Mauritius

Der er paraplyer flere steder i denne verden....også i Port Louis, Mauritius

Endelig fremme! Tidlig på morgenen den 15.oktober kom vi til Mauritius som første båt den dagen. Senere fulgte de andre på, og i dag 16.oktober er det noen få fra flåten som enda ikke er kommet. Vi har fått oss sim-kort, noen lokale penger, en hårklipp og noen restaurantbesøk. Gutta har leid bil og er nå på chandlery for å kjøpe litt mer ballast.

Førsteinntrykket av stedet, er indisk. Damene er flott antrukket i stilige kjoler og høye hæler, mens vi seilere utpeker oss med casual wear. Port Louis er en by med rundt 175.000 innbyggere. Den var tidligere fransk, så ble den engelsk, og nå er den uavhengig. De har engelsk som første språk på skolen, men snakker fransk og creolsk til daglig.

Det var deilig å komme til sivilisasjonen igjen, selv om Cocos-øyene var en opplevelse i seg selv. Nå kan vi bare gå i land og rett i kjøpesentrene og restaurantene. Likevel sitter jeg i båten. Det er mange ting som må gjøres om bord, som rengjøring og klesvask. Vi har til nå bare fått vasket halve båten, for der er så mange hensyn å ta. Da vi klappet til kai og hadde fått all informasjonen vi trengte, gikk vi på hotellet på kaien og spiste en bedre frokost. Etterpå kom serviceteknikeren som skulle sjekke inverteren for batteriene våre. Vi bestemte oss for å skifte ut den gamle, og fikk ham til å installere en større med bedre kapasitet for de store batteriene vi har om bord. Den gamle gikk seg bare varm og viste rødt lys som betyr at generatoren ikke ladet i det hele tatt.

Vi skal også ha folk om bord for å overhale motoren, og så må vi dobbeltsjekke autopiloten, for er der noe som ikke må svikte nå, så er det den! Vi har noen tøffe havstrekk igjen, så vi vil helst at alt skal virke.

Mens jeg satt her og skrev, kom et norsk ektepar forbi og så at der lå en båt med Stavanger skrevet på hekken. Da kunne de jo ikke gå forbi, heldigvis. Jeg fikk meg en hyggelig passiar med dem. De var fra Haugesund, så stammespråket passet perfekt. De var her for å feire 160 år, og var erfarne seilere som hadde vært i seilerklubben i Haugesund hele livet. De syntes det var tøft gjort av oss å ta på en så lang tur alene, og jeg kunne jo ikke annet enn å si meg ganske enig i det. (Lurer på hvordan det føles å være tøff?!)