Karneval i Olinda og Recife, 1.-3.mars 2019

1.mars var starten på karnevalet. Vi hadde bestilt hotel i Recife sammen med en del av de andre i flåten. Det var et gammelt og ærverdig hotel, malt rosa og med hvite karmer. Heisen hadde heisoperatør, og så lenge han var tilgjengelig, var det ikke snakk om å gå i noen trapper. Døra til trappene hadde heller ikke håndtak på utsiden, så vi måtte lirke og dra i dørlistene for å få den opp. Rommet vårt var enkelt, tre feltsenger, et skrivebord uten stol, et lite nattbord med telefon på. Luksusen var et lite TV-apparat og klimaanlegg som de hadde puttet inn i et vindu. Vi hadde ett trappetrinn opp til badet, og der var det dusj, en vask og et WC. Alt var rent og ordentlig, men svært enkelt.

Vårt rosa hotell i Recife

Olinda var første by på programmet. Vi tok en Uber(taxi) dit. Byen var pyntet med farget plast over det hele. Det hang frynser på girlander, og noen steder dannet de mønstre over gata. Selve byen virket koselig, med pastellfargede hus og karnevalkledde mennesker i gatene. Der var satt opp en scene nær kirken, og der var det musikkinnslag. Det sies om denne delen av Brasil at alt er mer autentisk, og at det er musikken som vektlegges. Den er inspirert av tidlig afrikansk og indiansk opprinnelse. Folk kan tekster og melodier, og de synger og danser med. Her er alle invitert til å delta, og det minner mye om vår 17.mai med gatefest der alle spiser ute. Det som er forskjellig, er folkemengden, maten og kostymene – og selvfølgelig musikktypen. Vi var der til kvelden, og returnerte til hotellet etter en trivelig middag på restaurant i Olinda.

På vei opp gata for å få utsikt over Olinda

Alt som kunne dekoreres var dekorert

Dukker i "toget"

Vi fikk god frokost, med stekt egg, brødmat, varm buffet og masse frukt. Avsluttet med et par gode kopper kaffe. Det kan de her i Brasil!

Denne dagen skulle vi være i Recife. Vi gikk til fots til den gata hvor «roosteren» skulle starte. Det er en parade med kjøretøy fulle av mennesker i kostymer, svært mange menn i dameklær. Vi hadde også på oss litt pynt. Kapteinen og kaptinnen hadde slitte dongeryshorts og flekkete, hvite t-skjorter. 

Kaptinnen hadde rosa paljetthatt og oransje fjærhalsbånd. Helen hadde på seg et nydelig fiskenett i friske farger over klærne. Rundt livet hadde hun gult fjærbelte og en liten karnevalshatt hun fikk av ei dame på hotellet. Martin hadde karnevalsskjorte fra Olinda. Den hadde Helen fått av en mann da hun spurte om hun kunne få kjøpe ei lik skjorte (ikke likskjorte) som han hadde. Det kunne hun ikke, men han vrengte av seg sin egen og gav den til henne.

Klar for karneval

Vi hadde tatt av oss alt av verdi, men hadde telefoner med, selv om vi var anbefalt å ikke ha dem med. Jeg hadde også med bankkort, og alt var plassert forskjellige steder på meg.

Her pinnholdes veskene :-D

En i følget vårt hadde glemt å ta av seg gullkjedet han hadde fått av kona si i bryllupsgave. Det fikk han sårt angre på. Mens vi beveget oss bortover gata som prosesjonen skulle gå, så vi at han sprang etter en mann og grep tak i ham. Etterpå fikk vi vite at mannen hadde revet gullkjedet rett av halsen hans. Han fikk det aldri igjen, og satt igjen med bitter anger over å ha vært med på karneval i det hele tatt. Da var kapteinen glad at kaptinnen hadde konfiskert klokka hans før vi dro til Recife! Vi hadde sagt nei til å betale for å komme inn på VIP-tribunen. Det hadde kanskje gjort at vi hadde unngått bråket, trengselen og følelsen av å bli klemt sammen i en folkemengde. Samtidig hadde vi ikke fått føle på kroppen hva karneval virkelig er! 

Ettersom «roosteren» gled forbi oss, valgte noen av oss å stikke fingene i ørene. Da ble bråket litt lettere å holde ut. De svære høyttalerne hadde så kraftig bass, at den dunket oss rett i brystet. Jeg hadde tenkt å ha med ørepropper, men de lå igjen i båten. En av våre følgesvenner som var vant med karneval, hadde tatt med serviett som han rev av til oss slik at vi kunne stappe de inn i ørene. Det hjalp litt. Kostymene og oppførselen til de som deltok i prosesjonen, var hverken uventet eller fremmed. Dette hadde vi sett før – på TV, men nå var vi en del av det! 

Det som var mer uventet, var at der faktisk var flere organisasjoner som deltok – kristne forsamlinger, med faner, sang og bevegelser til. Det blir ikke vist på TV i den grad, og det minner litt om vår 17.mai-feiring. Det syntes jeg var litt kjekt. Synd at flere av dere som så på FB-siden ikke vågde å like det…

Vi kom oss omsider tilbake til hotellet. Det var da det føltes vanskelig å være en del av karnevalet. Måtte følge strømmen i elva av folk, og av og til presse litt på for å komme fram. Da var det godt å ha en bred kaptein som «gjorde vei i vellinga».

Resten av lørdagen valgte kaptein og kaptinne å slappe av på hotellet. Middagen tok vi på brasiliansk grillrestaurant der de serverer kjøtt fra sverd – så mye vi orker å spise.

Søndag morgen etter frokost, dro vi til gamlebyen i Recife. Der så vi folk sovende ute i gatene etter karnevalet. Renovasjonsvesenet var ute for å rydde etter kaoset kvelden før. Der er ikke så mange som bruker søppeldunkene som er satt ut.

Gatebilde fra gamlebyen Recife

Vi tok en skyssbåt ut til den naturlige moloen som omkranser Recife. Der fotograferte vi kunsten som pryder innseilingen til byen, før vi returnerte til hotellet. Vi skulle ta buss kl.12 tilbake til Cabedelo, men de var forsinket, slik at vi kom oss ikke av gårde før kl.14.

Martin og Helen

Kaptein og mannskap foran den kunstbekledde moloen

Utsikt fra den naturlige moloen utenfor Recife

De fleste ser ut som om de liker karneval, og kanskje særlig alle de som er vokst opp med det. Jeg synes det er greit å ha opplevd det, og har ikke noe ønske om å gå tilbake. Det karnevalet vi nå har opplevd, er verdens største – større enn det i Rio. I Rio de Janeiro er der mer samba og dans enn her, men dette som foregår i Recife og Olinda regnes som det mest opprinnelige.