Cairns

By på størrelse med Stavanger.

Den store dagen er kommet! Nå skal endelig kapteinen få seg ny dinghy og gennaker! Det er det han har hastet mot siden Mackay! Noen få stopp mot målet har det vært, men nå er vi her.

Vi ble tatt imot av Victoria. Hun festet fortøyningene våre, og informerte oss om stedet vi var kommet til. Hun avsluttet med at «Her bader vi ikke! Her er det krokodiller!» Kaptinnen ble hysterisk. Kapteinen fikk nesten ikke lov å ta hendene sine på pullertene, for da kunne krokodillene bite ham i hånda og dra ham uti! Resten av historien er at vi helt glemte krokodillene etter hvert, for vi så jo ingen!

Så begynte et detektivarbeid av en annen verden. I Cairns skulle vi hente det nye, røde gennaker-seilet vi hadde bestilt fra Hood sails. Vår nye dinghy skulle ligge her og vente på oss, og dronen vår skulle repareres. 

Siden vi ikke hadde bestilt plass i marinaen, hadde både dinghyen og seilet blitt avvist. Så måtte det noen telefoner til for å få det på plass. Det hadde vært her, men Victoria hadde sendt det bort, for vi hadde ikke rapportert at vi skulle komme og hente det.

Først ville kapteinen leie elektriske sykler til oss, slik at vi kunne trø rundt og ordne tingene. Igjen streiket kaptinnen! Hun har ennå ikke syklet siden ulykken ved E-39 i mai i år. Fortsatt sliter hun med ettervirkningene av den. Da ble det i kjent stil leid bil, og ved hjelp av telefonen og google maps - trålet etter kjekke ting å fylle opp i Aurora Polaris. Det er jo alltid godt med litt ballast!

Og så ble det «Bunningser» og andre verktøybutikker – og litt proviantering – og det er alt jeg husker fra Cairns. Til slutt klarte vi å få tak i seilet. Vi klarte å oppspore det på en fraktsentral utenfor Cairns. Der fikk vi lempet det inn i den lille bilen og kjørt det til marinaen.

Å få tak i lettbåten var noe vanskeligere. Det ble mye ringing fram og tilbake, før vi fikk tak i at den også lå i nærheten av der seilet hadde vært, på TNT. De lovet oss å komme med den, og etter enda noen telefoner fram og tilbake, ble den levert til marinaen dagen før vi skulle dra derfra. Vi parkerte bilen, gikk mot stedet der den skulle være, og der var den! Vi måtte rive av emballasjen og trille den dit den skulle. Heldigvis fikk vi hjelp av vårt nye bekjentskap i flåten, Angela og John på Madrigal. De hjalp oss også da vi skulle over på den andre brygga og fylle drivstoff.

Vår gamle dinghy ble donert til seilforeningen i Cairns. De var veldig glade for å få den. Mens alt dette pågikk, kom et ungt par bort til oss og ville snakke. Jeg spurte om det var de som skulle bruke vår gamle lettbåt. Hun kikket uforstående på meg, og spurte om jeg snakket norsk. Hun hadde sett flagget vårt, og hadde bare lyst å snakke med oss. Jeg ble så forfjamset at jeg ikke engang ba henne komme oppi, for vi skulle akkurat til å fylle drivstoff også da. Hvis hun leser dette, må hun virkelig ha oss unnskyldt. Hun var utvekslingsstudent fra Norge, og hadde med seg en australsk venn.

Før vi skulle levere tilbake leiebilen, fant vi den med parkeringsbot på vinduet. Vi hadde feilparkert – og det hadde vi gjort hver dag i flere dager. Det var jo enda godt vi slapp med bare den ene!