert mer og mer avslappet og turte å gjøre flere ting.

Kapteinen, Sydney (Influencer), Kaptinnen, Matt (kaptein på Influencer)

Kaptinnen og instruktøren på segway

Nå forbereder mannskapet vårt mat til den videre seilasen. De har laget bolognese og chili con carne, så dersom det blir vanskelig å lage mat på grunn av bølgene langs afrikakysten, har vi ferdig mat å varme.

Selve innsjekken i Durban var lang og kronglete, men utsjekken var enda verre. Da måtte vi ha med alle papirene og pass fra innsjekk. Vi begynte på marinakontoret, deretter var det havnekontoret. Der måtte vi først gjennom security, sånn som de har på flyplassen. Så måtte vi skrive oss inn i besøksprotokoll (alle 4). Deretter tok vi heisen opp til kontoret for utsjekk av båter. Før vi fikk gå inn, måtte vi igjen skrive oss inn i en protokoll. Så måtte vi levere reiseplan som ble kontrollert og stemplet. Reiseplanen skulle så til immigrasjon og deretter til tollen. Til slutt skulle formularet tilbake til havnekontoret, og en kopi leveres til marinaen igjen. 

Richards Bay

12.-16.november 2018

Tidlig morgen, mandag 12.november, ankom vi Richards Bay. Da hadde vi «krabbet» nedover langs kysten med et par lommetørklær oppe for å redusere farten slik at vi ikke kom inn i mørket, men ved dagslys og høyvann.

Vel inne ved bryggene, fikk vi beskjed om aldri å ha mat liggende ute, og helst holde lukene lukket hver gang vi gikk fra båten. Og grunnen? Apekatter! Vi fikk vite at de kunne holde skikkelig fest dersom vi ikke passet på.

Tirsdag dro vi på safari. Vi så de velkjente afrikanske dyrene, som elefanter, sjiraffer, neshorn, antiloper, bøfler og noen flotte fugler.

Onsdag skulle vi ha en tilsvarende tur langs sjøen og se krokodiller og flodhester, men av en eller annen grunn ble det en kjøretur lignende dagen før, med innslag av besøk i en landsby. Der ble vi invitert inn til en spåmann som skulle fortelle oss at turen vår hittil hadde gått bra, og at vi ville seile trygt videre. Til slutt danset de for oss. Vi hadde også en lignende forestilling i marinaen, der de framførte zuludans, og vi spiste zulumat.

Vi har aldri før vært i Sør-Afrika, og det var ganske underlig å se hvordan de hvite landsbyene var inngjerdet med både murer, piggtråd og elektriske gjerder. Utenfor, på landsbygda, så vi den andre bebyggelsen. Det var ofte fargerike hus, med et lite, rundt hus i tillegg. Av besøket vi hadde gjort den dagen turen ble annerledes, forstår vi nå at det runde huset har en helt spesiell funksjon. Dette huset er dedikert forfedrene, og familien kan gå inn og ha kontakt med sine døde der. Ofte ligger de også begravd på eiendommen, men huset har en slags møte-/kontaktfunksjon.

World ARC - Nesten fremme i Sør Afrika

10. november 2018

I kveld så jeg det! Det syregrønne flashet idet solen gikk ned. Nå har jeg studert utallige solnedganger, og var i ferd med å si at det bare er noe tull. Det er det ikke, for jeg har nå sett det med mine egne øyne!

Dette har vært en utrolig vakker dag! Vi har måttet gå med motor nesten hele dagen, men himmelen har vært blå, og nesten skyfri. Da solnedgangen nærmet seg, dukket det plutselig små skydotter opp rundt omkring horisonten. Solen gikk ned, og etterlot seg alle regnbuens farger, først i et lyst slør. Siden ble fargene klarere, og med mer kontrast. Jeg måtte sitte lenge og beundre fargespillet. Lurte på om jeg skulle fotografere, men tenkte etterpå hvorfor jeg skulle det? Nyt det her og nå! Det er ingen andre som behøver å se det!

Jeg sitter og ser på den vannrette horisonten. Enten jeg ligger, sitter eller står, er den alltid i øyehøyde. Til og med når jeg går opp på en fjelltopp, eller sitter i fly og ser ut av vinduet…. Horisonten er alltid i øyehøyde!

Oppe på himmelen er det en tynn månesigd. Etter hvert som himmelen blir mørkere, dukker stjernene opp. Noen stjernetegn gjenkjenner jeg. Nå kommer månen til å være litt på min nattevakt. Senere antar jeg den forsvinner i horisonten. Alle seileres glede, er å ha vakt ved fullmåne. Da blir det så lyst og fint – dersom det ikke er overskyet, da.

Det er i grunnen ganske greit å være i seilbåt, for da slipper vi som regel å måtte vike for annen trafikk – unntatt når det gjelder fiskefartøy, da. Det sies at mange av de bare setter på autopiloten, og spiller kort eller gjør andre ting, og glemmer å holde utkikk. De store fraktebåtene jeg treffer på, viker tidlig, tydelig og tilstrekkelig. Av og til tar vi kontakt med dem via VHF og spør dem om hvordan været er der de kommer fra. Vi har naturligvis GRIB-filer, men det er alltid interessant å vite litt om hva vi kan ha i vente – av bølgehøyde og vindstyrke, eller strømretning.

11. november 2018

Det var tungt å innse at vi ikke klarte å komme inn til Richards Bay i kveld. Ikke fordi været var dårlig, for det har det ikke vært. Vi har seilt i nydelig solskinn i hele dag, og kapteinen laget god middag og bakte skoleboller og kanelboller. Kaptinnen leste ferdig boka si om 20-årige Durita Holm fra Færøyene som seilte jorda rundt på egen skute. Det var ei tøff dame, det! Hun ligner ikke på meg i det hele tatt. Vi har to helt forskjellige ståsted, og forskjellige oppfatninger av mange ting. Likevel er det mye lettere å lese boka etter å selv ha opplevd mye av det samme. Om jeg hadde lest boka først, ville jeg sannsynligvis ikke forstått på samme måte som jeg gjør nå.

Mens vi seilte, fikk vi en mail fra ARC om å sette ned farten, for vi ville ikke klare å komme inn i bukta ved høyvann likevel dersom vi fortsatte med samme fart. Å komme inn i mørket, vil bli vanskelig på grunn av alle lysene som forvirrer de som ikke har vært der før. Dermed må vi ha nok en nattevakt og seile inn ved daggry – på høyvann. Når det er sagt, har vi vært veldig heldige med denne seilasen. Vi har ikke hatt noe uvær i det hele tatt, bare den ene squallen, og da hadde heldigvis ikke kapteinen lagt seg ennå.

Nå skal vi altså rusle forsiktig nedover Afrikas sørøstkyst mot åpningen i Richards Bay i natt. I morgen tidlig legger vi til i marinaen der inne, og da begynner rengjøringen av båten igjen. Så blir det vel en god middag på land, tenker jeg!

World ARC - Overfart Reunion til Richards Bay

4. november 2018

Har ikke begynt å lese noen bok ennå, så i mangel av gjøremål blir det blogg! Vi har nå den andre dagen mot Sør Afrika.

Det er en ensom foreteelse å forsere det indiske hav i en mann-og-konebåt. Når den ene er våken, sover den andre, unntatt når det er måltider. Nå har vi hatt vinden på nesen i nesten hele dag. Noen har vi akterutseilt, mens andre tar innpå. Målet vårt er å holde 7 knop eller over, samme hva det koster. En vi dro forbi tidligere i dag, setter nå etter oss med minst en knops hastighet mer enn det vi har, så han tar oss igjen innen en time. Håper bare vi ikke går på hverandre i løpet av natta, slik vi nesten gjorde med samme båt før Reunion.

Denne vindretningen og bølgene gjør oss sjøsyke. Kapteinen har allerede kastet opp i dag, mens kaptinnen bare var litt kvalm fra morgenen av. Får sørge for at vi har mat i magen, ellers blir det bare bråk! Håper vinden snur, slik at vi får den og bølgene mer bakfra. Ellers er det svært vanskelig å forutsi noe som helst i disse farvannene. Været kan skifte veldig fort, og vi kan få strømmer og bølger fra flere forskjellige retninger.

Den andre natten vi seilte, gikk vi inn i et forrykende tordenvær. Jeg startet som vanlig om kvelden, og ble vitne til det lyssshowet! Det lynte, tordnet og regnet rundt oss på alle kanter, men ingen av båtene i flåten fikk noe ødelagt.

6. og 7. november 2018

Den tredje natta var roligere, og den påfølgende dagen var fantastisk! Vi hadde fra 20-30 knops vind bakfra, og etter hvert kom bølgene også samme vei. Vi revet seilet før min vakt, og dermed gikk vi saktere. Vinden holdt samme styrke, men utover natta løyet den. Utpå morgenen måtte vi motorseile igjen, for vi fikk motstrøm. Er kommet klar av Madagaskar, og har det siste havstrekket mot Richards Bay. Vindretningen er i øyeblikket fra nordvest, men ventes å endre seg ganske mye i løpet av dagen. Vi er kommet halvvegs til målet!

I løpet av dagen snudde vinden, og vi fikk den på nesen. I tillegg hadde vi motstrøm, så motorkraft var helt avgjørende for framdrift. Med omdreininger på 1700 rpm, klarte vi å holde en fart på 2-3 knop SOG. Noen ganger så jeg bare 1,1 knop, så det var ikke oppløftende! Vi hadde brukt opp den ene tanken med drivstoff, og hadde nå den største tanken i bruk. Da vi begynte på strekningen med motstrøm, hadde vi allerede tømt ¼ av den. Nå håper vi på vindskifte, slik at vi kan begynne å seile. Værmeldingen sier vi skal få det utover natten.

08. november 2018

Kapteinen overtok som vanlig kl.1.00, og kaptinnen beklaget framdriften, og mente at han burde klare å få litt mer fart på skuta. Han var ikke sen om å endre seilføringen, gå litt ut av sporet vårt, og så seilte vi som bare det! Kaptinnen måtte ligge på tvers i senga (nesten opp i bokhylla). Klarte likevel å få noen timers søvn, og våknet i det det grydde av dag, det vil si mellom fem og seks. Da var tilværelsen temmelig skrå! Hun satte seg på sengekanten, og plutselig ble hun kastet over ende i senga. Det fikk tankene over på hvor viktig det er å være beredt og bevege seg forsiktig. Heldigvis var det madrassen som tok imot denne gangen. Frokosten ble veldig enkel; muslibarer og vann, for ingen hadde lyst å åpne kjøleskapdøra og få innholdet i fanget. Utover formiddagen og dagen, stilnet vinden, og vi fikk rolig vær og motstrøm igjen. Slik har vi ruslet gjennom denne dagen, og regnet ut at med denne farten kommer vi til Richards Bay på mandag!

I kveldingen går vi nå inn i en mørk squall. Forventer kraftig regn, og en vindøkning fra 5 til 20-25 knop. Har allerede tatt rev i seilene, så vi er godt forberedt. Vi seiler i nærheten av Blue Pearl, og har fått en del informasjon fra dem.

…og hvilken underdrivelse det var å gå inn i den squallen! Vinden ulte fra alle kanter! Tok tak i det vi hadde av seil, og filleristet det. Kapteinen hadde sin fulle hyre med å kontrollere bommen, samt ytterligere å redusere seilene, mens kaptinnen løste preventeren og gav mer gass på motoren. Regnet pisket ned og la bølgene flate, mens båten krenget under kraften fra vinden. Vi leste 33-34 knop på det meste, og minnene fra de mange squallene i Kroatia og Karibien dukket opp igjen. Etter hvert kom vi oss ut av den, og på den andre siden fikk vi vind! Først rundt 30 knop, men etter hvert stabiliserte den seg på ned mot 20-tallet. Da var det tid for klesskifte! Alt det våte måtte av, og regntøyet på. Vi ble enige om a vaktene kunne bli noe redusert i lengde på grunn av uværet, men nå ser det ut til at de kan gå som før. Vindstyrken er kraftig redusert, og vi rusler videre i motstrøm – som før, og med motoren i gang!

9. november 2018

Endelig har vi fått medstrøm! Har seilt hele dagen med god fart, og nesen mot Richards Bay. Våre beregninger er å være inne mandag morgen, men det kan godt være vi kommer inn både før eller etter, alt avhengig av strøm, vær og vind. I morgen skal vi visstnok få det ganske vindstille, så det gjenstår å se. Dere får følge med på trackingen

Reunion, 26.okt.- 03.nov.

Aurora Polaris forlot Mauritius 25.oktober. Vi hadde lite vind til å begynne med, så vi måtte bruke motor for å komme skikkelig i gang. Men da kom vinden! Og den kom fra sørøst! Da fløy vi av gårde, og vi lå slik på skrå at jeg ikke klarte å lage mat i det hele tatt. Vi ble enige om å klare oss med enkel mat, eller «fastfood». Siden det var torsdag (nesten helg) ble det chips og nøtter og yoghurt og musli.  Varme drikker var farlig å lage til, så det gikk i vann og brus.

Vaktene ble arrangert slik at vi skulle ta 2,5 timer hver om kvelden, og 3 timer hver om natta, siden det bare var ei natt vi skulle seile. Vi seilte lenge i teten, men etter hvert var det noen som tok oss igjen. «Influencer», en australsk båt tok forbi oss på kloss hold og tok noen fine bilder av oss. 

Kapteinen om bord i den, har seilt i konkurranse mot vår norske konge, og har til og med snakket med ham. De lå bak oss omtrent halve strekningen. Av en eller annen grunn, mistet vi «tracket» vårt, og seilte plutselig på «auto-kurs». Etter at de hadde krysset foran oss, oppdaget vi at vi hadde feil kurs og måtte rette den opp. Vi klarte å ta dem igjen og lå ved siden av dem ganske lenge, men så klarte de å dra fra oss, fordi vi revet seilene da vinden ble kraftigere. Det gjorde ikke de, og dermed forsvant de. Da vi nærmet oss Reunion, løyet vinden igjen, og vi måtte til med motor. Vi er altfor tunge til å få fart når det er lite vind.

Vi kom inn som båt nr.2 av «monohullene». Det var bare en katamaran foran oss. Influencer stakk av med førsteprisen, og det var jo vel fortjent!

Nå ligger vi ved en høy betongkai, og det er vel en halv times gange til byen herfra. Det betyr at vi leier bil mens vi er her.

Første dagen dro vi rett nordover og tok for oss stedene vi var blitt anbefalt. Det er ei vakker øy, med aktiv vulkan, og høye fjell. Vi får assosiasjoner både til Alpene, Asorene og Norge. Det går motorvei rundt hele øya, og oppe i skråningene ligger det landsbyer. Vi fant til og med landsbyer nede i dalene inne på øya, og eneste adkomst dit var å gå de mange stiene som finnes der. Vi regner med at de har en del helikoptertransport, for der var ganske mange som fløy over oss. Det så vi kanskje mest den dagen vi hadde ARC-tur opp til vulkanen. Nede ved kysten er der 28-30 grader, og oppe i fjellene kan de ha ned mot 15 grader om natta.

Etter at vi hadde beundret utsikten, fikk vi gå en tur oppe på vulkanen. Det var vi ikke helt forberedt på, og mange av oss hadde sandaler eller «flip-flops», og det er ingen spøk å få de kvasse vulkanske steinene i skoene. Det ble i alle fall noen fine bilder av vegetasjonen der oppe – og karavanen av seilere som gikk tur.

De fleste dagene vi har vært her, har vi kjørt rundt. Vi har besøkt vaniljefarm og kaffeplantasje, og selv om vi har gjort det før, skader det ikke med en gang til. Noen av seilerne har vært på dykking, bading og snorkling. Det siste må de være forsiktige med her, for denne øya er det stedet i verden der det er flest haiangrep. Der er noen strender det går an å bade - innenfor korallrevene med hainett! Det skal visstnok være trygt. For vår del har vi holdt badedraktene tørre.

Nå skriver vi onsdag 31.oktober, og vi har måttet fylle drivstoff på båten med kanner. Vi ligger nokså tett i havna, og Blue Pearl er raftet opp mot oss. De valgte å fylle drivstoff på denne måten, og dermed måtte også vi gjøre det. I tillegg gikk nærmeste stasjon tom for drivstoff, og da de hadde fått påfyll, stengte de. I morgen er det offentlig fridag (helligdag), så da stenger alt. Dermed må kapteinen ta kanner i bilen og kjøre til nærmeste stasjon for å få nok til seilasen mot Sør-Afrika.

Den offisielle starten herfra er på lørdag. Da har vi foran oss en seilas på omtrent en og en halv uke til Richards Bay i Sør Afrika. Antakelig er det noen som drar før den tid, og når Aurora Polaris drar, får vi se. Nå begynner seilasene å handle mer om vær, vind og riktig tid, og ikke fullt så mye om konkurranse. Sikkerheten sitter i høysetet..

Enda en dag hadde vi på veien! Denne gangen var vi nok litt uenige. Kapteinen ville til fjells igjen, mens kaptinnen ville kjøre kystveien – den strekningen vi ikke hadde fått med oss. Kapteinen vant! Er det noen som er overrasket?

Vi kjørte oppover i hårnålssvinger. Det var en høyde med opp mot 3000 moh som fristet. Det skulle være mulighet for å gå til noen utsiktspunkter, og vi hadde begge pakket fjellskoene våre. Terrenget var vilt og vakkert, og rundt en sving ramlet vi rett over en sjarmerende restaurant. Da ble det lunsjtid med en gang! Maten var i og for seg helt ordinær; grillet kylling med salat og pommes frites – og oppskåret frukt til dessert. – Men det var noe med den atmosfæren….. Folkene som drev den, og sviskene de valgte som bakgrunnsmusikk – panfløyte med alle de kjente, kjære, gamle melodiene – Love story – og så videre. Vi kom i snakk med han som grillet kyllingene, og han fikk høre hele historien vår. Dermed vanket det noen ekstra kyllingvinger til jordomseilerne.

Bilen svingte seg videre oppover, og vi kom til en fjellandsby. Der delte veien seg, og vi måtte velge. Vi valgte begge veiene. Det medførte at vi måtte nedover igjen, helt til vi kom til landsbyen ved enden av den ene. Der måtte vi innse at vi ikke var noe høyere oppe enn vi hadde vært tidligere. Vi gikk innom et lokalt gardsutsalg for å få med oss litt av det som ble produsert på stedet.

På veien nedover fra fjellet, ble vi var noen rare lyder fra bilen. Jeg mente at vi hadde punktert, og ganske riktig – idet vi stoppet og gikk ut av bilen, ble vi klar over at vi bare måtte åpne bagasjerommet og sjekke om vi hadde reservedekk. Da var det først ut med alle drivstoffkannene vi kjørte rundt med. Vi hadde ikke våget å sette dem ved siden av eierens båt før vi kjørte avgårde, siden sånne kanner er ganske attraktive når ingen passer på dem, derfor fikk de være med på tur! På bildet ser dere hvem som måtte skifte dekk…

Etter skipper’s briefing og utsjekk i dag, hadde vi middag i restauranten på kaien. Lørdag morgen setter vi kurs mot Richard’s Bay i Sør-Afrika. Vi drar på forskjellig tid, og vi må visstnok gå med motor noen dager før vi treffer på vinden. Så gjenstår det å se hvor tøff den blir…..  

Safari på Mauritius

Etter mye gnikking og gnukking på Aurora Polaris, var det godt å endelig komme seg ut av hovedstaden. Kaptinnen hadde pakket bagen (overnattingsbag), og ut av byen bar det. Vi kjørte målrettet mot dyrehagen, og etter at vi kom dit, fant vi ut at vi nok ikke hadde tenkt helt gjennom hva som skulle være med. Vi hadde med oss to utladete kamera, og telefoner som vi ladet i bilen. Skuffelsen var derfor enorm da vi oppdaget at vi ikke kunne fotografere alle de nydelige fuglene vi så der. Vi måtte rett og slett bruke telefonene våre!

Vi fikk noen fuglebilder på veien mot det viktigste; løvene! Kaptinnen var helt bestemt på at hun skulle inn til dem. Kanskje hadde hun også et lite håp om at kapteinen ville bli med inn – som en moralsk støtte. Det hadde han imidlertid ikke tenkt seg! Han tilbød så vidt å holde solbrillene og kameraet for henne, og der stod hun – bak lås og slå – med et underskriftsark hvor hun måtte erklære at hun gjorde dette på eget ansvar. I tillegg ble det gjort opprop på alle navnene til de som skulle inn til løvene, samt en opptelling, slik at de visste hvor mange ofre de hadde. Vi ble tildelt hver vår gjeterstav, og fikk beskjed om å holde oss i nærheten av en av vaktene som var med oss. Beskjeden var at vi for all del ikke måtte snu ryggen til løvene!

Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte, men jeg gjorde i alle fall det jeg fikk beskjed om. I samlet flokk gikk vi mot løvene, og stoppet der vaktene ville vi skulle stoppe. Jeg kikket etter om de hadde våpen med seg, men de hadde ikke annet enn gjeterstaver de heller. Så her stod en flokk mennesker – en ti-tolv stykker – bevæpnet med gjeterstav inne i løveinnhegningen med 4-5 løver. (Jeg hadde spurt på forhånd om løvene hadde fått mat!) Så ble vi vinket fram mot ei løve som lå fredelig under et tre, damene først! En for en satte vi oss inntil løven, og så skulle vi klappe den! Ikke fint og forsiktig! Vi skulle klapse hardt på den, og gjerne klype litt. Jeg fikk til og med beskjed om å se ut som om jeg var på «honeymoon»!

Heldigvis var det ei dame i flokken som var så elskverdig å ta bilder av meg og løva med min mobiltelefon. Telefon eller kamera var eneste tillatte utstyr utenom gjeterstaven. Jeg må jo si det var litt av et adrenalinkick! Av og til måtte han som administrerte fotograferingen og rekkefølgen av oss, korrigere litt på løva, ettersom den rørte litt vel mye på seg. Ei av damene glemte seg ut og gikk tilbake med ryggen til løva. Da skal jeg si den reagerte! Mannen måtte ut med stokken og tappe på snuten til løva for å roe den ned. Skal innrømme det var betryggende å komme seg helskinnet ut igjen, uten å måtte telle fingrer, armer og bein! Selv om dette er trent på og nøye gjennomgått og overvåket, vet alle at det er rovdyr. Likevel – jeg synes det er stas å ha gjort det!

Neste sted var en flott foss, og 7-farget jord. De hadde rett og slett avkledt et område jordhauger som viste sju forskjellige farger. Sikkert litt av et arbeid å holde det rent for gras og andre vekster i disse flotte vekstforholdene.

Hadde fått i oppdrag å kjøpe et håndkle for ei dame i flåten vår, så da måtte vi innom en romprodusent. Der var vi bare til oppdraget var utført, og så kjørte vi til et nytt vannfall. Der var veien så humpete på slutten, og så regnet det slik at vi for alvor begynte å lure på om vi ville klare å kjøre tilbake igjen. Idet vi humpet oss ned den siste bakken, ble vi vinket på plass av en av de lokale folkene. De hadde rigget seg til i en liten buss, og laget et bord der de delte opp frukt og åpnet kokosnøtter. Jeg fikk plassert en diger nøtt opp i hendene, og så trakk de meg med. Jeg lurte jo på hvor vannfallene var, for der var ikke noe brøl av vannmasser, bare en liten bekk å komme seg over. Møysommelig klarte jeg å få med meg klikk-klakkene og kokosnøtta, med en lokal, hjelpende hånd. Og der nede i bekken stod fire personer til, like hjelpeløse som meg! Vi måtte le litt sammen! De var på hver sine to båter i samme flåte som oss, "Mischief" og "Smoke and Roses". Etter å ha blitt geleidet inn i buskaset på en sti, kom vi nedenfor den lille bekken vi hadde vasset over. Da forstod vi hvor flott den egentlig var! Det var slike 6-8-kantede steinsøyler i forskjellige høyder, som vannet laget et flott mønster over. Da vi var trygt plassert, og hadde fått fotografert oss med fossen i bakgrunnen, var det den lokale mannen sin tur! Han skulle hoppe uti fra der vi nettopp hadde vadet over! Vi filmet og fotograferte, og etterpå ville de ha betaling. Først sa de at vi kunne betale hva vi ville, men så begynte han å snakke om at han ville ha et beløp tilsvarende 500 kr for hoppingen, frukta og kokosnøttene. Da måtte det forhandlinger til! De fikk selvsagt litt betalt, men 500 kr syntes vi var litt vel drøyt.

Arbeidsdagen deres var over, og «folkevognbussen» kom seg av gårde. Vi måtte se til å karre oss opp, vi også, og med et nødskrik og litt svilukt kom vi oss til slutt opp steinura, som nå var ganske sleip etter regnet. – Og det var den lørdagen!

Mauritius

Der er paraplyer flere steder i denne verden....også i Port Louis, Mauritius

Endelig fremme! Tidlig på morgenen den 15.oktober kom vi til Mauritius som første båt den dagen. Senere fulgte de andre på, og i dag 16.oktober er det noen få fra flåten som enda ikke er kommet. Vi har fått oss sim-kort, noen lokale penger, en hårklipp og noen restaurantbesøk. Gutta har leid bil og er nå på chandlery for å kjøpe litt mer ballast.

Førsteinntrykket av stedet, er indisk. Damene er flott antrukket i stilige kjoler og høye hæler, mens vi seilere utpeker oss med casual wear. Port Louis er en by med rundt 175.000 innbyggere. Den var tidligere fransk, så ble den engelsk, og nå er den uavhengig. De har engelsk som første språk på skolen, men snakker fransk og creolsk til daglig.

Det var deilig å komme til sivilisasjonen igjen, selv om Cocos-øyene var en opplevelse i seg selv. Nå kan vi bare gå i land og rett i kjøpesentrene og restaurantene. Likevel sitter jeg i båten. Det er mange ting som må gjøres om bord, som rengjøring og klesvask. Vi har til nå bare fått vasket halve båten, for der er så mange hensyn å ta. Da vi klappet til kai og hadde fått all informasjonen vi trengte, gikk vi på hotellet på kaien og spiste en bedre frokost. Etterpå kom serviceteknikeren som skulle sjekke inverteren for batteriene våre. Vi bestemte oss for å skifte ut den gamle, og fikk ham til å installere en større med bedre kapasitet for de store batteriene vi har om bord. Den gamle gikk seg bare varm og viste rødt lys som betyr at generatoren ikke ladet i det hele tatt.

Vi skal også ha folk om bord for å overhale motoren, og så må vi dobbeltsjekke autopiloten, for er der noe som ikke må svikte nå, så er det den! Vi har noen tøffe havstrekk igjen, så vi vil helst at alt skal virke.

Mens jeg satt her og skrev, kom et norsk ektepar forbi og så at der lå en båt med Stavanger skrevet på hekken. Da kunne de jo ikke gå forbi, heldigvis. Jeg fikk meg en hyggelig passiar med dem. De var fra Haugesund, så stammespråket passet perfekt. De var her for å feire 160 år, og var erfarne seilere som hadde vært i seilerklubben i Haugesund hele livet. De syntes det var tøft gjort av oss å ta på en så lang tur alene, og jeg kunne jo ikke annet enn å si meg ganske enig i det. (Lurer på hvordan det føles å være tøff?!)

World ARC - Oppdatering på seilasen til Mauritsius

12. oktober

Vi har vært inne i et område med 35 knops vind en stund. Noen i flåten rapporterte at de hadde kast opp i 55 knop. 40 knops vind er grensen opp mot storms styrke. Vi venter på at vinden skal legge seg og dreie i mer østlig retning. Det er en stor fordel for oss, som seiler veldig godt med fokken og genoaen ute samtidig.

Ved ni-tiden i dag, lyktes de endelig å føre over pasienten fra seilbåten til losbåten, og nå er de på vei med henne med legeteam om bord. Det har vært litt dramatisk, men veldig godt å se og oppleve den store omsorgen og velvilligheten til å hjelpe hverandre når noe står på.

Vi seiler fortsatt i kompaniskap med den andre seilbåten vi har nevnt tidligere. Nå har vi oppe litt mer seil. Da det stod på som «verst», hadde vi over 11 knops hastighet med bare et par små kluter oppe i masta.

14.oktober

Nå har vi altfor lite vind til å seile på. Motoren går på marsjhastighet, og vi har produsert to fulle vanntanker, dusjet, vasket tøy og avrimet kjøleskapet. Regnestykket går ut på at holder vi en fart mellom 6 og 7 knop, kommer vi inn til Mauritius tidlig mandag morgen. Det betyr at serviceteknikere kan komme om bord nesten med en gang vi legger til. Vi gleder oss storlig over snart å kunne gå i land – og til sivilisasjonen! Attpå får vi nesten en hel uke her! Da gjør det ingen ting om vi går glipp av noen fartspriser.

World ARC - Vi nærmer oss, siste del av seilasen til Mauritsius

Etter å ha seilt over halvvegs, kom vi til det området hvor vi kom til å ha en del vind. Pål, sønnen vår, informerte om at dersom vi fortsatte med samme kurs og fart, ville vi ankomme dette området innen tre dager. Nå er vi altså her, og vi har vind fra 25-30 knop og ganske høye bølger. Jeg har ikke før tørket opp sjøvannet hvor jeg sitter i cockpiten, før jeg får meg en ny dusj. Vinden ventes å øke på, og vil være på det sterkeste i ettermiddag. Etter det skal den dreie mot øst, og vi vil få den bakfra. Vi har gitt opp å ligge i teten denne gangen. Det er forskjellige grunner til det. Vi har bevist at vi kan seile fort, og nå dreier det seg mer om komfort og gjensidig støtte fra våre medseilere. Slik situasjonen er nå, har vi avtalt med naboen vår, Mischief, om å dreie litt nordover, slik at vi slipper sideslingringen. Når så vinden dreier, vil vi også dreie med den slik at vi får rettet opp kursen igjen.

I tillegg har det vært en del dramatikk i flåten vår. Ei dame som seiler i en båt noe lenger framme, falt og slo seg i hodet. Situasjonen hennes var ganske alvorlig i går, og det var mye diskusjon på SSB-en om hva som burde gjøres. Også denne gangen seiler vi sammen med en del leger, og alle var heldigvis enige. De har forsøkt å få ut redningshelikopter, uten hell. Deretter forsøkte de å få tak i et frakteskip som kunne ta henne om bord. Nå er en losbåt på veg ut til dem, men det vil ta dem 30 timer å komme fram. Hun er heldigvis ved bevissthet etter at hun har sovet, men de regner ennå situasjonen som kritisk.

Dette har ført til et forbud mot strikkesokker om bord i Aurora Polaris. Jeg har lov å bruke dem mens jeg sitter oppe i cockpiten, men hvis jeg skal nedenunder, må sokkene av. Det er ikke fullt så varmt lenger, så på nattetid har vi både langbukser, sokker og tykke jakker når vi sitter vakt. Vi forstår etter hvert at det er menneskene som er den største begrensningen. Båtene våre tåler ganske mye, viser det seg.

Til tross for vind og bølger, sover vi godt når vi ikke har vakt. Ingen av oss er trøtte på dagtid, men vi tar vekselvis en lur utpå ettermiddagen før nattevakten tar til. Kapteinen sover bare unntaksvis i senga si. Han sier han liker å sove ute i cockpiten, eller eventuelt i sofaen. Men av og til lar han seg presse til å sove i senga, og da ser jeg at han sover veldig godt! Det er jo noe med det å være kaptein og ha mesteparten av ansvaret. Den første trettheten hans som jeg skrev om, forsvant ganske fort, og nå er han sprek og oppegående igjen.

Noe tidligere, for en to-tre netter siden, måtte han ut på dekket alene og tre om fokken og hovedseilet. Det kom et kraftig smell fra masta en halv til en time etter at jeg hadde gått av vakt. Det viste seg at den kraftige metallblokka som holder hovedseiltauet hadde vridd seg under belastningen og røk rett av. Jeg er så glad det ikke skjedde på min vakt! Jeg hadde fått panikk, tror jeg. Nå er hovedseiltauet tredd på ei blokk som har riktigere retning enn den forrige, så det ser mye tryggere ut. Han skulle jo bare ha vekket meg, slik at han hadde hatt backup om noe skjedde med ham der ute. – Men det gikk godt, heldigvis!

World ARC - Seilasen til Mauritius

Vi fikk vite at vi kom til å ha plenty med vind over Indiahavet. De to første dagene hadde vi tilnærmet vindstille. Seilte de første 4 timene, men da gadd ikke kapteinen mer! Motoren i gang, og vi kom oss fort av gårde – helt til vi traff på vinden. Da var vi i et rotete område med vind, strømmer og bølger i disharmoni. Alle rapporterte om ubehagelige bevegelser i båtene sine, og vi var ikke noe unntak. Likevel er her noen i flåten som fortsatt har 0 motortimer, og en av dem er flere timer lengre kommet enn oss. Forstå det de som kan! (De har mannskap om bord, da!)

Min kaptein er trøtt, og han klarer dårlig å bevege seg rundt i båten under fart. Han sier han blir kvalm. Dermed blir forflytningsoppgaver lagt på kaptinnen. Oppgavene er stort sett matlaging og oppvask – samt loggoppdateringer. I dag, 5.oktober, står en yoghurt-batch under gjæring på komfyren. Senere skal det kanskje bakes et nøttebrød. Vi får se hvordan bølger og vind harmonerer. Det er ikke så lett å gjøre noe på kjøkkenet med sideslingring. At vind og bølger kommer bakfra, er langt å foretrekke. Vi seiler med 14-20 knops vind fra 120 graders vinkel. Det skulle tilsi ganske god fart på skuta. Likevel har vi ikke mer enn gjennomsnittet – omtrent 6-7 knop.

Dagene har gått, og denne oppdateringen ligger her fremdeles. Vi har opplevd både sol og regn, og om nettene må vi kle oss litt mer enn tidligere. I går, 8.oktober, hadde vi en dag med stillere seilas. De store bølgene hadde lagt seg, og sola tittet fram. Da vi i tillegg la merke til at naboen vår, Mischief, hadde satt opp spinnakeren, måtte vi ta kontakt og høre hvilke hensikter de hadde. Jaja, da kunne jo ikke vi være verre. Opp på dekk, med redningsvester og seilerhansker, og litt mer rutinerte nå enn vi var da kapteinen spydde. Den asymmetriske spinnakeren vår er 180m2, og tar seg ganske godt ut rent visuelt. Hva farten angår, er vel så som så. Vi sliter fortsatt med å optimalisere utbyttet av den, og da vi tok den ned ved 17.30 tida, hadde Mischief gått forbi oss med sin 106m2 spinnaker. Vi erstattet seilet med genoaen og hovedseilet, satte styringen etter 120 graders vindvinkel og kontrollerte seilasen med +/- gradeknappen. Da skal jeg si Aurora Polaris sparket ifra! Vi fløy av gårde, og før jeg gikk av vakt, hadde vi tatt igjen Mischief. Det hører med til historien at vi faktisk må ha en god del vind for å seile fort. Båtvekta vår er 26 tonn (uten last). De som kjenner kapteinen og kaptinna godt, vet at det er fort gjort å fylle opp tomrom.

Når vi først nevner tomrom, må vi også, uten å røpe noen skipsnavn, fortelle om en annen båt i flåten vår. De oppdaget plutselig en lekkasje i båten sin, og fant ut at det var ferskvannet som var på avveie. I kampen om å finne lekkasjen, klarte kapteinen å få hull på en av gjennomføringene i skroget, og dermed begynte Indiahavet å strømme inn. Heldigvis hadde de treplugger, og klarte å slå i en og tette igjen hullet. Som dere sikkert forstår, er det mange ting som kan hende.

World ARC - Cocos Keeling og klargjøring for Indiske Hav

Da vi var ankommet Cocos Keeling hadde, jeg kapteinen, et par hovedgjøremål og det var å få autopiloten til å fungere samt få emailen til å virke.

Det viste seg at ingen i flåten hadde tilsvarende vår motor som reservedel og ikke fikk vi svar fra Lewmar, leverandøren av driveuniten. Gode råd var dyre og det ente opp med at vi fikk tak i en gammel rustet elektromotor som hadde mye større børster som måtte files/pusses til rett størrelse. Motoren var forseglet, ikke skrudd i sammen og denne måtte deles med det verktøyet vi hadde tilgjengelig.

Da vi skulle hente den gamle motoren kom vi borti en generator som senkes ned i sjøen, noe som medførte at dette feste brakk i to. Nå var vi uten autopilot og båten som gav oss den gamle motoren uten lader fra strømmen i sjøen under seil. Kapteinen måtte dermed avgårde med dinghyen til Home Island og oppsøke flere hus før han fikk et materiale han mente kunne brukes til å lage nytt feste. Dette var rester fra bryggen på øya, en syntetisk material som de brukte til stolper, pilarer etc. Han brukte motorsag til å grovkappe et stykke fra en stolpe som var 200x100mm i tverrmål. Deretter var det tilbake til båten for å lage nytt feste med det verktøyet vi har tilgjengelig. Når dette var ferdig og avlevert kunne arbeidet med vår egen autopilot starte. Vi fikk pusset ned børstene til ca 1/4 av størrelsen og monterte det sammen. Nå var det store øyeblikket kommet for å se om fiksen ville virke. Når spenningen ble skrudd på og autopiloten startet, startet rattet umiddelbart å rotere. Vi lot autopiloten stå på vindror mens vi lå på anker for å verifisere at den virket. Etter et par dager følte vi oss komfortable på å sette avgårde over det Indiske Hav.

Torsdag 27. september skulle (nesten) alt skje. Det skulle toppes opp med drivstoff for 14 dagers seilas via kanner fra en båt. I tillegg skulle hele flåten over til West Island og utforske den. Vi hadde nesten ikke klart å svelge frokosten, før en lettbåt med våre Madrigal-venner dukket opp og lurte på om vi ikke skulle være med inn på ferja til vest-øyene. Joda, men det hadde vi jo god tid til! Nei, ferja kommer kl. 8.30! Ja, men nå er den jo kvart på åtte! Nei, den er kvart over!

Da ble det et «hattafåk» igjen! Jeg måtte bestemme meg for hva jeg ville gjøre, og det på minuttet. Kapteinen skulle være igjen i båten og vente på diesel. Enden på visa ble at jeg kom meg med ferja. Den gikk fra brygga inne på stranda. Vi må altså bruke lettbåt her for å komme til land.

Ferjeturen endte på Home Island, og der ble jeg for sent klar over at jeg var svært uanstendig kledt. Her skulle hverken knær eller skuldre være bare. Heldigvis hadde Sofia, ei dame fra Ungarn, et ekstra tørkle i ryggsekken sin. Det bandt Angela rundt livet mitt, og jeg forsøkte å dekke til skuldrene med ryggsekkstroppene.

Så begav vi oss ut i gata! Først skulle vi innom og betale for oppankringen. Der kunne i alle fall jeg vise dem veien, siden vi hadde vært her i går. Etterpå gikk vi til museet og fotograferte to gamle, fine trebåter, og leste litt om historien på øya. Forstår det har vært litt rift om disse øyene også.

Det siste vi skulle gjøre før ferja gikk videre til West Island, var å besøke Oceania House. Det var et nydelig herskapshus som vi fikk omvisning i. Vi kom der litt sent, for omvisningen var allerede i gang. Det er grunnen til at jeg ikke kan referere historien uten å være på tynn is. Vi fikk fotografert litt, og klappet katten som tydeligvis hørte til i huset.

Inne i ferja, kunne jeg ta av meg tørkle og føle meg litt normal igjen. Det er i grunnen rart at slik en liten prikk på kartet kan være så stor i virkeligheten. Det tok en halv time fra Home Island til West Island med hurtigbåt. Der måtte jeg igjen bestemme meg på flekken hva jeg ville gjøre! Bussene stod klar for å ta imot oss, alt etter hva vi ville se. Jeg valgte Cocos-turen.

Tony, som eieren av kokosnøttfarmen heter, fortalte om sitt levebrød. Han hadde også kommet hit med tomme hender, og bygget seg opp en bedrift. Først hadde han tørket salt for salg, og funnet ut at dersom han tilsatte saltet forskjellige krydder

World ARC - Cocos Keeling og turen dit eller omvendt

Vi forlot Christmas Island samtidig med Madrigal – de vi lå sammen med på bøye i bukta. Vi skiltes likevel på startlinja. Madrigal valgte å gå rett vest, og vi litt lengre sør. Det skulle vise seg å være litt uklokt av oss. Ikke bare gikk vi litt tregere, men vi kom også senere i mål, og måtte gå litt nordover igjen før sluttlinja. I tillegg begynte kaptinnen med magesjau – og den varte i tre dager, like lang som overfarten til Cocos Keeling. Som om ikke det var nok, begynte det å skje saker og ting undervegs. Først fikk vi noen underlige alarmer – på kaptinnens vakt. Meldingen på skjermen var: vil du gå på pilot, track eller standby? Kaptinnen ville selvfølgelig fortsette på track (slik vi pleier å gå), derfor valgte hun den opsjonen. Da snudde Aurora Polaris 180 grader og begynte å gå i motsatt retning. Da ble det panikk om bord! Kaptinnen grep rattet, rettet båten opp og trykket «auto», men Aurora Polaris ville ikke lystre. Hun fortsatte å snurre rundt, og beskyldningene haglet rundt henne. Omsider fikk kapteinen tøylet skuta, og da syntes han det var naturlig å sende kaptinnen til sengs. Det var en litt trykket stemning om bord, men kaptinnen gikk og la seg, og sov noen timer – helt til hun ble vekket av et rop om hjelp. Hun styrtet naturligvis opp, og fikk beskjed om å holde rattet og styre mot månen. I kaoset fikk hun beskjed om at nå virket ikke autopiloten, og at kapteinen hadde håndstyrt en times tid, og at han trengte hjelp slik at han kunne få autopiloten opp å gå igjen.

Omsider fikk han den til å virke, og kaptinnen fikk legge seg igjen – med den forklaringen at det sikkert var det samme hun hadde opplevd på sin vakt. Hun hadde akkurat fått lukket øynene igjen – så kom alarmen på nytt. Hun måtte bare se å komme seg opp igjen! Nå skulle det håndstyres – og vaktene endres. Først hadde hun hatt vakt fra 19-24 + (vanligvis til ett om natta). Så måtte hun opp igjen og være med på håndstyring – en time på, og en time av – fra omtrent i fire-fem tida om natta. Da begynte det for så vidt å lysne litt – sånn i halv sekstida. Det er alltid litt lettere å styre når man ser ordentlig. Heretter var det ikke snakk om å gå ned i senga og sove. Det skulle soves i cockpiten, slik at begge to kunne være tilgjengelige om noe skjedde.

Hele dagen gikk slik, mellom styring og soving. Kaptinnen måtte lære å styre både med kompass og på vindvinkel, og etter hvert gikk det ganske greit. Men da natta falt på igjen, ble det for mye for henne. Da fikk hun ikke lenger lov å styre slik hun hadde gjort om dagen. Nå skulle det styres ved hjelp av kartplotter! Magen verket, nakke og skuldre verket, og tårene presset på. Det ble mange toalettbesøk, for maten rant rett igjennom uten å bli opptatt i kroppen. Likevel visste hun at der var ingen vei utenom, og at hun bare måtte bite tennene sammen og fullføre sin del av jobben. Nå var det to timer på, og to timer av. Nå må det også sies at vi hadde fullmåne, og da månen begynte å komme foran båten – sånn utover natta, kunne vi styre mot den og faktisk bruke den som ei fyrlykt. Det samme kunne vi gjøre med solnedgangen!

Etter hvert fikk jeg til styringen, og kartplotteren viste framdrift til tross for at baugen fløy i mange retninger. Av og til tok vinden kraftig tak i seilene og dreide oss rundt, og da måtte rattet holdes hardt for ikke å miste retningen. På ett tidspunkt, ville Madrigal avse en person for å hjelpe oss, noe som høflig ble avvist av kapteinen. Han mente at dette måtte vi klare! Og det gjorde vi! Det siste stykket mot Cocos Keeling, styrte kaptinnen hele tre timer mens kapteinen snorksov. Han overtok da vi skulle gå inn i korallrevet, og da var det mørkt. Klokka viste 22.50 idet vi passerte sluttlinja, og vi gikk inn med motor og ankret opp og fikk endelig sove i senga.

Vi våknet til en nydelig, vakker morgen, med utsikt til kokospalmer, hvit strand og turkis vann, og fikk på nytt se svarttipphaien svømme nysgjerrig rundt båten. Det var faktisk veldig koselig! Den har vi ikke sett siden stillehavsøyene! Etter australsk innsjekk på stranda, ble det en masse jobbing om bord for å finne ut hva som feilte autopiloten. Kaptinnen fikk seg en halvdagsjobb med å rengjøre golvluker på kjøkkenet. De hadde fått seg et egg-bad en gang kjøleskapsdøra fløy opp under en av de mange krengningene vi vanligvis har på seilasene.

«Sundowneren» tok vi på den nydelige stranda. Da hadde noen av oss tatt med grillmat og drikke, og kapteinen på Aurora Polaris tok med kjedesaga for å skaffe ved til grillen der. Misto hadde vært så heldig å fange en wahoo som var større enn det de kunne spise. Dermed ble den grillet sammen med noen stykker tunfisk fra Aurora Polaris.

Den andre dagen hadde vi bestemt oss for å gå over til Home Island med dinghy. Vi kledde oss i regntøy, for vi hadde hørt det kunne bli en våt opplevelse å gå mot bølgene. Det ble det ikke! Vi var like tørre da vi kom fram, og regntøyet kunne vi legge fra oss i baugluka. Ikke engang solbrillene hadde fått sjøsprøyt på seg. Home Island er ei muslimsk øy, og vi (damene) kledde oss slik at skuldre og knær var tildekket. Det var et lite øysamfunn, hvor alle kjenner alle. Etter hvert begynte de å kjenne oss også, for vikingene lar seg ikke gå ubemerket hen. Oppdraget vårt var å betale for drivstoff, gå på hotspoten for å få litt internett, og betale oppankring på Direction Island. Etterpå gikk vi på kafe og hadde lunsj/middag, og til slutt gjorde vi litt matinnkjøp for neste passasje, som blir ca.14 dager.

Problemet vårt på Cocos Keeling, er at vi ikke har mobilnett i det hele tatt. Dermed får vi ikke betalt regninger med koder fra banken. Vi kan klare internett og oppdateringer, men pc-en blir stort sett liggende i båten, og der ligger alle kladdene og bildene.