Re: St.Helena itil Ascension Island

Torsdagen har jeg allerede fortalt en del om. Det var den dagen da vi ble
kjørt rundt på øya i landrovere og til slutt var innom Comfortless Cove,
badestranda med store skilt om haiangrep og gravene til de som hadde dødd av
gulsott. Etter at vi hadde inntatt lunsjen vår, måtte vi plutselig dra
derfra. Grunnen var at nettopp da hadde de gjort klar
«bargen(drivstofflekteren)» som skulle fylle oss opp med diesel. Vi så ingen
grunn til å dra til land igjen for å spise middag, for vi hadde en avtale
med en gruppe damer som skulle ta oss med på stranda for å se når
skilpaddene la egg. Det skulle skje etter mørkets frambrudd, og vi måtte ha
røde hodelykter på oss. Ingen fikk filme med hvitt lys eller bruke blits.
Det var jo kjekt å se, men bildene/filmene ble ikke fine på grunn av alt det
røde lyset.

Fredag 8.februar sjekket vi ut. Vi var på brygga kl.8 om morgenen, og det
var først og fremst for å treffe en som skulle ta oss med på dykke- og
snorkletur på øya. Han kom, og han sa at han dessverre ikke kunne ta oss
med, for han hadde en annen avtale. Dermed måtte vi finne ut av dykking og
snorkling selv. Vi fikk i alle fall ordnet med at vi kunne forlate øya i
løpet av helgen.

Etterpå dro vi opp på den grønne fjelltoppen igjen, og denne gangen gikk vi
den lengste turen rundt hele toppen. Vi gikk i nydelig, grønn regnskog, og
tåka hang tjukt over oss, så vi hadde ikke så mye utsikt, men fikk likevel
mange, fine bilder – inne i tuneller og trange passasjer. Vi samlet oss til
slutt ved noen picnickbord for å spise det vi hadde tatt med oss. I
mellomtida hadde damene funnet ut at de ville dra helt opp på toppen, til
«Dew pond».

Vi trasket i vei. Ungdommene på «Cayuse», og Josh fra «Mad Monkey», damene
fra alle fem båtene, med unntak av Helen fra «Aurora Polaris». Det var litt
lengre å gå enn vi hadde regnet med, og et stykke oppe kom vi til en
vegsperring. Vi ble enige om at vi slett ikke hadde sett den vegsperringen.
I tillegg datt den plutselig ned fra stokken den stod på, og en av
ungdommene la den med «ansiktet» ned. Vi fortsatte oppover noen flotte
trappetrinn, og kunne ikke forstå hvorfor veien var sperret – helt til vi
traff på vegarbeiderne…. Da skvatt to av damene såpass at de returnerte til
vegsperringen. De andre damene, med Sid fra «Influencer» i spissen, skrytte
av vegarbeiderne og den flotte veien de holdt på å lage. Her kommer vi fra
flere deler av verden, «once in a lifetime» - kunne vi ikke bare få lov å gå
opp på toppen? Bare for å få se den lille dammen der oppe, og få stempel på
at vi hadde vært der? Joda, etter noen flere overtalelser slapp de oss
forbi. Der var litt sørpete akkurat der vegarbeiderne holdt på, men etterpå
var veien helt ok! Vi gikk gjennom høye bambustrær – helt til toppen på
fjellet. Der var postboksen med stempel, og en liten, rund og grønnkledt dam
med en krokodille oppi. Den var heldigvis ikke levende, og vi fikk stemplene
våre! Og bildene!

På nedturen lurte vi på om mennene kanskje var litt sure på oss. Sid mente
at kapteinen på Aurora Polaris i alle fall ikke var sur. Og kaptinnen var
helt enig! De to andre damene var litt lei seg for at de ikke hadde blitt
med helt opp. Jeg vet ikke om de var urolige for stemningen blant mennene,
men Sid og jeg mente at de helt sikkert var så oppslukt av generatorer og
toaletter og batterier og alt sånt som kapteiner er opptatt av, at de helt
sikkert ikke hadde lagt merke til at vi var borte. Men det hadde de!
Heldigvis hadde de ikke straffet oss med å gjemme seg for oss, eller kjørt
et stykke av gårde for å skremme oss, slik vi fabulerte at de kunne ha
gjort.

Vi kom oss ned til «Two boats» akkurat klokka 14 – da matserveringen stengte
for dagen. Heldigvis for oss, hadde en av kapteinene klart å sjarmere damene
såpass at de tilbød seg å lage mat til oss dersom vi godtok enten
kyllingnuggets eller pølser med chips. Vi delte oss i to grupper, og dermed
fikk vi mat!

Lørdag skulle leiebilene leveres, dermed ville de fleste ta det med ro den
morgenen. Kaptein og kaptinne – med mannskap, brukte formiddagen på
internettkafe. Da skulle nye batterier til Aurora Polaris oppspores og
bestilles, og oppdateringer på bloggen gjøres. Da det var ferdig, hadde vi
en og en halv time på oss til å kjøre rundt på øya. Kaptinnen hadde sett for
seg at hun skulle se «Devil's ashpit» før hun reiste derfra. Det var her
NASA hadde holdt til, og noen av øyboerne mente at de hadde «faket»
månelandingen.

Vi var heldige og fikk øye på en landkrabbe som krysset veien. Da var heller
ikke den turen forgjeves! Omsider fikk vi levert bilen. De hadde åpenbart
glemt avtalen om å levere den halv tre på kaien, så vi måtte rope opp
Ascension Island radio og minne dem på det. Da ville de vi skulle legge
nøklene i bilen (noe de i utgangspunktet ikke hadde villet)!

Etter dette skulle vi snorkle i Comfortless Cove! De andre hadde allerede
dratt, og Helen og Martin ventet på oss. Vi brukte lettbåten bort til
stranda, og jeg må si jeg angret litt på at jeg hadde «feiget ut» og ikke
tatt med meg snorkleutstyret. Stranda så virkelig innbydende ut, og «alle»
snorklet, med unntak av meg. Jeg fikk tilbud om å låne utstyr, men sa jeg
skulle svømme inn til stranda og kose meg der mens de andre snorklet. Jeg
traff ei portugisisk dame der, og hun var på ukesbesøk og skulle hjem dagen
etter. Typen hennes hadde bodd her et par år, og han skuffet kull på bålet
om alle haiangrepene som hadde vært der. Kaptinnens øyne ble større og
større, og det hjalp ikke på motet at han fortalte om ei dame som hadde
stått på klippene der vi var, og fikk bitt av den ene foten av skikkelig
aggressive haier som herjet kysten av Ascension i 2018. Jeg vet sannelig
ikke hva jeg skal tro! Jeg prøvde meg i alle fall på om de ikke kunne komme
inn med dinghyen, slik at jeg slapp å svømme ut igjen. Da ble imidlertid
kapteinen veldig vanskelig, og jeg var pent nødt å svømme ut igjen. Jeg ble
i alle fall ikke «beitet på» av småfiskene som svømte der. De andre fortalte
at de hadde blitt bitt av fiskene, og de viste meg endatil merkene!

Søndag morgen, før det ble lyst, dro vi inn med lettbåten for å se
skilpaddene legge egg på stranda. Vi hadde Sid med oss, og hun skulle hente
noen klær i vaskemaskinen på kaien før vi dro videre. Vaskemaskindøra lot
seg ikke rikke, og jeg foreslo at vi skulle stappe på noen mynter igjen og
bare tappe ut vannet, slik at døra kanskje ville åpne seg. Som sagt, så
gjort, og så begav vi oss ut på stranda for å se på skilpadder.

Vi fikk se ei kjempediger skilpadde bli skylt på land av bølgene. Der ble
den stående og kikke på oss, før den snudde seg og lot seg skylle ut igjen.
«Cayuse» og «Smoke and roses» var heldigere. De fant ei skilpadde som
nettopp hadde lagt egg, og som skuffet sand over dem og krøp ut av gropa og
gikk ned til strandkanten for så å bli skylt uti. De fikk mange, flotte
bilder!

Da vi kom tilbake til vaskemaskinen, var den fortsatt ikke til å rikke! Vi
visste ikke vår arme råd, før Sid fikk stanset en bil og spurt om de hadde
skrujern slik at vi kunne få skrudd fra hverandre den gjenstridige
vaskemaskinen. Eieren av skrujernene satt i bilen og trommet med fingrene,
mens to av kapteinene opererte på vaskemaskinen, uten hell. Til slutt måtte
damene bort og spørre skrujerneieren om han visste hvem som eide
vaskemaskinen. Det gjorde han, og vi lurte på om han kunne få mannen ned på
kaien og hjelpe til med å få ut klesvasken. Omsider kom eieren av
vaskeautomaten, og han klarte å få vasken ut!

Klokka 12 gikk Aurora Polaris ut av bukta, som siste båt av oss fem som nå
seiler sammen.

Ascension

6.-9.februar 2019
Ascencion er vel først og fremst ei militær øy. Som tidligere nevnt, er her både amerikansk og britisk base, og bærer preg av det.

Her har vi nettopp gått i land! Kapteinene Terje og Matt

Two Boats

 

Utsikt over bukta vi er ankret i - Georgetown

Første dag med bil, onsdag 6.februar, dro vi for å utforske den høyeste toppen. Nederst var det temmelig ørkenaktig, med småbusker her og der. Etter hvert var det vakre blomster i veikanten. De ligner «flittige Lise», og blomstrende trær med middels store, gule blomster. Vi kjørte oppover i hårnålssvinger, og det var temmelig bratt. Noen svinger måtte tas i flere etapper.

Hadde en fin liten spasertur rundt den ene toppen, akkurat passe for alle ombord i Aurora Polaris. Kvelden hadde vi på den amerikanske basen, i Volcano Club. Da feiret vi bursdagen til Matt Hayes, kapteinen på «Influencer». Han er den som ikke helt klarer å vente på oss andre når vi seiler. Han har litt for mye konkurranseblod i årene. Han har noen mesterskap bak seg, Olympiske, tror jeg. Maten var typisk amerikansk! Frityrstekt og med massevis av karbohydrater.

Torsdag formiddag hadde vi guidet tur i landrovere. Turen gikk gjennom den amerikanske basen til et fuglehekkingsområde. Der var det massevis av terner, og vi fotograferte flittig. Kapteinen vår fikk til og med ei terne til å lande på hatten. En av oss foreslo at det kanskje måtte være fordi den liknet et rede.

Tur i nasjonalparken - jungel - subtropisk

Kaptinnen i en åpen tunnel

Er de ikke fine?

Neste stopp var nasjonalparken deres på toppen. Der hadde vi vært dagen i forveien, men denne gangen fikk vi gå inn i et gartnerområde der de dyrket opprinnelige og truede plantearter. Siden vi hadde vært på Monkeys cemetery (og til og med inne på administratorens eiendom), dro vi nå nedover til kysten igjen.

Administratorens bolig oppe i nasjonalparken. Vi fikk komme inn og fotografere!

Naughty yachties ;-)

Her fikk vi kjøre til det området med svære antenner som vi kan se fra der vi ligger oppankret. Igjen må jeg si at landskapet er svært vulkansk. Ubegripelig at det ikke har vært noen utbrudd her på tusen år. Det ser virkelig ikke slik ut! Der, mellom svart lavastein, åpenbarte det seg ei nydelig, gyllen strand. Opp fra stranda var der en merket sti til en gravplass. Der lå det begravd noen som hadde dødd av gulsott. De hadde alle sammen vært ombord i et skip. Jeg prøver meg ikke på noen historie, for jeg husker ikke detaljene, og må skynde meg før internettida går ut.

Stranda med gravsted ved siden av

Her er gravene

Krabbe med blå øyne - under ekvator. Et resultat av evolusjon?

På stranda hadde det vært haiangrep, og det var varsler på store plakater. Likevel både bader og snorkler folk her!
De to siste stoppestedene vi hadde, var english bay, med hvit sand, og et gammelt fort fra krigstida. Etterpå hadde vi lunsj i «Two boats» før vi returnerte til båtene for en liten hvil og middag. Uheldigvis ble det lite hviletid for Martin, for han måtte opp i masta til «Influencer». Som tidligere nevnt, har han litt problemer med å ta det med ro når han seiler, og som resultat blir det litt reparasjon.

Ennå er ikke alt referert! Har tidspress å forholde oss til, men kan kanskje skrive litt mer senere - når vi seiler mot San Fernando i morgen, søndag?

Mot Ascension Island

29. januar – 2.februar 2019

De siste dagene på St.Helena brukte vi til fotturer, utsjekk og innkjøp av ferskvarer til neste seilas. Vi seilte derfra kl.8 om morgenen torsdag 31.januar. «Smoke and Roses» stakk av gårde litt tidligere av frykt for å bli sist i flokken. Da måtte vi demonstrere at det faktisk går an å være sist – ta livet med knusende ro, nyte mat og tilværelse, og ha en behagelig seilas!

Døgnrytmen går som den pleier! Vi har frokost sammen, deretter sover Helen og Martin fram mot lunsjtid. Kapteinen og kaptinnen tar seg av radioforbindelsen med den lille flåten som nå bare består av fem båter. Lunsjen blir forberedt av kaptinnen (og av og til kapteinen), og oppvasken tar mannskapet. Så er det hviletid for kaptein og kaptinne, og radiotid tar mannskapet. Deretter er det ofte dem som lager middag, og når de går og legger seg, tar kaptinnen (og noen ganger kapteinen) oppvasken. Nattevakten fordeler vi litt forskjellig, men hvert lag har sine seks timer vakt når det er mørkt. Av og til har vi noen timer sammen og fordeler sovetid på hverandre, andre ganger har vi vakt sammen hele tiden. Det kommer litt an på formen. Akkurat nå er det en som sliter litt med helsa, og da får han litt ekstra hvile!

Ellers går tida med til å ordne ting som betalinger på nett. Det er jammen ikke like lett lenger, særlig når man har mistet telefonen med bankkodene på, og banken krever 400 kr ekstra pr betaling for å ordne det for kunden. De har jammen gjort det vanskelig for oss! Dersom det er snakk om flere slike regninger, ser det ut til at det nesten er billigere å fly hjem for å betale dem selv!

I tillegg har batteriene i båten takket for seg! De virker rett og slett ikke lenger, og aggregatet går kontinuerlig. Selvfølgelig har vi så sjeldne og gode batterier, at det nesten ikke går an å få tak i erstatning for dem. Det medfører at kaptein og mannskap kontakter alle dem de kan få tak i for å sjekke tilgang og leveringstid både i Sør-Amerika, Karibien, USA og Tyskland. Den korteste leveringstiden vi til nå har fått, er ti uker.

Vi holder likevel humøret oppe, og forbereder oss på neste eventyr på Ascension. Etter at vi har sjekket inn der, på tirsdag (har vi regnet ut), skal vi på tur på stranda for å overvære skilpaddenes egglegging. Den turen er kl.21 om kvelden, så jeg antar vi må ha med lykter. Onsdag skal vi på rundtur på øya, og fra torsdag til lørdag har vi tre leiebiler, slik at vi kan lage våre egne utflukter.

I dag, søndag, kom vi innenfor rekkevidde av en AIS, «Mad Monkey». Det var lenge siden sist, så vi tok straks kontakt med dem. Det viste seg at de holdt på med å skifte seil – til spinnaker, så da regnet vi med at det kom til å bli oss alene igjen. Ved ettermiddagstid var vi fortsatt innen rekkevidde, og da foreslo Martin at vi skulle lage til en quiz. Den var de straks med på! Akkurat da bet fisken, og alle mann ble naturligvis opptatt av det! Det var Martin som halte den om bord. Han fikk avlivet den, og kapteinen fileterte den akkurat passelige tunfisken. Da hadde vi bare ett spørsmål igjen å lage. Josh på «Mad Monkey» var kjempeklar! Han hadde 7 spørsmål ferdige til oss, og siden det var Aurora Polaris som hadde foreslått leken, var det vår tur til å fyre løs. Da «Mad Monkey» hadde fått avlevert sine spørsmål, gav vi hverandre 10 minutter til å besvare. Resultatet ble i første omgang 4,25 til «Aurora Polaris», og 3,5 til «Mad Monkey». Så kom bonusspørsmålet: Hva er den sammenlagte alderen på alle om bord i «Aurora Polaris» og i «Mad Monkey»? Der var «Mad Monkey» spot on! Vi bommet med 7 år (oioioi)! Dermed gikk de av med seieren!

Litt senere på kvelden, etter radiokontakten med de andre, stilnet vinden så pass av at vi satte motoren i gang! Nå er vi så godt i gang at vi ikke har lyst å slå den av, selv om det blåser såpass godt at vi kunne ha seilt. Det betyr liksom ikke så mye lenger når vi ikke er i konkurranse med resten av flåten. Vi har planlagt å komme fram på tirsdags formiddag, så vi får se hva vi gjør med motorseilingen vår!

3.-4.februar 2019

Motoren ble slått av på morgenkvisten. Vi hadde klart å ta igjen to av medseilerne våre, så nå ruslet vi sammen med dem mot målet. «Smoke and roses» ble også med på quiz, så vi hadde en trivelig seilas på mandag. Vi valgte å seile helt til sola gikk ned, men da falt vindstyrken såpass at vi startet motoren igjen. Denne gangen gikk den ikke så lenge. Mesteparten av natta seilte vi uten.

Tirsdag morgen våknet vi til solskinn og utsikt mot Ascension. Kapteinen hadde tatt oppgaven med å løse opp i alle knutene på fiskesnøret som hadde hengt ute hele natta og vast seg sammen i et virvar av knuter. Da han endelig var ferdig, kunne han innta frokosten sin – egg og baconsandwich, og iaktta øya vi nærmet oss. Plutselig nappet det i snøret, og mennene for opp for å se hva som hadde bitt seg fast i agnet. Martin dro opp en flott 6 kg fisk som lignet litt på tunfisk, men som ikke var det likevel. Vi måtte lete litt i fiskeleksikonet, og fant ut at det var en sort fisk som er vanlig utenfor Queensland i Australia. Fisken ble behørig renset og filetert og lagt i kjøleskapet. Heldigvis hadde kaptinnen tint og vasket det dagen i forveien, slik at det kjølte fisken effektivt ned.

På land åpenbarte det seg et militært område av dimensjoner! Vi fotograferte et stort fly som stod på rullebanen, og så langt øyet kunne se, var der antenner og måleinstrumenter i alle størrelser og fasonger. Vi ble henvist plass, og fikk komme i land for innsjekk.

Selv om «Cayuse» og «Influencer» ankom mandag kveld/natt, sjekket vi alle inn samtidig. Vi ble vel mottatt, fikk masse info og gikk etterpå rundt omkring i lille Georgetown. Der bor ikke flere enn rundt 800 mennesker her, men vi er fortsatt usikre på om de da har tatt med alle militære som befinner seg på øya. Der er både britisk og amerikansk base her, og BBC har en relay-stasjon. De sier at rullebanen her er verdens nest største. Hvordan den kan være det, begriper jeg ikke, for den ser ikke så stor ut. De har også hatt/har NASA her på øya. De har gjort undersøkelser ute i «verdensrommet» herfra, og vi har fått vite at selveste Charles Darwin også har vært her – akkurat som på Galapagos.

Vi undersøkte butikker, postkontor og turistbyrå, og fant ut at mattilgangen ikke var så aller verst. Vi fikk til og med kjøpt pink lady-epler! Resten av ettermiddagen tilbrakte vi på «The Saint’s bar». Der laget de i stand et måltid til oss, selv om de vanligvis ikke drev restaurantvirksomhet.

Planlegging lønner seg vanligvis, og også denne gangen. Likevel har vi måttet være fleksible, for det har vist seg gang på gang at ting kan forandre seg!