Seilasen mot Devil’s island

Ingenting er helt ukomplisert, selv om det kan se slik ut!

7. mars, ved 17-tida, frigjorde vi oss fra fortøyningen og dro av gårde utover elva og mot kysten av Brasil igjen. Denne gangen gikk kursen først litt nord/nordøst, for så å runde nordvestover. Allerede på første nattevakt, gikk alarmen. Kapteinen hadde limt autopiloten med metallim. Det var den autopiloten vi hadde kjøpt ny og installert i Cape Town. Han skulle fikse en liten «slark» som gjorde at autopiloten slo seg av. Denne gangen var der ingen panikk! Vi visste vi hadde backup, og ventet til mannskapet skulle ta over etter midnatt. Helen tok over styringen etter kaptinnen, og Martin gikk i gang med autopiloten. Vi begynner å bli rutinerte på både det ene og det andre!

Batteriene våre begynner nå å gå ned for telling. Vi har ikke lenger nok strøm til å holde liv i alt utstyret om bord. En av motorene må alltid være i gang. Vi valgte hovedmotoren denne gangen, og lot den gå i 17 timer. Deretter overtok generatoren, for vi fikk ganske godt med vind til å seile. Vaktene er krevende, for vi har stor bygeaktivitet, og vindretningen kan snu på ganske kort tid. Vi bruker vinsjene manuelt, for av og til slår de ut annet elektronisk utstyr, og så må vi gjenstarte alt utstyret i tillegg til å håndstyre. Det vil vi unngå, derfor er vi heller litt «føre var». Nå håper vi at de nye batteriene våre ankommer Grenada den 20.mars, slik som lovet.

Denne dagen leser vi 13.mars. 11.mars, mellom 18 og 19, krysset vi ekvator igjen. Nå er vi på den nordlige delen av jorden. Vi laget ikke mye styr utav det. Det ble tatt noen bilder av skjermen, og ropt et lite hurrarop. Vi har fått bekreftet at batteriene er om bord i fraktebåten, og er ventet til Grenada 20.mars. Bygeaktiviteten er betydelig, og vi har hatt mye regn i dag. Faktisk har vi ikke sett solen i det hele tatt. Det har ført til at det ikke er fullt så varmt i båten, og vi ser fram til ei natt med god og kjølig søvn.