Et tilbakeblikk og fram til i dag. (26.juni – 30.juni)

«Ei heile amerikareis» er et velkjent begrep på norsk jord – kanskje særlig på Vestlandet. Vi hadde en reise på rundt 30 timer. Da snakker vi flytimer! I baksetet! Særlig den ene av oss hadde litt liten plass, og heldigvis fikk vi ordnet det slik at vi satt ved siden av hverandre. Dermed kunne det bli litt plass å hvile hodet innimellom. Det var en lettelse endelig å lande på australsk jord, og en overraskelse å bli behandlet så bra i tollen. Ikke en eneste lille mistanke eller noen ting, bortsett fra om vi ikke hadde med brunost. Nei, det turde vi da slettes ikke å ta med oss. Vi hadde jo hørt at mat ikke var aktuelt å innføre hit! Tolleren uttrykte skuffelse over at vi ikke hadde tatt med brunost til ham.

Dagen derpå ble brukt til handling. Vi har et lite kjøkken på hotellrommet, så derfor lager vi noen måltider selv. Aurora Polaris er for tiden ikke beboelig, for som jeg allerede har skrevet, er de i fullt arbeid med å gjøre alt de ikke har gjort, og som de hadde lovet å gjøre før vi kom.

Fredag hadde jeg bestilt en time hos legen for å fjerne en føflekk. Da jeg kom dit, var legen så opptatt av at jeg var norsk, at han hadde nesten ikke tid til å gjøre det jeg ville. Omsider fikk jeg da sjekket både den og alle de andre føflekkene mine. Jeg gikk derfra med ett merke mindre, og lettet over at han ikke hadde funnet noe farlig. Heldigvis er de gode på slike ting her i Australia!

Nå er hotellrommet et helt arbeidsrom. Kontorpulten er stadig i bruk, og kjøkkenbenken brygger kefirvann (dvs.:jeg).



I morges fikk jeg med min bedre halvdel på morgentur. Vi gikk/løp hele moloen til ende og tilbake igjen, og det tok om lag en time. På den tida hadde den ene av oss vippet over kanten og rullet et stykke nedover i steinrøysa. På spørsmål om hva det var som hadde skjedd, visste vedkommende det slett ikke, og fikk da en liten tirade i retur om å oppføre seg som en «nesten 60-åring» i stedet for å tro at man var ung. Vedkommende surmulte litt tilbake og mente at «Jeg kan da ikke vite hvordan en 60-åring skal oppføre seg! Jeg har jo aldri vært 60!» Ved enden av moloen fikk vi øye på et skilt, en advarsel om å se opp for krokodiller. Oi oi oi, jammen godt vi ikke så det tidligere!

Her på den fine stranda på andre siden av moloen har vi ikke sett noen bade ennå!

Kan det være på grunn av dette skiltet?

...med eddik under?

I alle fall trives disse fine blomstene her på stranda :-)

Etter en god frokost på hotellet, dro vi av gårde mot Townsville. De sa det var 4-5 timers kjøretur dit, og vi tenkte vi kunne alltids klare det på en dag. Hadde en liten stopp i en butikk som heter «Color me crazy» i Proserpine.

Etterpå returnerte vi til Mackay, hvor den ene av oss måtte hvile resten av dagen.