Etter mye gnikking og gnukking på Aurora Polaris, var det
godt å endelig komme seg ut av hovedstaden. Kaptinnen hadde pakket bagen
(overnattingsbag), og ut av byen bar det. Vi kjørte målrettet mot dyrehagen, og
etter at vi kom dit, fant vi ut at vi nok ikke hadde tenkt helt gjennom hva som
skulle være med. Vi hadde med oss to utladete kamera, og telefoner som vi ladet
i bilen. Skuffelsen var derfor enorm da vi oppdaget at vi ikke kunne
fotografere alle de nydelige fuglene vi så der. Vi måtte rett og slett bruke
telefonene våre!
Vi fikk noen fuglebilder på veien mot det viktigste; løvene!
Kaptinnen var helt bestemt på at hun skulle inn til dem. Kanskje hadde hun også
et lite håp om at kapteinen ville bli med inn – som en moralsk støtte. Det
hadde han imidlertid ikke tenkt seg! Han tilbød så vidt å holde solbrillene og kameraet
for henne, og der stod hun – bak lås og slå – med et underskriftsark hvor hun
måtte erklære at hun gjorde dette på eget ansvar. I tillegg ble det gjort
opprop på alle navnene til de som skulle inn til løvene, samt en opptelling,
slik at de visste hvor mange ofre de hadde. Vi ble tildelt hver vår gjeterstav,
og fikk beskjed om å holde oss i nærheten av en av vaktene som var med oss.
Beskjeden var at vi for all del ikke måtte snu ryggen til løvene!
Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte, men jeg gjorde i alle fall
det jeg fikk beskjed om. I samlet flokk gikk vi mot løvene, og stoppet der vaktene
ville vi skulle stoppe. Jeg kikket etter om de hadde våpen med seg, men de
hadde ikke annet enn gjeterstaver de heller. Så her stod en flokk mennesker –
en ti-tolv stykker – bevæpnet med gjeterstav inne i løveinnhegningen med 4-5
løver. (Jeg hadde spurt på forhånd om løvene hadde fått mat!) Så ble vi vinket
fram mot ei løve som lå fredelig under et tre, damene først! En for en satte vi
oss inntil løven, og så skulle vi klappe den! Ikke fint og forsiktig! Vi skulle
klapse hardt på den, og gjerne klype litt. Jeg fikk til og med beskjed om å se
ut som om jeg var på «honeymoon»!
Heldigvis var det ei dame i flokken som var så elskverdig å
ta bilder av meg og løva med min mobiltelefon. Telefon eller kamera var eneste
tillatte utstyr utenom gjeterstaven. Jeg må jo si det var litt av et
adrenalinkick! Av og til måtte han som administrerte fotograferingen og
rekkefølgen av oss, korrigere litt på løva, ettersom den rørte litt vel mye på
seg. Ei av damene glemte seg ut og gikk tilbake med ryggen til løva. Da skal
jeg si den reagerte! Mannen måtte ut med stokken og tappe på snuten til løva
for å roe den ned. Skal innrømme det var betryggende å komme seg helskinnet ut
igjen, uten å måtte telle fingrer, armer og bein! Selv om dette er trent på og
nøye gjennomgått og overvåket, vet alle at det er rovdyr. Likevel – jeg synes
det er stas å ha gjort det!
Neste sted var en flott foss, og 7-farget jord. De hadde
rett og slett avkledt et område jordhauger som viste sju forskjellige farger.
Sikkert litt av et arbeid å holde det rent for gras og andre vekster i disse
flotte vekstforholdene.
Hadde fått i oppdrag å kjøpe et håndkle for ei dame i flåten
vår, så da måtte vi innom en romprodusent. Der var vi bare til oppdraget var utført,
og så kjørte vi til et nytt vannfall. Der var veien så humpete på slutten, og
så regnet det slik at vi for alvor begynte å lure på om vi ville klare å kjøre
tilbake igjen. Idet vi humpet oss ned den siste bakken, ble vi vinket på plass
av en av de lokale folkene. De hadde rigget seg til i en liten buss, og laget
et bord der de delte opp frukt og åpnet kokosnøtter. Jeg fikk plassert en diger
nøtt opp i hendene, og så trakk de meg med. Jeg lurte jo på hvor vannfallene
var, for der var ikke noe brøl av vannmasser, bare en liten bekk å komme seg
over. Møysommelig klarte jeg å få med meg klikk-klakkene og kokosnøtta, med en
lokal, hjelpende hånd. Og der nede i bekken stod fire personer til, like hjelpeløse
som meg! Vi måtte le litt sammen! De var på hver sine to båter i samme flåte
som oss, "Mischief" og "Smoke and Roses". Etter å ha blitt geleidet inn i buskaset
på en sti, kom vi nedenfor den lille bekken vi hadde vasset over. Da forstod vi
hvor flott den egentlig var! Det var slike 6-8-kantede steinsøyler i
forskjellige høyder, som vannet laget et flott mønster over. Da vi var trygt plassert,
og hadde fått fotografert oss med fossen i bakgrunnen, var det den lokale
mannen sin tur! Han skulle hoppe uti fra der vi nettopp hadde vadet over! Vi
filmet og fotograferte, og etterpå ville de ha betaling. Først sa de at vi
kunne betale hva vi ville, men så begynte han å snakke om at han ville ha et
beløp tilsvarende 500 kr for hoppingen, frukta og kokosnøttene. Da måtte det
forhandlinger til! De fikk selvsagt litt betalt, men 500 kr syntes vi var litt
vel drøyt.
Arbeidsdagen deres var over, og «folkevognbussen» kom seg av
gårde. Vi måtte se til å karre oss opp, vi også, og med et nødskrik og litt
svilukt kom vi oss til slutt opp steinura, som nå var ganske sleip etter
regnet. – Og det var den lørdagen!