World ARC - Vi nærmer oss, siste del av seilasen til Mauritsius

Etter å ha seilt over halvvegs, kom vi til det området hvor vi kom til å ha en del vind. Pål, sønnen vår, informerte om at dersom vi fortsatte med samme kurs og fart, ville vi ankomme dette området innen tre dager. Nå er vi altså her, og vi har vind fra 25-30 knop og ganske høye bølger. Jeg har ikke før tørket opp sjøvannet hvor jeg sitter i cockpiten, før jeg får meg en ny dusj. Vinden ventes å øke på, og vil være på det sterkeste i ettermiddag. Etter det skal den dreie mot øst, og vi vil få den bakfra. Vi har gitt opp å ligge i teten denne gangen. Det er forskjellige grunner til det. Vi har bevist at vi kan seile fort, og nå dreier det seg mer om komfort og gjensidig støtte fra våre medseilere. Slik situasjonen er nå, har vi avtalt med naboen vår, Mischief, om å dreie litt nordover, slik at vi slipper sideslingringen. Når så vinden dreier, vil vi også dreie med den slik at vi får rettet opp kursen igjen.

I tillegg har det vært en del dramatikk i flåten vår. Ei dame som seiler i en båt noe lenger framme, falt og slo seg i hodet. Situasjonen hennes var ganske alvorlig i går, og det var mye diskusjon på SSB-en om hva som burde gjøres. Også denne gangen seiler vi sammen med en del leger, og alle var heldigvis enige. De har forsøkt å få ut redningshelikopter, uten hell. Deretter forsøkte de å få tak i et frakteskip som kunne ta henne om bord. Nå er en losbåt på veg ut til dem, men det vil ta dem 30 timer å komme fram. Hun er heldigvis ved bevissthet etter at hun har sovet, men de regner ennå situasjonen som kritisk.

Dette har ført til et forbud mot strikkesokker om bord i Aurora Polaris. Jeg har lov å bruke dem mens jeg sitter oppe i cockpiten, men hvis jeg skal nedenunder, må sokkene av. Det er ikke fullt så varmt lenger, så på nattetid har vi både langbukser, sokker og tykke jakker når vi sitter vakt. Vi forstår etter hvert at det er menneskene som er den største begrensningen. Båtene våre tåler ganske mye, viser det seg.

Til tross for vind og bølger, sover vi godt når vi ikke har vakt. Ingen av oss er trøtte på dagtid, men vi tar vekselvis en lur utpå ettermiddagen før nattevakten tar til. Kapteinen sover bare unntaksvis i senga si. Han sier han liker å sove ute i cockpiten, eller eventuelt i sofaen. Men av og til lar han seg presse til å sove i senga, og da ser jeg at han sover veldig godt! Det er jo noe med det å være kaptein og ha mesteparten av ansvaret. Den første trettheten hans som jeg skrev om, forsvant ganske fort, og nå er han sprek og oppegående igjen.

Noe tidligere, for en to-tre netter siden, måtte han ut på dekket alene og tre om fokken og hovedseilet. Det kom et kraftig smell fra masta en halv til en time etter at jeg hadde gått av vakt. Det viste seg at den kraftige metallblokka som holder hovedseiltauet hadde vridd seg under belastningen og røk rett av. Jeg er så glad det ikke skjedde på min vakt! Jeg hadde fått panikk, tror jeg. Nå er hovedseiltauet tredd på ei blokk som har riktigere retning enn den forrige, så det ser mye tryggere ut. Han skulle jo bare ha vekket meg, slik at han hadde hatt backup om noe skjedde med ham der ute. – Men det gikk godt, heldigvis!