kjørt rundt på øya i landrovere og til slutt var innom Comfortless Cove,
badestranda med store skilt om haiangrep og gravene til de som hadde dødd av
gulsott. Etter at vi hadde inntatt lunsjen vår, måtte vi plutselig dra
derfra. Grunnen var at nettopp da hadde de gjort klar
«bargen(drivstofflekteren)» som skulle fylle oss opp med diesel. Vi så ingen
grunn til å dra til land igjen for å spise middag, for vi hadde en avtale
med en gruppe damer som skulle ta oss med på stranda for å se når
skilpaddene la egg. Det skulle skje etter mørkets frambrudd, og vi måtte ha
røde hodelykter på oss. Ingen fikk filme med hvitt lys eller bruke blits.
Det var jo kjekt å se, men bildene/filmene ble ikke fine på grunn av alt det
røde lyset.
Fredag 8.februar sjekket vi ut. Vi var på brygga kl.8 om morgenen, og det
var først og fremst for å treffe en som skulle ta oss med på dykke- og
snorkletur på øya. Han kom, og han sa at han dessverre ikke kunne ta oss
med, for han hadde en annen avtale. Dermed måtte vi finne ut av dykking og
snorkling selv. Vi fikk i alle fall ordnet med at vi kunne forlate øya i
løpet av helgen.
Etterpå dro vi opp på den grønne fjelltoppen igjen, og denne gangen gikk vi
den lengste turen rundt hele toppen. Vi gikk i nydelig, grønn regnskog, og
tåka hang tjukt over oss, så vi hadde ikke så mye utsikt, men fikk likevel
mange, fine bilder – inne i tuneller og trange passasjer. Vi samlet oss til
slutt ved noen picnickbord for å spise det vi hadde tatt med oss. I
mellomtida hadde damene funnet ut at de ville dra helt opp på toppen, til
«Dew pond».
Vi trasket i vei. Ungdommene på «Cayuse», og Josh fra «Mad Monkey», damene
fra alle fem båtene, med unntak av Helen fra «Aurora Polaris». Det var litt
lengre å gå enn vi hadde regnet med, og et stykke oppe kom vi til en
vegsperring. Vi ble enige om at vi slett ikke hadde sett den vegsperringen.
I tillegg datt den plutselig ned fra stokken den stod på, og en av
ungdommene la den med «ansiktet» ned. Vi fortsatte oppover noen flotte
trappetrinn, og kunne ikke forstå hvorfor veien var sperret – helt til vi
traff på vegarbeiderne…. Da skvatt to av damene såpass at de returnerte til
vegsperringen. De andre damene, med Sid fra «Influencer» i spissen, skrytte
av vegarbeiderne og den flotte veien de holdt på å lage. Her kommer vi fra
flere deler av verden, «once in a lifetime» - kunne vi ikke bare få lov å gå
opp på toppen? Bare for å få se den lille dammen der oppe, og få stempel på
at vi hadde vært der? Joda, etter noen flere overtalelser slapp de oss
forbi. Der var litt sørpete akkurat der vegarbeiderne holdt på, men etterpå
var veien helt ok! Vi gikk gjennom høye bambustrær – helt til toppen på
fjellet. Der var postboksen med stempel, og en liten, rund og grønnkledt dam
med en krokodille oppi. Den var heldigvis ikke levende, og vi fikk stemplene
våre! Og bildene!
På nedturen lurte vi på om mennene kanskje var litt sure på oss. Sid mente
at kapteinen på Aurora Polaris i alle fall ikke var sur. Og kaptinnen var
helt enig! De to andre damene var litt lei seg for at de ikke hadde blitt
med helt opp. Jeg vet ikke om de var urolige for stemningen blant mennene,
men Sid og jeg mente at de helt sikkert var så oppslukt av generatorer og
toaletter og batterier og alt sånt som kapteiner er opptatt av, at de helt
sikkert ikke hadde lagt merke til at vi var borte. Men det hadde de!
Heldigvis hadde de ikke straffet oss med å gjemme seg for oss, eller kjørt
et stykke av gårde for å skremme oss, slik vi fabulerte at de kunne ha
gjort.
Vi kom oss ned til «Two boats» akkurat klokka 14 – da matserveringen stengte
for dagen. Heldigvis for oss, hadde en av kapteinene klart å sjarmere damene
såpass at de tilbød seg å lage mat til oss dersom vi godtok enten
kyllingnuggets eller pølser med chips. Vi delte oss i to grupper, og dermed
fikk vi mat!
Lørdag skulle leiebilene leveres, dermed ville de fleste ta det med ro den
morgenen. Kaptein og kaptinne – med mannskap, brukte formiddagen på
internettkafe. Da skulle nye batterier til Aurora Polaris oppspores og
bestilles, og oppdateringer på bloggen gjøres. Da det var ferdig, hadde vi
en og en halv time på oss til å kjøre rundt på øya. Kaptinnen hadde sett for
seg at hun skulle se «Devil's ashpit» før hun reiste derfra. Det var her
NASA hadde holdt til, og noen av øyboerne mente at de hadde «faket»
månelandingen.
Vi var heldige og fikk øye på en landkrabbe som krysset veien. Da var heller
ikke den turen forgjeves! Omsider fikk vi levert bilen. De hadde åpenbart
glemt avtalen om å levere den halv tre på kaien, så vi måtte rope opp
Ascension Island radio og minne dem på det. Da ville de vi skulle legge
nøklene i bilen (noe de i utgangspunktet ikke hadde villet)!
Etter dette skulle vi snorkle i Comfortless Cove! De andre hadde allerede
dratt, og Helen og Martin ventet på oss. Vi brukte lettbåten bort til
stranda, og jeg må si jeg angret litt på at jeg hadde «feiget ut» og ikke
tatt med meg snorkleutstyret. Stranda så virkelig innbydende ut, og «alle»
snorklet, med unntak av meg. Jeg fikk tilbud om å låne utstyr, men sa jeg
skulle svømme inn til stranda og kose meg der mens de andre snorklet. Jeg
traff ei portugisisk dame der, og hun var på ukesbesøk og skulle hjem dagen
etter. Typen hennes hadde bodd her et par år, og han skuffet kull på bålet
om alle haiangrepene som hadde vært der. Kaptinnens øyne ble større og
større, og det hjalp ikke på motet at han fortalte om ei dame som hadde
stått på klippene der vi var, og fikk bitt av den ene foten av skikkelig
aggressive haier som herjet kysten av Ascension i 2018. Jeg vet sannelig
ikke hva jeg skal tro! Jeg prøvde meg i alle fall på om de ikke kunne komme
inn med dinghyen, slik at jeg slapp å svømme ut igjen. Da ble imidlertid
kapteinen veldig vanskelig, og jeg var pent nødt å svømme ut igjen. Jeg ble
i alle fall ikke «beitet på» av småfiskene som svømte der. De andre fortalte
at de hadde blitt bitt av fiskene, og de viste meg endatil merkene!
Søndag morgen, før det ble lyst, dro vi inn med lettbåten for å se
skilpaddene legge egg på stranda. Vi hadde Sid med oss, og hun skulle hente
noen klær i vaskemaskinen på kaien før vi dro videre. Vaskemaskindøra lot
seg ikke rikke, og jeg foreslo at vi skulle stappe på noen mynter igjen og
bare tappe ut vannet, slik at døra kanskje ville åpne seg. Som sagt, så
gjort, og så begav vi oss ut på stranda for å se på skilpadder.
Vi fikk se ei kjempediger skilpadde bli skylt på land av bølgene. Der ble
den stående og kikke på oss, før den snudde seg og lot seg skylle ut igjen.
«Cayuse» og «Smoke and roses» var heldigere. De fant ei skilpadde som
nettopp hadde lagt egg, og som skuffet sand over dem og krøp ut av gropa og
gikk ned til strandkanten for så å bli skylt uti. De fikk mange, flotte
bilder!
Da vi kom tilbake til vaskemaskinen, var den fortsatt ikke til å rikke! Vi
visste ikke vår arme råd, før Sid fikk stanset en bil og spurt om de hadde
skrujern slik at vi kunne få skrudd fra hverandre den gjenstridige
vaskemaskinen. Eieren av skrujernene satt i bilen og trommet med fingrene,
mens to av kapteinene opererte på vaskemaskinen, uten hell. Til slutt måtte
damene bort og spørre skrujerneieren om han visste hvem som eide
vaskemaskinen. Det gjorde han, og vi lurte på om han kunne få mannen ned på
kaien og hjelpe til med å få ut klesvasken. Omsider kom eieren av
vaskeautomaten, og han klarte å få vasken ut!
Klokka 12 gikk Aurora Polaris ut av bukta, som siste båt av oss fem som nå
seiler sammen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar