Whitehaven Beach var ikke så veldig imponerende ved første øyekast. Der var tydelige ødeleggelser fra syklonen i 2015, med bladløse mangrovetrær og grålige fargetoner. Stranda var lang og hvit, og vil lurte litt på hvor attraksjonen var. Vi har da hvite strender hvor vi også kommer fra! Etter å ha inntatt lunsj, dro vi avgårde i jollen. Omsider fant vi innløpet til sanddynene. Noen steder var det svært grunt vann, andre steder dypere. Vi fant oss ei lita strand for oss selv, gikk i land og følte den spesielle sanden under føttene. Jeg måtte ta noen never med meg på et plastlokk, slik at jeg bedre kan forklare hvordan sanden var.
Etterpå tok vi oss en runde inni området med lettbåten. Vi prøvde å forfølge noen rokker uten hell. De er kvikke! Dette området er svært likt ei øy vi besøkte i Las Perlas, bare mye, mye større.
Neste dag oppsøkte vi området ved lavvann. Da ble det strand, gitt! Svære områder hvit sand, og små muligheter for å gå inn med dinghy. Måtte rett og slett ta beina fatt og gå, og så hadde vi glemt å ta med sko! Dermed ble vi avskåret fra å følge stien opp i høyden for å fotografere området. Kapteinen hadde prøvd å få opp dronen, men uten hell. Kameraet ville ikke samarbeide, og han stod i fare for at kaptinnen også nektet å samarbeide. Hun var veldig klar for å komme seg ut av AP! Resultatet ble at vi gav opp og returnerte til Aurora Polaris uten å vade/svømme over innløpet og fotografere det tørrlagte Whitehaven. Vi hadde jo vært der ved høyvann, og hadde fotografier vi kunne poste fra lavvann!
Hook Island var neste stopp. Der traff vi «Smoke and Roses», et amerikansk par. De ankret opp rett bak oss, kom over i lettbåten og spurte om vi ville være med dem til aboriginerhulen. (Det samme som Vistehola på Randaberg, bare at her var det ganske mange bilder/helleristninger på huleveggen). Etterpå ble de med oss i AP for en prat. Vi skal seile sammen med dette paret helt til St.Lucia igjen, så det var hyggelig å bli bedre kjent.
Da det mørknet, skulle jeg lage middag. Hadde grønnsakene på kok, og kjøttkakene lå halvstekt i panna. Da stoppet generatoren! Kapteinen ble tilkalt, og han gjorde alt som kunne gjøres, men måtte bare innse at dette var alvorligere enn han trodde. Vi fikk kokt/stekt maten på den minste plata - ved hjelp av strømlevering fra hovedmotoren.
Airlie Beach ble dermed neste stopp! Vi leide bil og gjorde noen ærend, og ved solnedgang kom han som skulle fikse generatoren. I skrivende stund sitter han og kapteinen og diskuterer hva som bør gjøres, og han lurer på hvor lenge vi blir her! Det høres jammen alvorlig ut!
Neste morgen klokka sju, dukket han opp igjen, og et par timer senere svev generatoren som den ikke har gjort siden middelhavet! Da hadde han fjernet all «tannsteinen» i kjølevannsinntaket, og vi kunne dra videre nordover.
Bowen ble neste overnatting. Idet vi gled inn i bukta, så vi en annen WARC-båt forlate stedet. Vi lurte litt på hvorfor, men forsto snart at neste etappe kom til å bli lang. Vi la oss rett etter oppankring og middag, og kl 2 om natta, stod kapteinen opp og ville videre. Kaptinnen streiket og ble i senga til det ble lyst.
Hun måtte innrømme at det var bra vi var kommet så langt som vi hadde kommet, for det var 100
sjømil til Magnetic island, noe vi ville hatt problem med å klare på en dagseilas.
Rett før det mørknet, gled vi inn i havna til Magnetic Island. Der ble vi plassert rett ved ferjeleiet, og fikk dermed orkesterplass til alt som foregikk på kaiområdet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar