Jeg hadde skrevet et langt utkast, og trodde jeg hadde lagret det - noe jeg åpenbart ikke hadde. Kan i alle fall ikke finne det.

Innholdet var, kort fortalt - etter sjøsettingen av båten. Vi har nå ligget i båten i ei uke, og har vasket, gnidd og skurt så det holder. Bortsett fra det har vi hatt våre faste måltider.

De hadde lovet oss å komme mandag morgen for å vaske teakdekket, men mandag kom og gikk. Tirsdag tenkte vi at de sikkert ville komme, men da også den dagen gikk uten at vi så noen, bestemte vi oss for å vaske selv. Det har vi altså gjort! - og mye annet. Terje har rotet og skrudd og fikset både her og der. Jeg er livredd hver gang han kommer drivende våt av svette ut fra motorrommet for å si at han enten ikke har små nok hender, eller at kroppen er for stor, for da vet jeg hvilket spørsmål som er det neste. Jeg liker ikke å gå inn der, selv om jeg ikke opptar så mye plass! Det er en møkkajobb, og jeg vet at jeg før eller siden må inn for å vaske bånnpanna uansett. Ingen arbeidsfolk tar bryderiet med å vaske den når de har skiftet olje. Det er lettmatrosens jobb!

Mine oppgaver har blitt rydding i alt det vi har for mye av, og det er ikke lite! Dermed er det innlysende at jeg hver eneste gang får etter meg…… «har du sett…..?» «Nei, det kan jeg ikke huske!» Så blir det krise helt til tingen dukker opp helt av seg selv, og da er uværet over.

Ellers har vi hilst på Bob! Han er en nydelig liten papegøye som bor i en av båtene i Mackay marina. Første gangen kom han bort til hånden min og klatret opp i den. Jeg stod helt stille i frykt for at han skulle fly avgårde, noe han ikke gjorde. Deretter forstod jeg at han var noens kjæledyr.

Et par dager senere traff vi på han og eieren. Da fikk Terje holde ham på skulderen sin. Eieren fortalte at fuglen heter Bob, og at han ikke kan fly, for han er vingeklippet. Jeg fikk filmet og fotografert ham, til stor glede for i alle fall barnebarna våre.

Terje snakker med Bob :-)

3.-9.juli 2018

Har sloss lenge nå mot «skrivekløe». Det skjer ikke så veldig mye her. Lange dager på hotellet, og lange strekninger dersom vi vil ut på noe. Det går langsomt framover i arbeidet med Aurora Polaris. Koppercoaten de lovet å smøre på roret på lørdag, ligger ennå i malingsspannet deres, og filtrene til watermakeren er fremdeles hos tollerne i Brisbane. Tauverket vi kjøpte i Airlie Beach derimot, er ferdig flettet og trukket av kapteinen himself!

Foto tatt ytterst på moloen.
A.P. innenfor de hvite tankene.

Båtene tas på land bakenfor katamaranene.

Hotellet vi bor på i bakgrunnen

Kontorbygningene, og bakenfor, "krybbene"

En svær båt som skjuler lille Aurora Polaris ;-)

Han har slått frampå hos kaptinnen at der burde blitt litt vask ombord etterhvert, noe hun sterkt har motsatt seg. For det første, må vannet bæres opp i bøtte i stige. For det andre må skittvannet bæres ut og tømmes i avløpet nedenfor. For dere som ikke har hatt båt på slipp, kan jeg fortelle at med en gang det åpnes ei dør eller et vindu i en båt som ligger der, så fyker det inn støv og skitt. 

Nå har det blåst friskt i to dager fra sør, og sørlig vind er ikke varm vind, og den bidrar til å spre støvet fra rengjøring av andre båter! Jeg skal vaske når båten har kommet seg uti vannet!

Søndag var vi i Sarina sugarshed. Der fikk vi innføring i sukkerproduksjon fra gamle dager og fram til nå. For første gang i mitt liv fikk jeg smake sukkersaft direkte presset fra sukkerroer. En søt opplevelse!

Litt senere fikk vi smake andre sukkerprodukter fra produksjonen deres. Det var et vidt spekter, fra sukker, sirup, melis, melasse, til chutneyer, syltetøy, iskrem, snop, likører og rom - og helt sikkert mye annet som jeg allerede har glemt! Det var i alle fall artig å se noe annet enn marinaen vi ligger i.
I dag er det mandag, og forhåpentlig siste uke på hotell. Vi har rommet til onsdag, og leiebil til torsdag. Bilen har vært god å ha til innkjøp av alt fra mat til båtutstyr.

Tilbakeblikk på seiling over Atlanteren

Legger ut en film som Svein Nybø har laget etter vår tur over Atlanteren.

Vi er takknemlige for at vi fikk legge ut denne filmen på vår hjemmeside.

Filmen er nesten 16 min og viser forberedelse og seiling over Atlanteren sammen med Tone og Svein Nybø

ARC 2016 Atlanterhavskryssing

Et tilbakeblikk og fram til i dag. (26.juni – 30.juni)

«Ei heile amerikareis» er et velkjent begrep på norsk jord – kanskje særlig på Vestlandet. Vi hadde en reise på rundt 30 timer. Da snakker vi flytimer! I baksetet! Særlig den ene av oss hadde litt liten plass, og heldigvis fikk vi ordnet det slik at vi satt ved siden av hverandre. Dermed kunne det bli litt plass å hvile hodet innimellom. Det var en lettelse endelig å lande på australsk jord, og en overraskelse å bli behandlet så bra i tollen. Ikke en eneste lille mistanke eller noen ting, bortsett fra om vi ikke hadde med brunost. Nei, det turde vi da slettes ikke å ta med oss. Vi hadde jo hørt at mat ikke var aktuelt å innføre hit! Tolleren uttrykte skuffelse over at vi ikke hadde tatt med brunost til ham.

Dagen derpå ble brukt til handling. Vi har et lite kjøkken på hotellrommet, så derfor lager vi noen måltider selv. Aurora Polaris er for tiden ikke beboelig, for som jeg allerede har skrevet, er de i fullt arbeid med å gjøre alt de ikke har gjort, og som de hadde lovet å gjøre før vi kom.

Fredag hadde jeg bestilt en time hos legen for å fjerne en føflekk. Da jeg kom dit, var legen så opptatt av at jeg var norsk, at han hadde nesten ikke tid til å gjøre det jeg ville. Omsider fikk jeg da sjekket både den og alle de andre føflekkene mine. Jeg gikk derfra med ett merke mindre, og lettet over at han ikke hadde funnet noe farlig. Heldigvis er de gode på slike ting her i Australia!

Nå er hotellrommet et helt arbeidsrom. Kontorpulten er stadig i bruk, og kjøkkenbenken brygger kefirvann (dvs.:jeg).



I morges fikk jeg med min bedre halvdel på morgentur. Vi gikk/løp hele moloen til ende og tilbake igjen, og det tok om lag en time. På den tida hadde den ene av oss vippet over kanten og rullet et stykke nedover i steinrøysa. På spørsmål om hva det var som hadde skjedd, visste vedkommende det slett ikke, og fikk da en liten tirade i retur om å oppføre seg som en «nesten 60-åring» i stedet for å tro at man var ung. Vedkommende surmulte litt tilbake og mente at «Jeg kan da ikke vite hvordan en 60-åring skal oppføre seg! Jeg har jo aldri vært 60!» Ved enden av moloen fikk vi øye på et skilt, en advarsel om å se opp for krokodiller. Oi oi oi, jammen godt vi ikke så det tidligere!

Her på den fine stranda på andre siden av moloen har vi ikke sett noen bade ennå!

Kan det være på grunn av dette skiltet?

...med eddik under?

I alle fall trives disse fine blomstene her på stranda :-)

Etter en god frokost på hotellet, dro vi av gårde mot Townsville. De sa det var 4-5 timers kjøretur dit, og vi tenkte vi kunne alltids klare det på en dag. Hadde en liten stopp i en butikk som heter «Color me crazy» i Proserpine.

Etterpå returnerte vi til Mackay, hvor den ene av oss måtte hvile resten av dagen.