Cape Town

23.-26. november 2018

Tidlig fredags morgen forlot vi Durban. Denne gangen tok noen av oss litt sjøsyke-medisin, for vi visste at vi kanskje kunne komme ut i røffe forhold. Til vår gledelige overraskelse har vi hatt bare flotte værforhold så langt. Det betyr ganske lite vind, god medstrøm og motoren i gang hele tida.

Idet vi gikk ut fra havna, fikk vi alarm fra autopiloten. Vi slo den da av, og restartet. Den fortsatte å gå hele neste døgn, men så kom alarmene tilbake igjen. Vaktene våre er slik at vi deler fortsatt de mørke timene i to, og vi er to på vakt hele tiden. Dermed kan vi gi hverandre hviletid når det behøves. Vårt nye crew har timene etter midnatt  (fra ett til sju), og når vi har hatt frokost, går de og legger seg og sover til lunsj. Etter lunsj er det kaptein og kaptinne som sover, for de skal på vakt kl.19-01.00.

Den andre natta vi seilte, takket autopiloten for seg, og det skjedde mens det nye crewet var på vakt. De hadde håndstyrt hele natta. Da måtte kaptinnen lage litt ekstra god frokost til dem. Mens de spiste, måtte det selvfølgelig håndstyres av noen av de andre om bord. Hvis noen lurer på hvem det var, så kan de bare fortsette å lure, for her røpes ingenting! – Men med slikt fantastisk crew, lyktes det dem å overtale kapteinen til å fikse autopiloten mens vi seilte. Ingen av oss hadde lyst til å måtte håndstyre helt til Cape Town. Gutta samarbeidet på elektromotoren til autopiloten. De erstattet den børsten fra en annen elektromotor med en annen fra samme motor. Det viste seg at disse børstene har kortere levetid enn de børstene som er originalt i Aurora Polaris. Vi regner med at vi klarer å komme oss helt fram med denne reparasjonen. Dernest håper vi at leveransen av ny elektromotor er i rute, slik at vi slipper å være bekymret for om den holder over Atlanteren igjen.

Helen og Martin ser ut til å trives om bord, og vi blir ganske bortskjemt. Før gjorde vi jo alt selv, og plutselig får vi både nok søvn, ferdige måltider og oppvask etterpå. Martin sørger for alle væroppdateringer, lager alternative ruter og trimmer seilene slik at farten blir god. I tillegg får vi lære nye skikker, ord og begreper, og utvekslet erfaringer og oppskrifter.

Når vi kommer til Cape Town, vil «Influencer» sende drone rundt oss og filme seilasen inn til havna. Det betyr at vi må holde følge for å bli med på filmingen. I tillegg vet vi at det ligger et område med kraftig vind som beveger seg litt raskere enn tidligere antatt. Vi kjører derfor motoren ganske hardt for om mulig å unngå å få den kraftige vinden fra siden. Å få vinden bakfra er mye mer behagelig, og passer Aurora Polaris ypperlig.

Vi rundet Capp det gode håp i dagslys, og ble vitne til hval som hoppet og blåste rundt oss. Selene lå i vannskorpa og vinket med luffene, og vi så hai – mye hai.

Da sola gikk ned, visste vi at dette var siste nattevakt på en stund, og da kan vi tåle en del. Med den farten vi hadde, regnet vi ut at vi kunne være i Cape Town i grålysningen. Et mørkt område rundt oss, varslet nedbør, og kanskje vind. Kapteinen og kaptinnen hadde første vakt, og mens han satte bolledeig for å ha ferske kanelsnurrer til ankomsten, hadde kaptinnen som oppgave å følge med på vindstyrken. Og ganske riktig, vinden kom som sluppet ut av en sekk. Vi tenkte at det sikkert bare var en squall, og at den snart ville være over, noe den aldeles ikke gjorde. Vindstyrken bare økte, og regnet plasket ned. Deigen måtte bare vente, for nå ble det viktigere å få ned seilene. Til slutt var der bare noen små kluter oppe, og vi raste videre med 9-10 knops fart. Bølgene økte i størrelse, vi var dyvåte, og kunne ingenting gjøre, bortsett fra å holde øye med instrumentene og holde alle luker skalket. Skjelvende av frost og (litt) frykt, kom jeg meg nedenunder og fikk i alle fall skiftet til tørt tøy og hentet klesskift til kapteinen. Det ble målt en vindstyrke på 38,1 knop, og holdt seg stadig på 30-tallet. Det varte og det rakk, og til slutt ble det vaktskifte.

Mannskapet vårt måtte gjøre det samme som vi hadde gjort – enten endre seilføring eller kurs. Det ble ikke mye soving denne natta, og mot morgenen stilnet det heldigvis litt av. Vi hadde nå klart å holde gruppa samlet, og «Influencer» hadde gitt oss et kartpunkt vi seilte mot, og så skulle de filme oss med dronen. Filmen ble ganske fin, med dramatisk bakgrunn av mørke skyer.

Det var godt å seile inn til havna, og vi så at Cape Town er en fin by.

Legger denne ut nå, så dere får lese. Kanskje vi poster filmen senere når jeg får hjelp av de som klarer å håndtere slike filer.