Hjemreise fra Asorene

12.05.19

Sebastian, værmannen vår, hadde foreslått at vi måtte dra søndag morgen for å komme oss unna lavtrykkene i nord-atlanteren. Han mente vi burde legge linja vår direkte mot Scilly i England. Da ville vi ha både områder med stille vær, og medvind og motvind, men lite av de store vindstyrkene.

Vi hadde en rolig start på dagen på Horta. Fylte opp vanntanken, og Helen og Martin gjorde rent i cockpiten. Kapteinen og Martin sjekket motorene, og vi kvittet oss med søppel og gjorde unna nødvendig internettarbeid.

For de observante har det tatt litt lengre tid enn vanlig å komme oss ut mellom øyene. For det første hadde vi motstrøm. Det er litt turbulent i området, og for å komme oss raskere ut, rullet kapteinen ut genoaen. Da vi kom klar av Faial, ble vinden såpass heftig at vi ville redusere genoaen. Den rikket seg imidlertid ikke, og da vi sjekket etter, var «foilen» knekt. Det ble fundert om vi skulle vende tilbake, eller fortsette til ei anna øy, for seilet måtte ned, og vi kunne ikke gjøre annet enn å droppe det ned på dekket, pakke det vekk og seile videre med fokk og storseil. Ingen av oss trodde vi ville klare å få tak i delene vi trengte her på øyene, derfor snudde vi ikke.

Det vi nå gjør, er å motorseile, og det går ganske greit. Vi klarer foreløpig å holde en fart på mellom 7 og 8 knop, og da er vi fornøyde.

13.05.19

Det går unna så det «griner»! Vi har ikke hatt motoren av i det hele tatt, selv med 33 knops medvind! Vi gyver på for å komme oss videre.

Dagen startet med fint vær, dvs. sol og vind. Helen og Martin var i fullt seilerutstyr, med luer og skjerf og alt det varme tøyet de kunne finne. Vi har tatt ned alle teltveggene for å skjerme oss for vær og vind. I løpet av ettermiddagen oppdaget Helen og Martin en liten blindpassasjer. Det var ei lita, lys grå ringdue som var så utmattet at hun slo seg ned på Aurora Polaris. Vi har prøvd å mate henne med solsikkefrø, men hun er ikke interessert. Det ser ut til at hun bare trenger en hvil.

"Hun" fikk navnet Jeremy

Helen oppdaget en hval i dag også. Den var ganske nær båten, og lå og blåste i overflaten. Vi kunne høre den idet vi dro forbi – selv om motoren lager litt støy.

Vi har hatt mye vind, vindskift og bølger. I kveldingen passerte en lavtrykksfront som gav oss noen få regndråper. I etterkant snudde vinden, og løyet ganske mye. Dessverre henger bølgene igjen og lager mye turbulens for oss. Det er vanskelig å sove, for vi blir kastet rundt i sengene, og i ettermiddag måtte jeg dra fram le-dukene igjen, slik at vi kan få litt støtte mens vi sover.

Nå rett før midnatt, har vi igjen 917nm til Scilly-øyene. Vi klarer rundt 150 nm pr dag, så vi kommer forhåpentligvis fram til helgen. Kjenner at vi savner Skyelark, og «peptalken» med dem – om vær, vind og routing, og selvfølgelig quizene.

14.05.19

Dagen startet litt humpete, og overskyet var det da vi stod opp. Utpå formiddagen klarnet det opp, og bølgene ble lengre og jevnere. Været var såpass bra at vi kunne lage mat, og da ble det kyllingklubber med bakte poteter, saus og grønnsaker til. Til dessert flottet vi oss med varm Christmas pudding og custard.

«Jeremy» var fortsatt om bord, men han flyttet seg litt hver gang vi var ute og gikk på dekk. Kapteinen fotograferte ham både lenge og vel, og stor var sorgen da han lettet og fløy sin vei da kapteinen skulle trekke ned glidelåsen i teltet vårt for natta. Han håpet på at dua ville komme tilbake igjen, men det skjedde ikke. Så leste han litt om den, og fant ut at det var ei tyrkisk due, men at den var utbredt i hele Europa – til og med i Norge.

15.05.19

Fortsatt fint vær. Vi har god fart, seilet oppe og motoren i gang. Vi vil ikke ha en fart under 7 knop. Denne dagen har vært en rengjøringsdag. Helen og Martin rydder og vasker, både inne hos seg og fellesområdet. «Teltet» vårt, sprayhooden, vasker de ganske så ofte, slik at vinduet holder seg klart og er godt gjennomsiktig.

I dag hadde vi fiskefilet med hollandaisesaus og poteter og grønnsaker til. Det er så stille at vi fortsatt kan lage mat. Sovet godt har vi alle mann. Det er enkelt når det er så rolige forhold. Værmeldingene lover godt, og kanskje vi til og med kan tillate oss å slå av motoren når vi nærmer oss England?

16.05.19

..og vi fortsetter i samme tempo. Gjennomsnittshastigheten vår er 7,1 nm. Vinden kryper framover, og vi heller litt over til styrbord side. Det medfører planlegging hver gang vi skal ha noe i kjøleskapet. Kaptinnen er der ganske ofte. I dag har hun laget suksesskake, og skal fortsette med hjemmelaget iskrem. Kapteinen baker pølsebrød. Det er jo 17.mai i morgen, og da må vi ha det som hører dagen til!

Mannskapet vasker fortsatt litt hver dag. De er begynt å tenke på avslutningen, siden dette er vår siste kryssing. Resten av ferden vil være langs land, og da er der mye å ta hensyn til. Slike farvann er krevende, for da har vi mye trafikk rundt oss. Det er herlig med rutinerte folk om bord. De vet nøyaktig hva som må gjøres. Når det er slik, er vi uthvilte alle sammen, og det er da ikke feil!

17. mai 2019

Stort sett sol hele dagen, men vi hadde også kald nordavind slik som vi har hatt de siste dagene. Vi seiler meget godt, assistert av motoren. Det ser også ut til at vi har klart å tette igjen de fleste lekkasjene fra dekket. Vi har til fulle fått prøve det i dag, siden vi har hatt en del sjøsprøyt over hele båten. Da var det godt å kunne sitte tørt og noenlunde varmt i cockpiten.

Da mannskapet vårt kom opp til lunsj, hadde vi pyntet med flagg både inne og ute. De fikk seg hver sin 17.maisløyfe, og kaptinnen hadde skrevet nasjonalsangen og Norge i rødt, hvitt og blått slik at de kunne være litt med. «Ja vi elsker» ble spilt på anlegget vårt, og de fulgte med på teksten så godt de kunne. Etterpå fikk de en oversettelse, og så måtte vi synge den en gang til.

Lunsjen var tradisjonell pølse, hamburger, is og brus. Kaptinnen hadde kvelden før blitt jult opp av bølgene nede i «byssa» mens hun laget is og kakefyll. Det var ingen enkel affære, men ganske vellykket resultat til slutt.

God, hjemmelaget iskrem

..og det var bare tilsynelatende oss tilstede...

Mens kaptein og kaptinne tok seg en lur etter lunsjen, hadde mannskapet laget en quiz med tre spørsmål til oss. Vi klarte oss ganske godt på spørsmålene som var: Hvilket årstall vant king Harold av England over den norske kongen, og hvor mange innbyggere har Bjørnøya, og til slutt: Hvilket årstall ble verdens største bål bygget i Norge? For dere som har internett skulle det være en smal sak, men for oss som måtte svare innen minutter, syntes vi det var ganske godt gjort i alle fall å klare riktige århundrer. På Bjørnøya bommet vi med en innbygger!

- Og nå stormer vi videre i måneskinn, og vi nærmer oss den Engelske kysten. Vi har i skrivende stund 262 nm igjen til Scilly. Om vi går inn der vet vi ennå ikke. Vi må uansett inn ett sted på ferden for å fylle mer drivstoff.

18.05.19

Vi har bestemt oss for Scilly-øyene. Nå har vi snart seilt ei hel uke, og synes at vi, tradisjonen tro, fortjener ei ny øy! Vi har diskutert oss fram til dette ved å ta i betraktning den gode værmeldingen vi fortsatt har. Det ville vært helt greit å fortsette langs sørkysten av England, men stemningen er altså for å stoppe en dag.

Denne dagen har vært helt grei. Noe grått vær, men helt ok. Vi krysset kontinentalsokkelen i dag, og må hele tiden være på utkikk etter fiskere. Vi regner med at de som går såpass langt ut har AIS. Det kan nok kanskje bli litt annerledes å gå inntil kysten, for da er det ikke helt sikkert om alle er like synlige.

I dag fikk vi en liten «revansj» på mannskapet i quiz-leken. De fikk spørsmål om navnet på den norske øya som ligger i nærheten av Island. Deretter måtte de svare på høyden av Norges høyeste fjell, samt si navnet på Norges største innsjø. Vi visste at vi hadde snakket om dette før, men det er jo noe annet å måtte gjenta slike ting når de ikke har prøvd å lære dem. Vel, vel – vi fikk litt «lått å løye» - noe som jo er hovedpoenget med disse quizene.

Nå sitter jeg og skriver i en måneløs natt, vel vitende om at der egentlig er fullmåne. Litt ergerlig, for det er så deilig å seile når månen lyser kaldt over havet. Nå har vi 81,3 nm å gå, og vi vil være inne om ca tolv timer. Det vil si omtrent til lunsj i morgen. Da skal vi finne oss en engelsk pub og spise der.

19.05.19

Våknet til tåke og regn, men ikke så høye bølger lenger. Ettersom vi nærmet oss øyene, ble sjøen flatere og vinden løyet. Det asoriske flagget ble erstattet med et britisk, og sprederbommene ble tatt bort. Vi valgte å gå en smalere kanal og hadde St.Agnes til styrbord. Gikk inn i bukta til St.Mary og plukket opp en mooring. Deretter tok vi med oss alt vi trengte for resten av dagen, slo på ankerlyset og dro til land med dinghy. De hadde flytende dinghydock, noe som passet oss veldig bra. Vi hadde lagt til mens det var lavvann, og fant oss straks en bar for å spise lunsj. Det var kanskje den koseligste baren vi noen gang hadde vært på, og ut fra vinduet kunne vi se hele bukta der båtene lå på land og ventet på tidevannet.

Ensom strand på St Mary's, Scilly-island

Flotte steinskulpturer

...fra forskjellige vinkler...

...og her oppå stod vi...

Etterpå gikk vi tur i den lille byen, over til neste bukt, en sti som buktet seg langs strandlinjen. Rundt hver sving en ny åpenbaring, ei gammel steinkirke med kirkegård, og til gamlebyen. Vi så folk som padlet, badet, solte seg, gikk tur i kortbukse og singlet, og vi var kledt omtrent for Nordpolen. Vi måtte le litt da vi sammenlignet oss med de andre turistene. Vi er grundig bortskjemt med varme!

Etter en lang vandring, fant vi tilbake til samme bar vi hadde lunsj i. Alle andre restauranter var fullbooket. Men til i morgen kveld, har vi reservert et bord til kl.18.15 på en Beach restaurant.

20.05.19

Laaang morgen i senga! Var ikke klare før kl 11 på formiddagen, og det ble litt rusling rundt om i landsbyen, både for å prøve lokal mat og se hva de hadde å kjøpe i butikkene. Omsider klarte vi å komme oss ut av bebyggelsen og ut i landsbygda. Der var det pottemakerverksted, gallerier, gin-produksjon, og nord på øya en telt-camp, akkurat som Martin husker det fra sin barndom da han var sammen med en kamerat på leir her.

Vi avsluttet på Beach restauranten, med litt tradisjonell mat før vi gikk tilbake til dinghydocken. Det var kaldt som bare det, og vi hutret og frøs, selv om det hadde vært en fin og solrik dag. I det vi seilte ut fra St Marys, fikk vi med oss en vakker, rød solnedgang. Omtrent klokka 22 kom månen opp, og den var blodrød.

21.05.19

Nå har vi seilt hele natta, og det har gått unna så det suser. Nydelig vær hele natta og dagen, og flat sjø. Kaptinne og kaptein overtok vakta om morgenen, mens mannskapet fikk legge seg og sove noen timer. Kapteinen var opptatt med litt av hvert, bl.a oljing av teakbordet, og reparasjon av kroken vi bruker når vi skal plukke opp mooring. Det ble kaptinnen sin jobb å holde øye med hva som forgeikk rundt omkring.

Vi hadde hørt over VHF-en at der skulle være militærøvelse, og hadde fått noen koordinater. I tillegg hadde vi en regatta som kom imot oss, og de vek ikke en tomme for en nordmann som kom imot. Det var litt av hvert å følge med på, og ettersom timene gikk, åpenbarte det seg krigsskip i horisonten. For det første hadde de ikke AIS. For det andre kunne vi ikke se dem på radar, og for det tredje var det vanskelig å høre opplysningene over VHF-en, for der var forstyrrelser. Det hadde de visst informert om. De skulle ta vekk AIS, og GPS i området, men vi kunne da se noen fiskebåter og de siste seilbåtene som passerte.

Til slutt var vi alene, bare en fiskebåt var til stede i området, og krigsskipene begynte å bevege på seg. Først prøvde kaptinnen å legge kursen sør av skipene. Da gikk de også sørover. Så rettet hun opp kursen, men da kom et annet skip og avskar oss. Deretter snudde det og kom tilbake, gikk rett foran og helt rundt oss. Så kom plutselig et jagerfly rett over oss, og deretter ett til. Da ble det litt for mye for kaptinnen! Hun liker ikke militæret – enten det heter alliert eller al-qaida. Nå fikk kapteinen vær så god overta ansvaret!

Så begynte de å snakke på VHF-en, men ikke til oss, og straks vi var passert, begynte skytinga. Det var spennende, men ikke så kjekt! Godt å komme seg vekk fra dramaet!

Etterpå landet ei ny due på Aurora Polaris. Denne var en tammere sort, og var tydelig vant med folk. Den spiste solsikkefrø rett av hånda til kapteinen, og så vidt jeg vet, sitter den her ennå. Den har toalettet sitt i akterenden av Aurora Polaris, og kapteinen har måttet love å vaske vekk all skitten som kompensasjon for å holde kjæledyr om bord. Dua har merker på begge føttene sine, så hun/han er antakelig på vei hjem, hvor nå «hjem» er. Det ene merket er en liten radiosender, og kapteinen fikk til og med klappe dua.

Ved midnatt kom månen opp, og den var rød denne natta også. Det snakkes så mye om blodmåner, men her har vi altså hatt to blodmåner på rad. Den blir deretter oransje, og så blir den hvit. Har sett oransje måner mange ganger, men ikke røde som vi har sett her.

Nå er vi på vei mellom det engelske fastland og Isle of Wight. Vi har bestilt plass på en marina i Portsmouth, og blir der til fredag. Har kontaktet flere av de vi kjenner fra tidligere seilas, og vi skal møte noen av dem. Det gleder vi oss til!

22.05.19

Vi la til kai nokså rundt kl 7 om morgenen. Da ble det et hurlumhei med rengjøring for alle som skulle komme på besøk. Det viste seg at det ikke skulle bli så veldig mange. Andrew fra «Laura Dawn» stakk innom rett etter frokost, som var omtrent i 11-tida. Det var fantastisk å se ham igjen. Han har hjulpet oss med å skaffe batterier til Aurora Polaris, og nå var han helt klar til å ta oss med rundt på chandlerier (skipsutstyrsbutikker). Det ble en guttetur.

Kaptinnen valgte å være igjen for å vente på Helen Tibbs. Helen og Chris bor på Isle of Wight som vi seilte forbi på vei inn til Portsmouth. Litt senere dukket gutta opp igjen, heldigvis før Helen Tibbs hadde dradd. – Og ikke nok med det! Mens alle vi som hadde seilt sammen i 2017 satt der, kom jammen enda en som også hadde vært sammen med oss. Båten hans, Cesarina, lå i nabohavna, og han nådde akkurat å være med oss for å spise kapteinens nybakte kanelboller og drikke kaffe til. Det ble en aldri så liten mimrestund!

Senere på dagen tok kaptein og kaptinne en liten bytur, mens Helen og Martin pakket saker de ikke trengte å ta med videre på ferden. De ventet vennebesøk, og vennene deres skulle ta med seg bagasjen, slik at det ville bli lettere når de skulle dra tilbake fra Tyskland til England. Vi fikk også hilse på vennene deres da vi kom tilbake til båten.

- Og her ender denne delen av turen! Endelig får dere vite litt mer fordi vi har bra internett og tid til å poste!

Hjemreise, 20.april - 11. mai 2019

Skyelark of London

Lørdag morgen, 20.april 2019 ble vårt farvel med Karibien. Nå visste vi at det kom til å bli i alle fall tre ganske røffe dager på havet. Helen hadde laget 12 middager og puttet i frysen, og jeg ble anbefalt å vente med mine middagsforberedelser til vinden la seg igjen.

Første dag ble som forventet. Vi seilte mot vær og vind, og gikk så nært opp mot den som vi kunne. Skyelark klarer å gå noe spissere opp mot vinden enn vi gjør, dermed dro de litt ifra oss. Vi var nok litt uvel de første dagene. Vi basket oss gjennom bølgene, og kjørte gjennom dem slik at hele båten var dekket av sjøvann. Det begynte å lekke inn gjennom det ene vinduet på styrbord side, og lekkasjen førte til at det ble vått inne i lagerrommet (køysengene). Der hadde Helen og Martin ryddet ut av den nederste køysenga slik at Helen kunne ligge noe mer komfortabelt. Martin foretrekker fortsatt forpiggen, og han har bufret veggene med madrass, slik at han ligger stødigere. De har også testet ut sofaen, og funnet at den er veldig god i dårlig vær.

For meg var andre dag verst – helt til jeg kom på at jeg kunne drikke ingefærvann. Da gav det seg. Mandag, 2.påskedag, startet på skrå som de første dagene, men utover dagen la vinden seg, og vi måtte starte motoren. Det betydde dager med normalt liv igjen – flatt golv! Kapteinen har vært opptatt med å finne lekkasjen, og har renset opp og tettet med Sikaflex. Kaptinnen har laget bakalao, brød og kake. Kaka var for å feire kaptinnens mammas, Gurie Holmgards 85-årsdag. Vi forsøkte å få kontakt med henne på satelittelefon, og vi hørte henne snakke, og forstod at hun ikke kunne høre oss.

Vi hadde flatt golv helt til natt til torsdag. Onsdags kveld var fantastisk, med lysshow (lynglimt) rundt hele horisonten, og vi forstod det var værforandring på gang. I dag skriver vi altså torsdag, 25.april, og vi har god vind fra babord side. Også i dag går vi ca 30 grader opp mot vinden, men havet er roligere, slik at vi ikke har så mye sjøsprøyt. Vi går nordvestover, og holder stadig værkontakt med meteorolog og andre «forståsegpåere». Det er ganske annerledes å seile østover enn det er å seile vest.

26. april,

og fortsatt rolige værforhold. Vi har medstrøm og litt vind fra babord side. Tidvis har vi kunnet seile, og faktisk kunnet holde nesten samme fart som vindhastigheten – takket være medstrømmen. 

Kapteinen har bakt brød, og han og mannskapet har tatt ned en brukket spile i hovedseilet. Martin ble heist opp i masta – under fart, og klarte til slutt å lirke ut den siste biten av spilen. Dermed fikk kapteinen reparert den, og vi kan ha den tilbake igjen når den trengs mest.

Samme dag, på min nattevakt, ble jeg vitne til noe jeg sent kommer til å glemme. Kl. 22.43/44, ble himmelen opplyst av et lysende objekt som kom farende mot oss, over båten og inn i ei sky bak oss, hvor det så døde hen og forsvant. Det hele skjedde så fort at jeg fikk nesten ikke summet meg før det var over. Det så nesten ut som et stjerneskudd – rakett – missil – jeg aner ikke! Helt lydløst kom det, og jeg syntes jeg så et lite ekstra lys ved siden av det, og det hadde en lang hale etter seg. Morgenen etter, fortalte han som hadde hatt nattevakt på Skyelark at han hadde sett nøyaktig det samme som meg, så jeg har vitne på at det ikke var noen fantasi! Jeg måtte riktig zoome inn på kartplotteren for å se hvor vi var, og ganske riktig – vi nærmet oss Bermuda. Da begynte jo spekulasjonene… Når det er sagt, er vi ennå ikke kommet til Bermuda, og nå er det dagen derpå!

27. april

våknet vi til motordur. I dag har det vært så stille at den har vært i gang hele dagen. Det har gitt mulighet til soling på dekk, reparasjon av dekksluker, taufletting og andre fredelige sysler. Vi bestemte oss for å ha biff på grillen, siden det var lørdag og fint vær. Startet tidlig, med tining av kjøttet, koking i Suvi, og deretter på grillen. Da vi skulle spise, syntes vi kjøttet hadde en noe underlig farge. Det var liksom så rødt. Det skulle jo hatt en ordentlig stekeoverflate, noe det egentlig ikke hadde. Vi satte tennene i kjøttet – og hvilken overraskelse! Det var aldeles ramsalt! Vi måtte legge kjøttet tilbake, og koke det i flere vann, og så ble det grønnsaker med soppstuing i stedet, for vi har middag rett før leggetid for Martin og Helen. Slik kan det gå når vi handler mat i fransktalende land og ikke forstår hva som står på emballasjen!

Som dere forstår, kan vi ha forskjellige ting å drive på med. Alt kommer jo an på været, selvfølgelig. I går, for eksempel, la kaptinnen merke til noe som fløt i sjøen. Martin grep tak i rattet og snudde båten, slik at vi kom helt bort til gjenstanden. Vi snurret rundt den flere runder, før det lyktes Helen å fiske den om bord. Det var en liten oppblåst plastelefant, og hadde ingen verdi for oss, men vi tok den med, siden vi nå engang hadde gått borttil. Kapteinen syntes ikke det var vår oppgave å renske Atlanterhavet, så nå må kaptinnen passe seg så vi ikke påtar oss renovasjonsoppgaver vi egentlig ikke har tid til. Vi skal jo hjem! Likevel holdt vi nesten på å fiske med oss en ballong det stod 30 – et eller annet på i dag. Vi opplevde også under quizen vår i går, vi har en daglig quiz med Skyelark kl 18.30, at to store skip hadde kollisjonskurs med oss to seilbåter samtidig. Den ene gikk foran oss, og den andre gikk mellom oss. Kapteinen tok kontakt med Nordic Baltic og takket for at de tok hensyn til oss, og fikk til gjensvar: «God bless you», på litt gebrokkent engelsk. I morgen, søndag 28. april, planlegger vi en svømmetur i Atlanterhavet sammen med Skyelark. Da må kaptinnen ha seg en runde rundt båten for å forsikre seg om at der ikke er noen portugisiske krigsskip i nærheten før hun går uti. Vi har sett flere i det siste, og har ingen planer om å stifte bekjentskap med noen av dem! (Portugisiske krigsskip er svimaneter, en ekstra «sint» sort.)

28. april

opprant. Samme fine, stille vær, og motoren i gang! Det er herlig å seile sammen med Skyelark. Vi seilte sammen med dem på World ARC 2017, men vi reiste hjem fra Australia, og Skyelark fortsatte løpet ut. De har vært både i Europa og Karibien, og skulle altså til Acorene nå for å legge båten på Terceira fram mot august. Deretter skal de til Madeira og Kanari-øyene. Em og Dan er et fantastisk par. Hun er like god å seile som han, og hun har praksisskole for andre som vil ta seilersertifikat. I tillegg har de båten sin som charter-båt. Akkurat nå er det fire mennesker om bord, en fra Irland, et par fra England, og en fra USA – i tillegg til Em og Dan.

Vi avtalte med dem at vi skulle stoppe klokka 15 for å ta et felles bad. I tillegg skulle de levere oss en pakke engelsk te, for det holdt på å bli krise om bord da Helen oppdaget at vi hadde glemt å handle te! Martin fungerer veldig dårlig uten (har vi hørt), derfor ble strakstiltak satt i gang, med unnaluring av teposer slik at han skulle ha nok til vi kom til Acorene. Vi andre måtte nøye oss med sånn te som engelskmenn ikke drikker, og de var det nok av!

Kaptinnen satte i gang jakten på Skyelark, mens kaptein og crew lå på dekk for å tette en lekkasje i en ventil. Discovery har gjort en altfor dårlig jobb i forhold til det, for vi har hatt lekkasje i den lugaren siden AP var ny. Vi kom oss bort til Skyelark og stoppet motoren. Hovedseilene var fortsatt oppe, for der var nesten ikke et vindpust. Først hoppet Richard fra Skyelark uti, med leveransene i en vanntett bag. Deretter fulgte den ene etter den andre. Vi måtte naturligvis passe på at der alltid var en av oss om bord i tilfelle båtene stakk av.

Skyelark

Richard kommer med forsyningene

Plasket fra amerikaneren

så stille, så stille

Godt med sikkerhetsutstyr, kaptein - særlig på havet

Kaptinnen hadde tatt fram sin «stingersuit» fra Australia for sikkerhetsskyld. Hun hadde nemlig iakttatt badeforholdene hele dagen med tanke på dette. Da hun så at de andre ikke brydde seg, lot hun også være med sikkerhetsutstyret, og badet i badedrakt da det ble hennes tur – midt i en armada av portugisiske krigsskip! Kapteinen og Martin fotograferte krigsskipene, både fra båten og mens de svømte rundt dem. Kaptinnen holdt seg på avstand, men kan med stolthet erklære at hun nå har svømt med: skilpadder, delfiner, hai og portugisiske krigsskip – og er fortsatt i live!

Dette portugisiske krigsskipet dro rett forbi sikkerhetslina vår, den gule nederst til venstre i bildet

Leveransene fullført!

The happy owners of PG-tea and proper English bacon

Ingenting å skrike for! 26,5 grader i havet....

Badeseansen ble avsluttet med at Martin svømte over til Skyelark med Helens nydelige, nybakte formkake som takk for teen og pakken med engelsk bacon som de hadde lagt med.

Etter middag hadde vi den sedvanlige quizen, med spørsmål om alt fra presidenter til tunneler og rekorder og jeg vet ikke hva. Vi får oss mye god latter undervegs, for Martin er en ener når det gjelder slik underholdning!

Vi satt stille og bare nøt solnedgangen og alle de flotte fargene, før Helen og Martin brøt opp og gikk for å legge seg. Kaptinnen blogger akkompagnert av snorking fra kapteinen. Han får ta de siste timene før vaktskifte!

29. april 2019

Enda en stille dag til sjøs, men litt mer krusninger på havflaten. Stort sett har vi gått på motor. Dagen vår begynte med å ringe vår eldste datter, Ingrid Torkelsen i anledning hennes bursdag. Det var godt å høre stemmen hennes, men vi fikk en del lydavbrudd i samtalen. Satelittelefonen vår er den vi er minst begeistret for. Den virker «annenhver gang», og vi har mange avbrudd i samtalene. Begriper ikke at de ikke klarer å levere bedre varer i vår IT- verden!

Senere på dagen var vi på hvaljakt! Kaptinnen ved rattet, kapteinen og Helen på utkikk på dekk, og Martin klar bakpå hekken, bevæpnet til tennene med snorkleutstyr og fotoapparat. Det lyktes ham å se hvalen, men bildene under vann ble noe uklare. Da var kapteinen heldigere med sine skudd. Vi ble enige om at vi måtte fortsette kursen vår, og at vi kunne være heldige senere også.

Det varte ikke lenge før Helen grep rattet og for av gårde etter en ny hval. Denne gangen fikk Martin filmet hele scenen fra dekket. Hvalen var svær, og den lå ganske nær båten vår og sendte stråler/fontener av vann og luft opp i lufta. Til slutt løftet den halen over vannflaten og forsvant i dypet, og vi satt igjen, aldeles i ekstase over alt det vi hadde fått se.

Her ligger hvalen og spruter vann og luft

..så forsvant den i dypet.

Middagen i dag var fisk som kapteinen dro opp utenfor Ascension Island. Den ble servert sammen med potet, søtpotet og gresskar, samt en salat av kål og sukkererter. Quizen vår var umiddelbart etterpå, med spørsmål fra Skyelark til nordmennene om de kunne navngi 5 ulike torskefisker på engelsk! Det var jammen ikke lett. Vi klarte å få til noen, og de to siste på norsk ble likevel godkjent!

30. april 2019

Våknet opp til noe mer skyer, og kjøligere luft enn tidligere. Nå har vi allerede skjøvet på to timer over Atlanteren, og enda har vi to timer til å rette på når vi kommer til Acorene. Vi kler på oss mer og mer tøy, men kunne likevel nyte en times tid i sola på dekk i dag også.

Dagen i dag har vært rolig, og Martin har puslet inni dusjen og plukket vekk gammel fugemasse på golvet. Terje fylte så på med ny, hvit masse, så nå ser det bra ut. Hver eneste dag blir det gjort ting på jobbelista, slik at vi kan ha mer tid på land når vi kommer fram.

1. mai

Vi skriver onsdag, og det er fiskedag. Ikke selvfisket fisk, men tørket, lokal fisk fra Antigua, tilberedt som Bacalao – med indiske papadums til, i stedet for flatbrød. Ennå er der alt for mye flytende tare til at vi kan fiske selv. Vi har mistet noen kroker allerede, og vil ikke spandere flere.

Utover ettermiddagen økte vinden på, og vi seilte godt, med vinden i ryggen. Vi leser stadig værmeldinger og laster ned gribfiler. Kjøpte tyske Sebastians værtjenester, og han sender oppdateringer via e-post. De viser et lavtrykk som er på vei mot Azorene, og det har vindstyrker opp mot 40-50 knop. Det vil vi helst ikke ha, derfor leder Sebastian oss utenom – så godt han kan.

2. mai

Været er veldig turbulent, og der er mye å ta hensyn til. Vi skifter seil stadig vekk, og har mistet Skylark av syne. De seiler raskere enn oss på lettere vinder, men Aurora Polaris viser muskler med en gang vinden øker på. Da viser hun hva hun er god for.

På nattevakten vår, valgte vi å seile med motor på. Vinden varierer alt fra 8-32 knop, derfor gjør vi som vi gjør, og ingen spør etter hvor mange motortimer vi har. For oss er det viktigste nå å komme oss lengst mulig fram, selv om vi vet at vi har tid til å seile rundt på havet til stormen har lagt seg.

I dag spiste vi biff stroganoff med ris og kokte grønnsaker til. I morgen, dersom været tillater det, skal jeg ovnsbake utvannet torsk, og servere den med poteter og surret løk til. Vi prøver å bruke de ferdilagde middagene på de dagene som har mest ruskevær.

3. mai

Motorseilte store deler av dagen og natta, og tok igjen Skyelark.

4. mai

Natta var helt «crazy». Vanskelig å sove, for støttedukene var litt forkjært montert og holdt bare kapteinen på plass, mens kaptinnen fløy rundt i senga av alle bevegelsene i båten. Da vi stod opp, hadde Helen og Martin kjempet med 39.9 knop i kastene, og ganske mange ting hadde ommøblert seg. Dagen fortsatte med høy vind, og vi kunne slå av motoren. Værmannen vår anbefalte oss å holde 7 knop i gjennomsnitt for å komme fortest mulig fram til Horta før uværet braket løs for alvor. Denne dagen ble vi forbigått av et lasteskip fullastet med containere. Terje tok kontakt med dem for å høre hvor mange konteinere de hadde om bord. Han forklarte at vi hadde en daglig quiz med Skyelark, og trengte spørsmål til den. De fikk tilbud om å delta i quizen dersom de var innenfor hørevidde, noe de naturligvis ikke var. De gikk forbi med 20 knop, og vi har ligget rundt 8-10 i dag.

Nå begynner det å bli kaldt om bord. Strikkegensere, langbukser og vindtette vester, samt sokker er kommet på. Dynene er tilbake inni dynetrekkene, og ullteppene er kommet fram igjen. Aurora Polaris’ kaptein ser ut som en mullah i halvmørket, med hvit kalott og hvitt skjegg. Kaptinnen måtte riktig finne noe å gjøre på, så hun både kunne komme seg vekk fra speedometeret og uenighetene om farten. Det er vanskelig å avgjøre hva vi skal gjøre, for i mørket er det ikke lett å se uværsskyene, og de kommer ikke alltid opp på radaren, med mindre de inneholder regn. Noen ganger har vi lusne 3,8 – 4,5 – 6,3 i lange tider, og når kapteinen blir gjort oppmerksom på hvor seint vi går, fyker plutselig knopene opp i 7 og over, og han lurer på hvor alle de lave tallene kommer fra. Nå mens jeg har sittet med pc-en, har jeg hatt vanskelig for å holde meg på plass. Bølgene kaster oss rundt omkring selv om vi bare har 20-25 knops vind og et lommetørkle av et seil oppe. Det har blåst så pass lenge nå, at bølgene begynner å bli ganske høye. Bilder eller film av dette klarer ikke å beskrive hvordan det føles. Vi som er om bord i Aurora Polaris er i alle fall tørre, for vi har teltvegger vi ruller ned rundt oss, mens Skyelark virkelig får føle været, vinden og regnet. Akkurat nå, kl 22.13, startet kapteinen motoren igjen. Tror han har fått nok av alle bevegelsene i båten, og ser nødvendigheten av å holde jevn fart!

Etter at lasteskipet hadde passert, ble vi forbigått av et «sjørøverskip». Det lignet i alle fall på det, men det var nok et klassisk bygget, nytt skip som hadde deltatt på racet i Antigua og nå var på vei til Horta, som oss. De vil nok også komme fram før stormen braker løs, og de forsvant nokså raskt ifra oss.

5. mai

Denne dagen måtte vi ta noen avgjørelser! Vi innså at værmeldingene ikke gav oss gode odds, og at vi ville få vind mellom 28 – 38 knop, med både 40 og 50 i kastene. Det som talte til vår fordel, var at vi ville ha medvind. Vi kalkulerte og fant ut at dersom vi gikk med en fart på 7 knop og over i gjennomsnitt, ville vi klare å komme inn til Horta før den hardeste vinden slo til. Seilene ble tatt inn, motoren slått på og satt i revers for å få full uttelling på gori-propellen, slik at den kom i «overdrive». Så sette vi seilene ut igjen, og motorseilte full fart mot målet vårt. Skyelark var ute av rekkevidde. Til slutt kunne vi ikke engang se dem på radaren, ei heller snakke med dem på VHF. Nå var det SSB-radioen som måtte brukes. Vi rådslo med dem, og fant ut at vi ville prøve å komme oss fortest mulig, og direkte mot målet vårt.

Før nattevakten, ble ny værmelding lastet ned. Den viste noe lettere vær, og at vi ville ha bedre forhold enn vi hadde regnet med. Vi slo ikke ned på farten av den grunn, men fortsatte i samme tempo. I skrivende stund viser skjermen at vi har omtrent 97 nm igjen å gå. Det betyr at vi kommer inn i morgen.

6.mai

Fortsatt mye vind, og mellom Pico og Faial var det sterk strøm. Vi ankom i vindstyrker mellom 30-40 knop. Hadde to forsøk på å legge til i marinaen for innsjekk, og lyktes på den tredje. Etterpå måtte vi flytte oss til en betongkai. Det var svært stressende, i alle fall for kaptinnen. I nesten storms styrke, måtte vi komme oss inn en trang åpning, snu båten og la vinden ta oss inn til betongkaien. Det gikk bedre enn vi fryktet. Selv om vi hadde alle fenderne på babord side, fikk vi et dunk «helt inn til beinet». Det betyr at vi må få tak i mørk blå «gelcoat» for å reparere skaden. Det lot seg ikke gjøre her på Asorene, så vi må nok vente til «fastlandet».

Horta

Nærbilde av Horta

7.mai

Første dag leide vi bil, og kaptein og kaptinne, tradisjonen tro, dro på oppdagelsestur rundt øya. Bebyggelsen er ryddig og pen, og de har lov å male husene i hvitt, grønt, rødt og oransje – muligens også blått. De fleste er likevel hvite, og kirkene har i tillegg svarte lister og pynt i en eller annen mørk farge. Kapteinen hadde en pizzaplass i sikte, og det innebar halvvegs tur rundt øya. Vegetasjonen her er slik vi husker fra 2003 på Sao Miguel. Det vokser hvit kala akkurat som vi har liljekonvall hjemme. I tillegg er det en del bregner, noe som indikerer en viss luftfuktighet. Hele øya er grønn og fin, og vegkantene er velstelte og beplantet. Folk dyrker stort sett det de trenger, og får forsyninger av resten fra Portugal.

Take-away pizzabu

Kala

Vakre, ville blomster

8.mai

Regntung dag. Vi valgte å være rundt sentrum, Horta. Om kvelden tok vi med oss Helen og Martin til en restaurant på landsbygda, ikke langt fra der vi kjøpte pizza dagen før. Kapteinen hadde på forhånd gått noen runder med seg selv før vi bestilte bord. Grunnen til det var at det ikke ville bli servert hverken kjøtt eller fisk, men bare vegetarisk mat.

Det viste seg å bli litt av en opplevelse. Alle av oss fikk en god klem av eieren. Deretter serverte han oss to forretter med nypesaft og vann å drikke til. Hovedretten var kun grønnsaker med deilig saus på, og desserten var stekt banan med kastanjepuré. Der var ingen animalske produkter i maten, og han kunne ikke servere kaffe til desserten. Derimot fikk vi velge en urtete til slutt. Tre av oss hadde mintte, og han var ute i hagen sin og plukket bladene. Den fjerde tesorten var en slags blomst. Vi hadde forresten også blomster i maten vår – og ingen ble syke i etterkant!

9.mai

Tok første ferje til Pico, og nådde den med et nødskrik. Ferjene her er ikke som vi er vant til. Terminalen ser ut som en flyterminal, med unntak av gjennomlysingen. Vi skulle vært der minst en halv time før avgang, og billettene måtte kjøpes på land. Ingen fikk sitte i kjøretøyet, bortsett fra sjåføren, da.

Pico med vingård i forgrunnen

Vingård med Faial i bakgrunnen

Selve overfarten tok ca 30 minutter, og vi red på den sterke strømmen mellom øyene. Denne øya er kjent for sin høye vulkan. Den er det høyeste punktet i øygruppen bestående av ni øyer. Jordsmonnet er svært fruktbart, og de har mange vingårder her. Jordene er rutet opp med små labyrinter av vulkanstein, og så har de to-tre planter i hver innhegning.

Pico med uværshatt

Naturlige badebasseng

Vinmuseum

Vilt og vakkert i lavabuene

Gate i gamlebyen

Kaptinnen fikk seg en liten venn

Ellers har de hvalstasjon med museum, massevis av plass og gras til kveget, osteproduksjon og de har pottemakerverksted. Ellers kunne vi ha besøkt lavatunnelene og mye, mye mer. Vi innså at der var ikke nok tid til å se det vi ville se, så vi måtte gjøre et lite utvalg.

Lunsjen tok vi i en ny restaurant, Magma, på nordsiden. Der hadde vi blekksprutgryte og biff med søtpotet, slik at vi fikk lagret opp litt proteiner igjen etter gårsdagen.

Osten vi ville smake og kjøpe – på sørsiden av øya, var ikke mulig å få tak i. Vi fikk tatt noen bilder av ysteriet, og kjøpte selve osten i Madalena hvor ferja gikk fra.

Amerikanske ender - ifølge kapteinen

Her kommer skyene innover dammen

10.mai

Tidlig morgen måtte vi ut av kaien for å gjøre plass til Skyelark. Nå er vi bundet fast til dem, for de skal reise hjem til England for noen måneder. Vi drar kanskje søndag morgen.

Vi holdt oss ved båten resten av dagen, for nå har vi ikke bil lenger. Kaptinnen hadde en liten bytur for å se seg om til fots. Da klarte hun å oppspore noen gode kaker som de er så kjent for i Portugal. De ble godt mottatt!

11.mai

Denne dagen reiser Dan og Em tilbake til England. Det blåser like sterkt som den dagen vi ankom, og værmannen vår i Tyskland anbefaler at vi drar videre i morgen. Det betyr en og en halv uke til havs igjen. Vi er enda ikke sikre på hvor neste landingssted er, alt avhenger av været.

Helen har allerede begynt å lage ferdigretter til oss, og det dufter deilig i hele båten. Kaptinnen jobber på spreng for å klare å poste noen blogger, så vi får se hvordan det går. Vi har ikke akkurat vært bortskjemt med internett her, men vi kan i alle fall bruke våre europeiske telefonkort. Vi som er norske, har i tillegg norske priser på alle tjenester.

Karibien – ferie, 29. mars – 20.april 2019

Grenada.
Aurora Polaris er den lille, mørke streken foran den store, hvite motorbåten.

Avskjed Grenada

Etter en liten rundtur i St. George’s, gjennom Sendalltunnelen bygd av slaver i 1894. Den gangen hadde de ikke annet enn hender og kanskje slegger å hjelpe seg med. Vi fikk med oss fortet og byen med alle butikkene skapt for alle cruisebåtene som kommer hit. Avsluttet med et besøk i en sjokoladebutikk.

Om kvelden dro vi til et luksushotell og hadde en bedre middag. Kapteinen hadde en passiar med eieren, og fulgte alle rådene hans angående meny – noe som viste seg å være vellykket.

Neste morgen dro vi fra havna, ankret opp noen få nm, og snorklet i en «kunstpark». Statuene viste at de hadde vært utsatt for en del ødeleggelser, men en ring var i alle fall fortsatt uskadet. Kanskje var der også noen statuer som skulle ligge der med hensikt. Vi kom i alle fall tidlig dit, og da vi dro derfra, kom turistbåtene fullastet med mennesker som skulle snorkle i parken.

En av de få skulpturene som fortsatt var intakt

Sandy Island

Det var ikke langt til Sandy Island, ei lita «øde» øy med bare palmer, sand og korallrev. Et lite eldorado for badegjester! På øya i skyggen av palmene var en liten, enkel bar og restaurant. Vi bestilte grillet hummer der til lunsj, og måltidet var overraskende godt.

Kapteinen på Sandy Island.
Legg merke til den rosa sanden

Kapteinen med hummermiddag - litt igjen på tallerkenen.

Tyrrel Bay

Allerede dagen etter dro vi til Tyrrel bay for utsjekk. Kapteinen og kaptinnen tok seg en tur langs bebyggelsen. Det viste seg å være ganske enkle forhold, men ett nytt supermarked var kommet til siden Helen og Martin sist var der. Der fikk vi handlet inn litt mer av både det vi trengte og det vi ikke trengte….

Morgenen etter, da kaptinnen stod opp og åpnet luka til cockpiten, fikk hun seg litt av et sjokk! I løpet av natta hadde Aurora Polaris’ fine, norske flagg blitt forvandlet til et Amerikansk flagg! Sjokket la seg imidlertid litt da hun plutselig husket hvilken dag det var, og hun bestemte seg for å tie stille for å se hvor lang tid det tok før de andre om bord reagerte. Må innrømme at det var vanskelig å vente, for kapteinen trengte ganske lang tid på å reagere. Da hun hadde ledd fra seg og forklart hva hun trodde hadde skjedd, ble de enige om at det sikkert måtte være «Airpower», den amerikanske naboen som tullet med dem – siden det var 1.april!!!

Etter hvert begynte de andre følgesvennene våre også å reagere. De tok kontakt via VHF-en og spurte oss ut, og vi sa vi trodde noen tøyset med oss. Vi tok ikke umiddelbart kontakt med mistenkte, og da vi endelig gjorde det, var de ikke tilstede i båten. Enden på det ble at vi tok ned det amerikanske flagget og erstattet det med et gammelt, engelsk-lagd norsk flagg – totalt ute av proporsjoner. Deretter lettet vi anker og dro utover bukta. Idet vi passerte en av de siste båtene, oppdaget jeg flagget vårt på en annen båt! Vi så av navnet dens at det umulig kunne være en norsk båt, derfor valgte vi å gå bort til den for å gjøre dem oppmerksomme på at de hadde vårt flagg! Mannen ombord forstod ingen ting. Vi hadde jo et flagg som var norsk. Da vi viste ham det amerikanske flagget, trodde han at vi hadde tatt flagget hans. Vi måtte forklare at vi hadde våknet opp med det amerikanske flagget, og da sa han at han hadde våknet opp med det norske. Så ble vi enige om at noen hadde spilt oss et lite puss, og kastet flaggene tilbake til hverandre.

Petite Martinique

Nå hadde vi 24 timer på oss til å komme oss ut av Grenada, dermed valgte vi å gå over til Petite Martinique som tilhører Grenada. Vi fikk med oss noen lyse timer der. Det var bare kaptein og kaptinne som gikk i land. Det er ikke så mye mer å fortelle om dette stedet, for neste morgen dro vi videre.

Clifton, Union Island

Her sjekket vi inn i St. Vincent. Clifton var ei koselig lita havn, med velorganisert dinghydock og ditto butikker. Det virket forholdsvis ryddig og rent, og politi patruljerte gatene. Som ellers i Karibien fant vi fargerike og dekorerte bygninger, og vi spiste lunsj i annen etasje i en restaurant som var eid av ei fransk dame.

Her fikk vi også kjøpt oss internettkort som skulle vare i 5-7 dager.

Rastamannen

Tobago Cays

Etterpå gikk vi direkte til Tobago Cays, noen små, ubebodde øyer omkranset av korallrev. Vi fikk tildelt en flott plass ganske nær korallrevet. Vi avtalte med han som viste oss plassen at vi skulle komme til restauranten han representerte for å spise lunsj dagen etter. Det var ganske vindfullt der ute, så han skulle komme og hente oss i båten sin.

Fra båtplassen vi hadde, snorklet vi rundt med skilpadder og red snappers (en rosa fisk). Det var helt «magisk», for å bruke et populært uttrykk.

De rosa fiskene fikk vi dessverre ikke tatt bilde av

Før lunsj dro vi med dinghy ut til korallrevet for å snorkle. Det er synd å si, men vi er nok litt bortskjemt hva korallrev angår, for det var ikke så mye fint å se, bortsett fra fisk, da. Vi hadde blitt fortalt at vi burde gå innenfor et avgrenset område for å snorkle sammen med skilpadder, hvilket vi deretter gjorde. Det var en ren skuffelse! Bare uklart vann – og ingen skilpadder. Derimot fant Martin på at vi burde følge med ham opp på toppen av øya. Det var veldig bra, for da fikk vi en kjempefin utsikt over korallrevene, pluss at vi fikk fotografere iguanaer/øgler som lusket rundt i buskene.

Bradley, han som hadde gitt oss bøyen, kom og hentet oss til lunsj og satte oss av på stranda. Deretter gikk vi over fjellet og fikk en fin tur før lunsj. Han hadde valgt ut et bord i skyggen av noen trær, og tre av oss hadde svineribbe, og en hadde rød snapper. Vi ble gode og mette!

Oppe på toppen av ei øy i Tobago Cays

Terje og Martin i Bradleys båt

Kaptinnen på vei til restauranten

Utsikten fra toppen før vi gikk ned til restauranten

Her venter vi på maten

Mayreau, Saline Bay

Tilbake i båten løste vi fortøyningene og dro av gårde mot Mayreau. Vi sjekket først ut Saltwhistle Bay I nord. Der var det altfor trangt, så vi fortsatte sørover til Saline Bay. Der ble vi med en gang invitert over til noen av våre gode seilvenner fra ARC. Vi valgte å gå i land for å se Mayreau. Vi er her bare en gang i livet, så det ble viktigere for oss.

Denne gangen gikk vi over på den andre siden av øya, til en helt ny bar/restaurant som Martin hadde fått visittkortet til. Veien dit var kronglete og smal, og vi lurte mange ganger på om vi var på ville veier, og om vi noen gang kom til å finne restauranten. Omsider fikk vi øye på et skilt som sa «This is the right way».

Stedet lå nydelig, men værhardt til ut mot østkysten av øya. Vi kunne se rett over til Tobago Cays der noen av våre venner lå fortøyd. Vi bestilte suppe og dessert, og måtte vente en times tid på at det skulle bli ferdig. De måtte hente både det ene og det andre, og vi var de eneste gjestene!

Det er så vindhardt som det ser ut! Vi kan se over til Tobago Cays herfra.

Canouan, Sandy Lane Yacht Club

Vi visste at her var en marina under utbygging, ellers var det fint lite å finne på nettet. Kapteinen hadde bestemt seg for å prøve den ut likevel, så kursen ble satt rett mot søre enden av Canouan. Det var litt av en åpenbaring vi fikk idet vi gled inn i marinaen. Her lå det to-tre store motorbåter, en liten seilbåt, og drivstoffstasjon, butikker, restauranter, toalettanlegg, strand, svømmebasseng og det meste en kan ønske seg. De tok imot oss nesten som om vi var kongelige. Det var håndhilsing, de kom inn med kaldt vann til oss, de informerte om anlegget og øya for øvrig. Vi fikk god internettilgang og det var ikke måte på! Der var plass til 120 båter der inne, og der var kun 2 seilbåter foruten eierens egne, store båter. Vi fikk med oss at de snart skulle ut på markedet for å annonsere for herlighetene, så vi var på en måte prøvekluter.

Kaptinnen foran kaianlegget

Lunsjen ble inntatt på strandrestauranten. Nedenfor var det ei nydelig, ren og velholdt strand. Svømmebassenget var rett i nærheten av stranda og restauranten. Etter lunsj dro vi tilbake for å hente badetøy, slik at vi kunne nyte oppholdet når vi først var her.

Selvfølgelig måtte vi også se denne øya, og bestilte taxi. Drosjesjåføren fortalte oss om hvordan øya var delt mellom en italiener i nord, en ire i sør (han som eide marinaen) og lokalbefolkningen i midten. Han selv hadde vært arrestert 60 ganger for å ha protestert mot disse imperialistene som overtok øya deres. De har sperret av store områder som lokalbefolkningen ikke lenger kan bruke. Denne mannen har imidlertid uredd gått i bresjen for lokalbefolkningen, og er blitt saksøkt flere ganger og vunnet sakene. Som en del av betalingen, fikk han gjennom at han kunne ta med turister inn i de avstengte områdene.

Han kjørte oss til toppen av øya, hvor det var bygget et svært kasino. Det lå nå brakk, og vi lirket opp et vindu og gikk inn. Dermed må det ha gått en alarm, for plutselig var det en vakt der. Vi snakket litt med ham, og han forstod at vi ikke hadde gjort noe «galt», og vi kunne fortsette turen sammen med taxisjåføren. Han tok oss til den nordre enden, og viste oss en fantastisk beliggende strandeiendom, med restaurant. Eieren av denne (italieneren), stengte av hele eiendommen når han selv var tilstede, og jaget bort alle seilbåtturister som ønsket å ankre opp utenfor. Han skulle ha alt sammen for seg selv!

Kasinoet på toppen

Det ser forlatt ut, men har nok vært flott engang.

Utsikt fra kasinoets balkong

Italienerens strand (den han stenger av når han er på øya).

Til historien hører det med at taxisjåføren selv nok driver sitt eget lille monopol på taxiturer for turister på øya. Turen var ikke billig, og han forlangte betaling i amerikanske dollar, akkurat som marinaen vi lå i.

Middagen om kvelden var god, men den stod ikke i forhold til prisen. Vi har spist flottere mat mange flere steder i verden, så denne var i våre øyne overpriset. Vi valgte derfor å fortsette morgenen etter, og da ble det Bequia.

Bequia

Ifølge Martin og Helen, var denne øya den som hadde endret seg minst. Da vi gikk i land, lå restaurantene på rekke og rad, og det som kunne kalles strandpromenade ganske turistifisert. I havna lå gamle, norske ferjer på rekke og rad. De hadde fått rød og hvit farge, og lå så tett at det ikke var plass til fendere mellom dem.

En av de mange, flotte modellbåtene

Vi bestemte oss for å dra til St.Vincent neste dag, og valgte å dra med ei av ferjene. Mange i ARC-følget vårt var kommet, og de skulle ha middag på en pizzarestaurant, mens vi (les JEG) hadde bestemt en annen. På den lokale restauranten jeg hadde valgt meg, fikk vi raskt kontakt med innehaveren, Sheryl. Hun var et fyrverkeri av ei dame, og kjente Martin og Helen fra tidligere besøk. Vi innvidde henne i planene våre, og hun gav seg straks i gang med informasjon om hva vi måtte se og gjøre i St.Vincent. Det var hennes fødested, og hun kjente øya veldig godt. Vi sa vi hadde bestilt taxisjåfør, og hun ville vite hvem det var. Hun kjente ham ikke, men ringte til ham for å finne ut hvor mye han skulle ha for å kjøre oss rundt. Undersøkelsene hennes førte til at vi begynte å lure på hva hun hadde fore neste dag, og om hun kanskje kunne være med oss. Vi avtalte å møte henne på kaien kl. 6 neste morgen.

Kapteinen og Sheryl

Bildegalleriet forteller en voldsom historie

Badet for de lepra-smittede menneskene på St. Vincent

Botanisk hage

Vannliljer

..også fra botanisk hage.

St.Vincent

Vi var der som avtalt. Klokka ble både seks og halv sju, og vi var om bord, og Sheryl glimret med sitt fravær. Vi kom fram til at hun nok var opptatt med en hendelse vi hadde vært vitne til kvelden før på restauranten hennes, og at det kanskje var grunnen til at hun ikke kom.

Overfarten til St. Vincent var en ren fornøyelse, og tok omtrent en time. Vi satt oppe på dekket. Det hadde blitt endret til litt sydligere utseende, med noe mer solskjerming og flere sitteplasser. Ellers var det fortsatt informasjon på norsk. Ferja hadde tidligere traffikert Narvik, og hadde båret samme navn.

På kaien I St. Vincent, stod taxisjåføren, en 40 år gammel mann og tok imot oss. Hans yrke var skredder og sjåfør. Han meddelte at Sheryl hadde ringt, og at hun var på vei med hurtigbåt. Da hun ankom, fikk vi vite at hun hadde forsovet seg, og at hun hadde betalt i størrelsesorden 800-1000 kr for å være med oss til St. Vincent.

Hun gav seg straks i gang med å organisere. Først skulle det handles inn litt vann og frukt, og dernest skulle vi til botanisk hage.

Østkysten av St. Vincent var ruten vi kjørte. Det var utrolig grønt, frodig og vakkert der. Vi kjørte nesten så langt det går an å kjøre, før vi snudde tilbake igjen. Da hadde vi fått se «boulders» fra vulkanen i nord. Det er elveleier som plutselig kan fylles med vann, helt uten forvarsel, og vannet drar ofte med seg det meste, og ødelegger deler av eller hele veien, slik at de må til med reparasjoner.

Lunsjen inntok vi på en lokal restaurant, og kaptein og kaptinne hadde geitekjøtt i saus. Der var mye bein i den geita, men det smakte ganske godt!

Lunsjrestauranten

Dernest tok hun oss til en tunnel ved havet, bygd av slaver for å frakte sukker til båter som har lagt til der. Hvordan de har fått til å gå inn der med skip, er en gåte for alle. Havet bruser, og der er så mange brenninger der, at ingen moderne kaptein ville gått inntil om byttet var aldri så gjevt! Sheryl plukket mandler til oss fra noen svære trær, og knuste dem med steiner. De så ut som mandler, bare litt smalere, og smakte som mandler.

Bebyggelsen på øya var som ellers i Karibien, fargerik og brokete, fine hus, fattige hus, mest små, men også noen store. Det ble dyrket peanøtter, arrowroot, ananas, kokosnøtter, mango, marihuana, og sikkert mye mer jeg ikke kan huske. Øya er preget av mindre turisme enn f.eks. Bequia. Sheryl handlet litt inn til restauranten sin i Bequia, og vi avsluttet turen ved en kilde der det kom «farrisvann» rett ut av fjellet. Vi satte vannflaskene våre under røret, og det smakte boblevann! Dermed fylte vi alt vi hadde av flasker med boblevann, før vi ble fraktet tilbake til ferja. Da hadde Sheryl sovet opp til flere ganger under turen. Når hun var våken, sang hun dinge – dinge – ding (vi hadde presentert Ylvis’ «What does the fox say» til henne) – og dermed satt den som klistret på henne!

Her er Taylor, sjåføren vår

Sheryl ombord på tidligere "Narvik"

Bequia

Etter St.Vincent tok vi rundtur sammen med «Mad Monkey» i åpen taxi på Bequia. Det var sønn av en modellbåtbygger som var taxisjåfør, og han viste oss den fine øya de bor på. Den har et noe tørrere klima enn St Vincent, og bærer preg av turisme. Vi avsluttet turen på hvalfangerstasjonen, og fikk forklaring på hvordan fangstmetodene var, og sett båtene de brukte. Veldig interressant! Kapteinen prøvde å få kjøpt hvalkjøtt, men det viste seg å være nærmest umulig. Dersom de hadde noe, ville de ikke røpe det. Det var nemlig fest hver eneste gang de klarte å fange en hval, og kjøttet og fettet var svært ettertraktet.

En resort på Bequias sørside

Hvalstasjonen

De fargerike båtene

St. Lucia, Souffriere

Nedenfor Pitons, klarte vi å få tak i den siste bøyen inne ved stranda. Vi avtalte med han som viste oss bøyen, at han skulle hente oss og ta oss inn til immigrasjon og toll, og deretter på en taxitur til de varme kildene. Toll og immigrasjon gikk fort unna, og dernest bar det til gjørmebad ved vulkanen. Helen fikk litt av en assistanse fra guiden vår, og til slutt måtte hun be ham om å slutte å smøre gjørme på henne. Det ble litt for mye av det gode (he, he). Vi andre tok det vel heller som en bonus å få litt oppmerksomhet!

Pitons, St. Lucia

Gjørmebad

Gjørmeparty

Kaptein og kaptinne i botanisk hage

Mye fint å se

Sid i den varme dusjen

Avslapning i varmt vann fra Pitons

Neste bad var de varme kildene! Det var å stå under en varm foss for å spyle resten av gjørma av oss, for så å gå oppi et termisk badebasseng og bare nyte det deilige vannet.

Avslutningsvis gikk vi til botanisk hage, hvor de også hadde termisk bad og ditto fossefall, men da var vi så gjennombadet at vi hoppet over den behandlingen. Det ble heller noen bilder av de mange, fine blomstene og buskene der.

St. Lucia, Marigot Bay

Fin bukt med restauranter og hoteller rundt. Vi lå rett utenfor hotellet, og hadde tilgang til badebassengene, solsenger, håndklær wi-fi og bar. Rett og slett noen dager med litt luksus!

St. Lucia, Rodney Bay

13. April 2019, og prosesjon mot Rodney Bay! Alle båtene kledt i signalflagg og nye ARC-flagg dro på rekke mot havna der jordomseilingen begynte. Idet vi kom inn til «finishing line», så vi en seilbåt med norsk flagg rett imot oss. Da det gikk opp for oss hvem det var, måtte vi vinke og tute med hornet! Det var nemlig svigerforeldrene til vår datter, Lillian, som nettopp hadde kommet til Rodney Bay fra Martinique. De hadde seilt i 7 timer, og kom fram samtidig som vi krysset linja. De tok dette bildet av oss.

Kvelden var festbuffet på et fint hotell ved stranda. Vi var tilstede til middag og taler og utdeling av priser var unnagjort.

Neste dag traff vi Eli og Øystein Nordheim på Kafe Ole, og tilbragte i alle fall en halv dag sammen med dem.

Eli og Øystein

Martinique

Etter avskjed med Mischief og Blue Pearl – og noen andre vi traff senere, dro vi av gårde mot Martinique. Overfarten var ikke så verst, og vi fikk plass i Marine marina helt sør på øya. Har ikke så mye å fortelle om denne, for tida der ble bare brukt til forberedelse til Atlanterhavsseilas. I løpet av en planleggingsmiddag, ble det nemlig klart for tre av oss at vi nå var kommet til slutten av vår seilas. At vi skulle ha noen flere stopp på turen vår mot Antigua, ble til slutt en umulighet. Vi måtte fram og være der helst den 19.april. Det innebar at vi måtte seile om nettene. Stemningen var noe trykket da det gikk opp for oss!

Vi hadde tilbrakt to netter på Martinique, og tok avskjed med Mad Monkey og Influencer. Mot kvelden 17. april, avtalte vi med Smoke and Roses å legge til i nord, under vulkanen på Martiniqe for å ta en middag på land sammen med Cayuse og Smoke and Roses før vi seilte videre om natta. Vi benyttet også anledningen til å ta oss en svømmetur før middagen.

Ihle des Saintes

Neste dag la vi til på Ihle des Saintes. Dette er også ei lita øy, med mange turister. Vi fikk oss en fottur opp til fortet, lunsj på en liten, fin restaurant, og Helen og Martin fikk hvilt seg og svømt litt og tok seg en liten tur på land før vi dro videre.

En liten vegetarianer på Les Saintes

19.april

tok vi en bøye i Antigua, rett ved siden av Skyelark. De var grunnen til at vi måtte skynde oss, for de skulle dra over Atlanteren den 21.april, men så helst at det ble allerede dagen før. Kaptein og kaptinne dro til land og sjekket inn og ut samme dag. Det var litt av en «treat»! Vi måtte gå fra luke til luke flere ganger etter først å ha registrert oss online. Vi var såpass trøtte og sultne, at vi måtte ta lunsj umiddelbart etterpå. Proviantering ble neste post på programmet, og vi gikk ut fra matbutikken med fem-seks fulle bæreposer med mat. Kaptinnen ble hengende så langt etter kapteinen med lasten sin, at en av de lokale rastamennene forbarmet seg over henne, og bar et par av de tyngste posene for henne helt bort til brygga. Det fikk han naturligvis litt for, og så ble alle «happy»!

Siste post før avreise, var internett. Etter frokost dro vi på kafe for å gjøre de siste viktige oppdragene, og klokka 11 løste vi fortøyningen og dro ut med regattabåtene.

«Ferien» var over!