St. Helena, - en øy midt i Sør Atlanteren

23.- 28.januar 2019

Aurora Polaris motorseilte de to siste døgnene helt inn til St. Helena, og vi ankom i grålysningen. Da var det helt fullt på alle mooringene, og vi måtte legge oss på anker. Slik det fungerer her, er at ingen har lov å bruke sin egen lettbåt for å fortøye den til land. Vi kan frakte folk inn, men må returnere lettbåten til egen båt. Dersom alle skal til land, må vi bruke taxibåt. Den må bestilles over VHF, og de har rutetider vi forholder oss til, en pr time. Det har skapt en del frustrasjoner, både for båtfolkene og for beboerne. Vi har imidlertid nå vent oss til det, og det betyr i praksis at når vi går i land, så gjør vi det for resten av dagen. Ofte blir det siste taxibåt tilbake, noe som igjen betyr at vi må returnere ved 18-tida dersom vi ikke har spesialavtaler om et senere tidspunkt. Alt må avtales og tidfestes!

Vårt første møte med St. Helena var svært positivt. Vi gikk i land, inn gjennom byporten og opp i hovedgata. Innsjekken var svært langt oppe, og vi syntes det var ganske bratt og varmt å gå opp, men ble overrasket over hvor godt vi ble mottatt. For første gang på hele vår seilas jorden rundt, har vi måttet presentere vårt europeiske helsetrygdkort. Dersom vi ikke hadde hatt det, måtte vi kjøpe egen forsikring hos dem.

Etter innsjekken utforsket vi butikkene i Jamestown, og fant ut at det kunne bli litt vanskelig å få tak i frukt på denne plassen. Vi fikk tak i salat, agurk, tomater og poteter, men kapteinen fikk ikke tak i epler! Da ble det tilløp til litt panikk, og strakstiltakene ble rasjonering av eksisterende beholdning om bord.

En annen viktig post på agendaen, var sim-kort (internett). Problemet med det, var imidlertid at dekningen var så som så. Dermed ble det til at vi samlet oss på hoteller og restauranter for å kjøpe internettilgang. En time nettilgang koster £6,60, og kapteinens oppgaver var naturligvis viktigst. Dermed kommer vi nå til det avgjørende spørsmålet for alt som har med blogging å gjøre: viktighet, tid og prioritet. Som dere som følger med oss forstår, har vi et ganske stramt program de fleste stedene vi oppholder oss. I tillegg stakk vi av til Namibia, og fikk dermed svi litt for det. Ikke at det gjør så vondt, for det var en fantastisk opplevelse for oss, men vi fikk litt kommentarer fra noen av de andre i flåten – flest positive, heldigvis!

Onsdag kveld ble vi med på en liten rundtur til pubene på øya. Meningen var å få innblikk i den engelske tradisjonen det er å gå på bar. Den første baren vi kom til var stengt. Den andre baren vi skulle til var åpen. Den så ut som et forlatt selskapslokale med stoler stablet langs veggene. Ingen bord var utplassert, bare et biljardbord i midten av det ene rommet, og det var tildekket av et klede. Ei luke i veggen indikerte barfunksjon, og jeg spurte om det gikk an å kjøpe drikke, noe jeg fikk positiv respons på. De solgte imidlertid bare kalde drikker, så jeg kjøpte en boks ingefærøl. Det begynte imidlertid å ulme rundt omkring i flokken, for de andre lurte på om hvor vi skulle spise. Vi fikk til svar at de hadde medbragt mat, og vi skulle spise her. Da ble det nok for noen av medseilerne våre, som forlangte å bli kjørt tilbake til byen for å spise der! Det ble nesten håndgemeng, for arrangørene ble naturligvis skuffet over de kravstore seilerne, og stemningen var veldig trykket. Resultatet ble at vi ble kjørt tilbake til Jamestown, og vi fant oss en orientalsk restaurant og spiste der. De måtte tilkalle ekstrahjelp siden de ble invadert av seilere, og vi godtok å bli servert samme type mat, siden de ikke var forberedt på et slikt voldsomt besøk.

Torsdag var dagen for rundtur på øya. At det var samme arrangør som stod for den turen, gjorde at vi nok var litt avventende. Vi hadde Collin som sjåfør, samme som kvelden i forveien. Han var veldig hyggelig mot oss, og vi fikk besøke Napoleons gravsted, værstasjonen på øya, med oppsending av værballongen klokka 11.15, deretter Napoleons hus (han hadde flere)! Snakk om å være fengslet på St.Helena og likevel bo i et gyllent bur med bevegelsesfrihet over hele øya! Det sier litt om hvor stor makt han hadde!

Turen ble avsluttet med besøk på guvernørens eiendom og Knoll fort, med utsikt over havet og øya.

Vi var godt fornøyde med denne dagen, og ble sittende ved det stedet vi skulle ha prisutdeling og fest om kvelden. Det var da vi skulle tilbake til båtene våre, at taxibåtordningen ble et lite hodebry for oss. Alle ble imidlertid fraktet ut, men vi fikk irettesettelse fra rally-control om å overholde ferjetidene. Det hjalp ingenting at arrangementet vårt holdt på så lenge at siste båt var gått. Det var vi som måtte passe på å overholde tida!

Fredag dro vi på hvalhai-tur. En utrolig, fantastisk opplevelse, og tusen takk til Martin som tok seg av kaptinnen slik at hun også fikk en nær-opplevelse av hvalhaien. Den kom rett mot oss, med en svær munn, og vi hadde ikke lov å være nærmere enn tre meter fra den. Det var jammen ikke lett når den selv oppsøkte oss!

Fredag kveld fikk vi fisk og chips i yachtklubben, og passet godt på å være til stede før siste taxibåt forlot brygga.

Lørdag formiddag startet rallyet igjen mot San Salvador, Brasil. Helen og Martin vinket dem farvel, og kaptinnen gikk de 699 trappetrinnene opp Jacob's ladder – og ned igjen. Hun var litt redd for at det ikke skulle bli tid for henne til å gjøre det. Kapteinen brukte mye tid på internett for å få tak i batterier til AP og bil slik at vi kunne komme oss rundt. «Influencer» hadde imidlertid klart å leie seg en BMW, og inviterte oss på biltur. Dermed fikk vi guide dem litt rundt, siden de ikke hadde vært med turen på torsdag. Uheldigvis er alle museene stengt i helga, men vi fikk i alle fall vist fram flott landskap og planlagt litt for dagene som kommer.

Den kvelden hadde vi «Aussie-day» om bord i «Influencer». Det betyr at alle inviterte hadde med seg grillmat og drikke for dem selv. «Influencer» holdt «lokale». Helen og Martin hadde laget deilig potetsalat, salat og grillet pølse vi hadde kjøpt i Namibia. Det var en veldig hyggelig kveld, og det ble også avtalt at vi skulle ha en lignende sammenkomst tirsdag kveld om bord i Mad Monkey, med temaet pasta og pastasaus.

Søndag opprant, med en fredelig start på dagen. Vi hadde ingen avtaler før kl.10, og satt i cockpiten og nøt en lang frokost – helt til det banket i skroget. Det viste seg at «Influencer», Sid og Matt hadde tatt seg en svømmetur på morgenkvisten. Vi inviterte dem om bord og serverte kefirvann og te, helt til vi måtte forberede taxitur til land igjen.

Denne gangen hadde vi Robert, 82 år gammel som sjåfør. Vi knødde oss inn i bussen hans, i alt 8 stykker, og han tok oss opp til Diana's peak. Vi måtte gå fra veien, og det tok omtrent 2 timer å komme opp. Vi tok oss god tid, for alle var ikke like veltrente, og hele vitsen var jo å ha det hyggelig sammen i tillegg til at vi skulle få en fin tur. På nedturen igjen, tok han oss til noen graver fra krigstida. Der var rundt om 96 krigsfanger gravlagt. Ingen av gravene hadde navn, bare et nummer, mens to gravstøtter viste både navn og nummer på alle fangene. De var i alderen 16-61 år da de døde.

Etter turen slappet vi av på «Napoleons hotell». Der fikk vi litt å drikke og planla litt videre hva vi skulle gjøre framover. Vi ble enige om å ha middag på «Rosie's restaurant» oppe på fjellet. Det betydde at vi måtte ha transport opp dersom vi ikke ville gå Jakobsstigen. Ikke alle hadde lyst til det, derfor tilkalte vi Robert slik at vi fikk skyss opp. Helen og Martin gikk Jakobsstigen sammen med «Mad Monkey's» Josh. De var oppe før oss andre, og vi hadde en kjempefin kveld sammen, med utsikt over havet og solnedgang og det hele. I tillegg var vi så heldige at noen andre hadde avtalt med taxibåten om en avgang kl.21, slik at vi fikk en rolig kveld uten å måtte skynde oss.

Mandag morgen hadde kapteinen heldigvis en avtale om snorkling med hvalhaiene igjen. Det gav en etterlengtet tid med PC-en for blogging, til glede for alle som gjerne vil høre litt nytt! Det som gjør at bloggen tar tid, er bildene og internettilgang. Jeg er ikke flink til å redusere størrelse på bilder for forsendelse via satellitt, dermed må jeg vente til vi er på kafe slik at vi har internett.

Hvalhaiens renseri

Naturens fine blomster

Sti mot toppen

Haihval

Nærbilde av Haihval

Skipper damene som er med på "utbrytergruppen"

Rød snegle fra St.Helena

St.Helena på innsiden

Rød snegle som kun finnes på noen av dalene på St.Helena

Jacobs trapp (699trinn)

Villniss!!??

Pia på et utsiktspunkt

Blomst i naturen

Napoleon grav

Jamestown fra sjøen

Jamestown fra høyden

Fargede vulkanfjell 

Napoleon hus

Mot St.Helena

16.-23.januar 2019

Tidlig om morgenen, 16.januar, var vi på vei igjen – mot St.Helena. St. Helena er ei Britisk øy som ligger midt i Sør- Atlanteren. I de senere årene har de fått flyplass her, men forholdene er såpass vanskelige, at der er svært få flyselskap som ønsker å ha ruta dit. Med andre ord, er vi noen av de få som kommer hit – med båt.

Disse dagene har Aurora Polaris brukt til å komme seg etter all sykdommen som har gått sin seiersgang til alle om bord. Det er drukket utallige kopper ingefærvann med sitron og honning, og papirlommetørklene flakser stadig over bord. Helen er den som holder lengst ut! Hun pleier ikke bli syk før alle de andre er ferdige, og er klare til å gå i land igjen. Denne gangen har hun gjort det klart for alle at hun ikke akter å gå glipp av flere plasser, så vi fikk vær så god holde oss langt unna henne! Hun sier det med et smil, riktignok, men vi forstår henne veldig godt.

Vi har hatt medvind hele tiden, helt til mandag. Da begynte vi å kalkulere, for vinden falt plutselig nokså langt ned, og vi er skjønt enige om at vi ikke akter å tilbringe mer tid på havet enn nødvendig. Resultatet ble at vi etter å ha seilt med det røde seilet, erstattet det med vår sedvanlige butterfly-seilføring, og nå kjører motor på full guff for å komme til St.Helena onsdag formiddag i god tid før innsjekken stanser for dagen.

I skrivende stund holder kapteinen til på kjøkkenet. Han skal ha gulrotkake klar idet vi seiler inn i bukta. Han har gjort det slik nå, at alle forventer å få noe godt når vi kommer fram. Kaptinnen tenker bare på seg selv, og har strikket seg ei jakke, takket være at hun nå har mannskap og kan tillate seg å sitte mer nedpå. Dagen i dag har gått med til klesvask, fylling av vanntankene, samt at mannskapet vasker og støvsuger og gjør oss klar for landfall. Aurora Polaris kommer igjen til å framstå som et smykkeskrin!

Namibia, 14.-16. januar 2019

Morgenen den 14.januar, seilte vi inn til Walvis Bay. Vi fikk plass mellom store fartøy, og ble fortøyd til Influencer, som igjen var fortøyd til politiet sin båt. Aurora Polaris duftet av nystekte kanelboller, og ble slett ikke avvist av noen som helst.

Norsk plattform

Rakk akkurat å få med Helen før hun dukket ;-)

Der, på babord side av Influencer fikk vi ligge

Etter å ha fylt drivstoff, gikk vi til immigrasjonen for å sjekke inn. Martin ble liggende igjen i båten, for han følte seg ikke i stand til å være med på innsjekk. Det gikk imidlertid ikke, så kaptinnen måtte gå tilbake og hente ham. Alle måtte være tilstede, og ingen hadde lyst å fortelle at de var for syke til å bli sjekket inn.

Vi kunne bare betale med kontanter for drivstoffet, så kapteinen dro av gårde for å ta ut penger. Det tok ikke lite tid, og etter middagstid kom han tilbake. Da var han så trøtt og lei, at vi kastet fortøyningene og holdt på å dra av gårde uten å betale. Det skulle de imidlertid ikke ha noe av, så de stoppet oss med en gang. Kaptinnen måtte unnskylde kapteinen med at han nok begynte å bli litt gammel og glemsk, og da ble det litt humring og latter.

Her ser dere plasse

Omsider kom vi oss bort til oppankringsstedet utenfor yachtklubben. Det var deilig å ligge på anker igjen. Utenfor lekte selene, eller sjøløvene (litt vanskelig for meg å avgjøre hvilken sort det er). Søte er de i alle fall, der de enten ligger på ryggen og slumrer, eller svømmer ivrig rundt båtene.

Kapteinen og kaptinnen tok med seg handleposer og dro inn til land for å handle mer mat og ha litt lunsj på land. De tok taxi til kjøpesenteret, men ble der ikke så svært lenge. Kapteinen slet fortsatt med magesjau, og hadde i grunnen mest lyst til å returnere.

De har veldig god mat på yachtklubben, og hadde dekket langbord med hvite duker på til oss om kvelden. Kaptinnen hadde kingclip (torskefisk), og den porsjonen var kjempediger! Det var slik at vi måtte tenke oss om til neste gang vi skulle spise, slik at vi ikke bestilte så mye mat.

Klokka 8 den 15.januar, dro vi inn til yachtklubben igjen. Denne gangen forlot vi Helen i båten. Nå var det dessverre hennes tur til å ligge med magesjau.

Sid på Influencer, hadde arrangert heldagstur for oss. Vi dro av gårde med minibuss og offroad-biler (SUV-er). Første stopp var noen høye sanddyner i ørkenen. Der ble vi sluppet av og fikk beskjed om å leke og springe og ha det moro. Da var det av med skoene, og full fart oppover bakke – en meter fram og en halv tilbake – til vi nådde toppen. En fantastisk utsikt, og så nedoverbakke… Ennå var det tidlig på dagen, så sanden hadde ikke rukket å bli varm.

Turen videre gikk mot fjellandskap, eller månelandskap. Vi fotograferte både landskap og en liten, giftig skorpion som straks ble omringet av nysgjerrige seilere.

Lunsjen hadde vi mellom fjellene. Sjåførene pakket ut lekkert tilberedte fat med fingermat og diverse drikke til. Der var til og med utedo på picnicstedet!

Etter lunsj dro vi tilbake til sivilisasjonen for å besøke en tysk bydel. Vi hadde godt og vel halvannen time til rådighet der, og kaptinnen burde nok kanskje fulgt med noen andre kaptinner i stedet for å være i lag med to menn! For å si det slik, så ble denne gatevandringen mistenkelig lik gatevandringene i Australia, eller så hadde de bare verktøybutikker i den byen???

Vi avsluttet i alle fall med fine flamingoer langs stranda i Walvis Bay, og deretter utsjekk og avskjedsmiddag i yachtklubben.

Langs Namibia-kysten

12. og 13. januar

Herlige dager, med stille vær og behagelige temperaturer! – Og hvilket
dyreliv! Vi har sett på tusenvis av sjøløver! De ligger enkeltvis og i store
flokker på ryggen i vannflaten, med luffene i været og varmer seg i sola.
Når vi nærmer oss, blir det liv i leiren! Da hopper og dukker de, og
oppfører seg nesten som delfiner.

Landet viser seg å være sanddyner – endeløse sanddyner med skygger av skyene
som henger over. Har forsøkt å gå så nær med båten som vi tør for å få noen
bilder. I timevis har vi gått langs denne golde kyststripen, og får følelsen
av å være i en eventyrverden. Det skal bli virkelig moro å gå i land her!

Dessverre begynner mannskapet vårt nå å føle seg uvel. Martin ble den neste
til å holde sengen, og Helen går og kjenner på «vaskemaskin» i magen. Håper
bare det gir seg til tirsdag, for da skal vi på tur i Namibia. Det er ingen
ønskesituasjon med magesjau når vi skal på busstur! Vi måtte bytte litt på
nattevaktene, slik at Helen tok de fire første timene alene. Deretter kom
kaptinnen på og hadde to timer alene, for så å overlappe litt med kapteinen.
Han har kanelbollebaking på gang, slik at vi kan servere nystekte boller til
våre følgesvenner når vi går til land. I mens holder kaptinnen øye med radar
og kartplotter slik at vi ikke kolliderer med fiskefartøyer. Her i området
er det mye tåke, og rett som det er går vi inn i tette tåkebanker. Vi
frykter også at der kan være tett skodde når vi skal gå inn i Walvis Bay om
morgenen. Det kan hende vi må ankre opp og vente til vi har klar sikt.

Langs Sør-Afrikas vestkyst

9. – 11. januar 2019

I lyset fra nymånen drar vi nordvestover langs kysten av Sør Afrika. Det er
flere grunner til at vi har valgt som vi har gjort, men mest av alt har det
vært viktig for oss å unngå sterk motvind. Langs land har det vært nokså
stille, med pålandsvind utover ettermiddagen. Det har ført til at noen av
oss har kunnet seile en del timer. Nattestid og morgentimer har vi måttet
bruke motor.

Vi forlot Cape Town i strålende sol, og med selene som lå i vannflaten og
vinket til oss med luffene. De hadde sin boplass i samme havn som oss, men
med egen brygge som de måtte holde seg på. Hver dag gikk en vakt for å passe
på at ingen av dem kom og la seg til på våre brygger. Der var mye liv inne i
havnebassenget, og stort sett hver dag kunne vi observere sol-fisk. Det er
store, runde fisker uten hale, men med desto større finner. De svømte rundt
inne mellom båtene, til tross for at de som bestemte, ville ha dem ut
derfra, fordi det ikke var noe godt miljø for dem. Det kunne rett og slett
virke som om de var litt uenige i det!

Startskuddet gikk, og flåten dro av gårde med litt vind til å begynne med.
Etter en times tid, fikk vi beskjed om at en av gjengen måtte returnere på
grunn av VHF-trøbbel. Så økte vinden på, og vi fikk virkelig god fart – helt
til vi fikk paniske skrik over VHF-en. En av de andre i flåten hadde fått
problem med seilet sitt. De hadde ventet for lenge med å reve, og nå var
vinden så sterk at de var på full fart mot noen andre. Litt senere fikk vi
høre at de også måtte returnere. De hadde fått ødelagt både seil og stag.

Den første natta var iskald. Vi måtte på med alle de varme klærne vi hadde.
Kaptein og kaptinne har første nattskift. De seks timene fordeler vi akkurat
som vi vil, og slik det nå har vært, har kapteinen fått sove litt mer.
Kaptinnen har vært på bedringens vei, og er snart helt restituert. Første
dag ble hun sjøsyk. Andre dag var hun kun forkjølet. Tredje dagen fikk hun
litt magesjau, men det gav seg på formiddagen. Nå er det kapteinen sin tur!
Det betyr at kaptinnen har vakt alle sine seks timer – alene.

Det er herlig med crew om bord! De varter oss opp, og vet ikke det beste de
kan gjøre for oss. Vi sitter her som konge og dronning, og av og til må vi
be dem om å sette seg, slik at vi også kan få gjøre noe. Jeg fikk for
eksempel lage lunsj både torsdag og fredag, og forlangte å få vaske opp
etter middag begge dagene.

Etter hvert som dagene har gått, er det blitt mer og mer klart for oss at
til tross for tidligere bestemmelse om ikke å gå inn til Namibia, nettopp
blitt til at vi mest sannsynlig gjør det. Kursen er nå satt for Walvis bay.
Der kan vi gå inn for å fylle nødvendig drivstoff og kjøpe ting vi har glemt
å handle. I tillegg kan vi få sjekket propellen vår. Det er begynt å komme
ulyd enkelte ganger når vi går på motor, så det er best vi får sjekket det
mens vi kan, og helst før vi krysser Sør-Atlanteren.

Cape Town 3.-9. januar 2019

Flyturen tilbake til Cape Town var en kald opplevelse. Av og til var det som om noen åpnet ei luke i flyet for å slippe inn mer kald luft. Vi fikk plass nesten i «baksetet», til tross for at vi prøvde å oppgradere billetten til busyness-klasse. Det viste seg at hun ved siden av meg også hadde prøvd seg på samme klasse, men ikke lyktes. Likevel fikk hun svært så mye oppmerksomhet fra flypersonalet, og jeg klarte ikke å dy meg lenger, men måtte spørre henne om hun kjente de ansatte. Joda, det gjorde hun! Purseren på flyet var mannen hennes, og de skulle ha en lang weekend i Cape Town sammen, for senere å returnere for et lengre opphold i mars. Vi utvekslet adresser, og jeg sa at hvis de hadde tid og lyst, kunne de jo komme på besøk til oss i båten.

Det var litt varmere å komme til Sør Afrika igjen. Nå er det midtsommer her, og Terje hadde godt med klær på seg. Han vrengte av seg fleece-vesten, hengte den over ryggsekken og fortsatte å gå mot passkontrollen. Der måtte vi vente ganske lenge, for det er svært møysommelig sjekking av papirer her. Jeg var sikker på at bagasjen vår allerede ventet på oss, og ikke omvendt. Det viste seg å være helt riktig.

Helen og Martin ventet på oss, iført Aurora Polaris uniformer. Det var godt å bli hentet, for klokka nærmet seg midnatt. De hjalp til med bæring av bagasje, og da vi kom til Aurora Polaris, så vi en aldeles skinnende og blankpolert båt. Det var så nydelig ryddet, med rene og oppredde senger, at jeg sukket da vi måtte dra inn alt rotet vi hadde med oss.

Vi hadde en del å snakke om, så vi fikk ikke kommet oss i seng før bortimot klokka 2 om natta. Det medførte at vi sov til godt over ni om morgenen, og da begynte det å bli ganske varmt. Det ble imidlertid ikke kjøligere da kapteinen oppdaget at telefonen var borte! Han har to telefoner, og den som var forsvunnet hadde to sim-kort i seg. Det ble en masse ringing og leting, uten noe resultat. Vi kom fram til at telefonen muligens hadde glidd ut av lommen hans da han vrengte av seg tøyet på flyplassen. Han forsøkte hittegods-avdelingen der, men fikk til svar at «dette er Afrika» og at han ikke måtte regne med å få den igjen. Nå har han ikke lenger norsk sim-kort, og kommer nok heller ikke til å ha det før vi kommer hjem igjen.

På lørdag fikk vi besøk av Jaqueline og Brecht. Det var veldig hyggelig. De hadde en del spørsmål til oss om hvordan det er å seile jorden rundt, noe vi ikke er forundret over. Som purser i KLM reiser han rundt omkring, men det er jo ikke slik som vi reiser.

Søndag morgen pakket kapteinen og kaptinnen litt overnattingsting og dro av gårde mot Mossel Bay og Knysna. Det var en svært lang kjøretur, og vi hadde følelsen av at vi var et sted på østlandet i Norge, med høye fjell i bakgrunnen og gule og grønne bølger av jorder imellom. På veiene var der en del folk som både gikk og haiket. Noen stod med penger i hånda for å vise at de ville betale dersom vi tok dem oppi. Over alt var skiltene på hollandsk, så det viste med all tydelighet hvem det var som har hatt innflytelse her. Vi overnattet på hotell i Knysna. Jeg sa det var omtrent som å være på Voss, bortsett fra at det var ei båthavn rett utenfor vinduet vårt. Før vi dro derfra, måtte vi se innløpet til fjorden vi hadde ligget ved. Det er ikke noen enkel innseiling, må dere tro, men dersom man kjenner forholdene, ser vi at det slett ikke er umulig å gå inn med båt.

Mossel Baaii


Innseilingen til Knysna. Se hvor trang den er!

Brent jord i Montagu-passet

Vi tok en liten omvei gjennom et fjellpass med grusvei. Der var det store områder med avsvidd natur, og oppe på toppen fikk vi øye på en liten tesalong. Der hadde vi lunsj. Vi satt ute i hagen under solskygge. Framfor oss var det blomsterbed med store, velduftende hvite og blå blomster. Plenen var myk, varm og fuktig å gå på. Inne mellom blomstene fikk vi øye på små kolibrier som stod stille i lufta og sugde nektar. Denne gangen lyktes det meg å ta bilde av dem. Jeg måtte krype bortover plenen, og da fløy de. Men oppe i treet følte de seg nok litt tryggere, for der klarte jeg å få et bilde og to.

Tehuset

Kolibrien inni blomstene

Kolibrien i treet

Dekorerte vegger ute på tehuset

Dette passet veldig bra her

Tilbaketuren var delvis sovende, delvis våken for kaptinnen. Hun har pådratt seg et virus, og sliter fortsatt med det.

Dagen før avreise har vært brukt til besøk i skipshandel, utsjekking, innkjøp av mat for en del måneder og avlevering av leiebil. At kaptinnen ikke er i toppform har nok preget gjøremålene en god del, men Helen og Martin hadde forberedt og frosset mange måltider mens vi var hjemme i Norge.

Slik så hagen ut

Innløpet til Knysna-fjorden. Legg merke til hvor lite plass der er i åpningen